Onsdag 14.11.2018 - Uke 46
logo   150 000 besøkende i 2017

Samarbeidspartnere

Marin deponering kan være et godt alternativ for deponering av avgang. Miljøimplikasjoner vil finne sted uansett hvilken metode som brukes, men grundig håndtering av gruveavgangen kan minimere miljøpåvirkningen.


530x445 yuliaStipendiat Yulia Mun ved Institutt for geovitenskap ved UiT Norges arktiske universitet undersøker de miljømessige konsekvensene av to historiske deponiområder i Norge. Foto: Kai Mortensen

Tungmetaller kan påføre mennesker store skader. De er karsinogene (kreftfremkallende), kan påvirke hjernen og andre organer. Å begrense eksponering mot slike metaller er derfor en viktig del av håndtering av gruveavgang.

Dette gjøres blant annet gjennom å foreta grundige stedsspesifikke undersøkelser av kvantiteten og kvaliteten av tungmetaller og sporstoffer, deres bindinger til mineraler i avgangen og biotilgjengeligheten til metallene.

Videre karakteriseres de fysio-kjemiske egenskapene til det aktuelle deponeringsstedet før deponering, og mulighetene for potensiell utvasking/spredning kartlegges. Sesongvariasjoner, for eksempel knyttet til migrasjon av fisk, er også en viktig faktor i forbindelse med forgiftningsrisiko.

Når vi tar i betraktning alle disse faktorene, kan vi utforme håndteringen av gruveavgang for å begrense påvirkningen på menneskers helse og miljøet.

Konsekvensene av høy metallmobilitet kan ha stor innvirkning på miljøet, både i lokal og regional skala. Et nylig eksempel er en lekkasje ved Talvivaara-nikkelgruven i Finland i november 2012 fra gipsdammen, hvor gruvemassene ble permanent lagret.

Gruveavfallet inneholdt uran, nikkel og andre giftige metaller. Flere lokale elver, inkludert Lumijoki-elven, ble forurenset og det ble rapportert om fisk som hadde blitt forgiftet med nikkel, kobber, kadmium, sink og aluminium. I tillegg ble flere innsjøer omgjort til "døde dammer" med anaerobe bunnforhold og typisk hydrogensulfid-lukt av råtne egg.

530x424 foodchainForenklet illustrasjon av matkjeden. Illustrasjon: Yulia Mun / paxabay.com

Norsk økonomi er i stor grad avhengig av produksjon av laks, torsk og sild. Kvaliteten på fisk som matkilde har høy prioritet; den bør være trygg med lavt innhold av forurensende stoffer, inkludert tungmetaller og metalloider (for eksempel As, Hg, Cd, Cr, Pb).

Tungmetaller er ikke skadelige med mindre de overstiger giftige konsentrasjoner og blir biotilgjengelige. Begrepet "biotilgjengelig" betyr at levende organismer kan ta dem opp. Her refererer vi først og fremst til mikro- og makrofauna og flora, bentisk plankton som er de første elementene i næringskjeden.

Planktonet konsentrerer forurensningene, fisk spiser dem og lagrer giftstoffene i vev, lipider og organer som blant annet lever. Tungmetaller har høy affinitet til fett, de er lipide eller lipofile, noe som betyr at jo mer fett fisken har, desto høyere tendens har den til å akkumulere eller lagre større mengder av de giftige stoffene.

Dette betyr at laks og sild er mer sårbare enn for eksempel, abbor, torsk, sei eller ulvefisk. Større rovdyr som isbjørner, sel og rovfugler spiser disse fiskene. Mennesket inngår i hvert trinn i denne næringskjeden: Vi spiser alger / sjømat (konsentrasjonene kan være lave) og vi spiser fisk og større rovdyr (moderat til høy konsentrasjon av forurensende stoffer).

På grunn av faktorene for "biomagnifisering" (proporsjonal økning i konsentrasjonen av giftstoffer med høyere nivå i næringskjeden) og "bioakkumulering" (mengden giftig opptak er høyere enn utskillelse og metabolisme), vil toksisitetsnivået øke proporsjonalt med størrelsen på dyret i næringskjeden.

Deponier på land blir infiltrert av regnvann som gir oksygen til gruvemassene. Slikt vann har et stort potensiale for å oksidere sulfidmineraler (pyritt, arsenopyritt, kobberkis) som vil resultere i forsuring.

I sure miljøer løses tungmetaller opp og blir mer mobile, selv ved lave temperaturer. De kan spres videre i miljøet via grunnvann eller elver og bli transportert til innsjøer eller havet → biota (gress, drikkevann).

Plantespisende dyr kan bli utsatt for metaller via inntak av forurensede planter og vann. Mennesker kan også bli utsatt for forurensningene når de spiser forurenset frukt, grønnsaker og sopp, eller ved å spise planteetere som lever i et forurenset område.

I Norge har gruveselskapene i dag høye miljøstandarder, og de er klar over at malmproduksjonen skal være bærekraftig. Også mange forskningsstudier finansieres gjennom regjeringen for å bedre forstå prosessene etter gruvedrift.

Flere forsøk ble gjort i Røros gruveområde for å forhindre ytterligere oksidasjon av sulfider og utvasking av tungmetaller i bekker (kalksteinavløp, bruk av sulfatreduserende bakterier, organisk avfall for å skape anoksiske medier etc.).

Marin deponering kan være et godt alternativ for deponering av avgang. Miljøimplikasjoner vil finne sted uansett hvilken metode som brukes, men grundig håndtering av gruveavgangen kan minimere miljøpåvirkningen.

LES OGSÅ: Et tryggere miljøvalg

Samarbeidspartnere

Nyhetsbrev

captcha 

200 ledige stillingerb

200 Tips oss

200 Fortell om din forskning

 

 Ukens PhD comics

phd101810s


Redaktør: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.å

Om: Info om Geoforskning.no

Annonsere: Informasjon og priser

Kontakt: Kontaktinformasjon Tips oss

Webløsning ©2013-15 av Web Norge. Skjerm: