Mandag 10.12.2018 - Uke 50
logo   150 000 besøkende i 2017

Samarbeidspartnere

Hansen1, S., Henningsen1, T., Bergh2, S., Rueslåtten1, H. & Åmark1, M.
(1):Sigurd Hansen, Tormod Henningsen, Håkon Rueslåtten, Max Åmark, private konsulenter; (2): Steffen G. Bergh, Inst. of Geosciences, UiT-Norwegian Arctic Univ.


Dette er en utvidet versjon av artikkelen En ny modell for utviklingen av norsk sokkel del 3.

530x688 fig3 1Figur 1: Strukturelementer i Barentshavet. Stiplete sorte linjer angir strukturelle trender og forkastningssoner. PHF = Paleo-Hornsund forkastningen, HF = Hornsundsforkastningskomplekset, SF = Senja-forkastningssonen, BF = Bjørnøyrenneforkastningskomplekset, TFF = Troms-Finnmark-forkastningskomplekset, RLF = Ringvassøy-Loppa forkastningskomplekset. (Modifisert etter Ramberg et. al. 2006: Landet blir til – Norges Geologi).

Innledning

Samlingen av alle kontinentene i superkontinentet Pangea førte til dannelsen av flere supersøylestrømmer (Schubert et. al. 2004; Maruyama et. al. 2007; Li & Zhong 2009) som sammen med platebevegelser brøt opp kontinentet (se Del 1 og 2).

Den post-kaledonske utviklingen av Barentshavet, som var en del av Pangea, knyttes derfor til påvirkning av flere supersøylestrømmer, men hovedsakelig Den Norsk-Grønlandske Søylestrøm, med senter på ca. 65o N, og Polhavet Søylestrøm, med senter på ca. 80o N.

Begge disse søylestrømmene kom til overflaten og førte til havbunnsspredning i henholdsvis Norske-Grønlandshavet og østlige Polhavet (Eurasia bassenget) for ca. 50 mill. år siden.

Den sen-paleozoiske tektoniske utviklingen i den sentrale og vestlige delen av Barentshavet var dominert av heving, innsynkning og ekstensjon i devon- og karbontiden og oppløft i permtiden, mens den østligste (øst for ca. 40˚) delen var dominert av kompresjon og utviklingen av Uralfjellene som skyldes at Siberia kolliderte med Pangea for ca. 300 mill. år siden (Doré 1995; Ramberg et.al. 2006; Torsvik et. al. 2012).

Sidelengsbevegelser langs riftsonen mellom Norge og Grønland, Den Arktisk-Nordatlantiske Riftsonen, kan etter vår mening ha terminert i Barentshavet og vært en av hoveddrivkreftene bak den tektoniske utviklingen i dette området.

Vi tror at sidelengsbevegelser som forgreinet seg og terminerte i Barentshavet i sen paleozoikum og mesozoikum, førte til perioder med både transtensjon og transpresjon fra Finnmarksplattformen i sør og nordover til Svalbard og dannet kompresjons-, eller ekstensjonsstrukturer der de terminerte.

Tektonisk utvikling

Den nordøst-sørvestlige strukturelle trenden (Fig. 1) i det østlige Barentshavet (øst for 20˚) kan spores tilbake til sen devon og tidlig karbon (Rønnevik & Jakobsen 1984).

Sen paleozoiske ekstensjonsbasseng som Nordkapp-, Maud-, og Sørkappbassengene (Gabrielsen et al. 1990; Faleide et. al. 2008) er begrenset av forkastninger som følger denne retningen som også sammenfaller med den kaledonske trenden (Rønnevik & Jakobsen 1984).

Det er derfor rimelig å anta at de kan være resultat av orogen kollaps av den kaledonske fjellkjeden (Gee et al. 2008) i midtre devon til tidlig karbon, noe som støttes av eksistensen av andre devonske bassenger både i Vest-Norge, Trøndelag, Barentshavet og Svalbard (Ramberg et al. 2006).

Denne utviklingen kan sees i sammenheng med platebevegelser som førte Laurussia nordover.

Laurussia, som lå sør for ekvator på dette tidspunkt (Torsvik et. al. 2012), ble sammen med Kaledonidene og Barentshavet ført over tidlig paleozoiske supersøylestrømmer som nå kan ha nådd øvre mantelområde (se fig. 2 i Del 2).

Heving, erosjon og strekking av skorpa over søylestrømmene var trolig en medvirkende årsak til økt ekstensjon, innsynkning og at fjellkjeden kollapset (beskrevet nærmere i Del 2).

Det er også mulig at initieringen av Harstad, Tromsø og Bjørnøybassengene (Fig. 1) kan spores tilbake til kollapsen av den kaledonske fjellkjeden, men det er også mulig at disse bassengene ble skapt av ekstensjon og sidelengsbevegelser.

Platebevegelser i sen paleozoikum som førte Pangea nordover, dannet venstrehånds sidebevegelser som terminerte langs gamle svakhetssoner i det vestlige Barentshavet (Ramberg et.al. 2006; Rønnevik & Jakobsen 1984).

Sidebevegelsene langs Senja-forkastningssonen og Paleo-Hornsundforkastningen, som representerer den gamle plategrensen mellom Baltika og Grønland, kan ha ført til transtensjon og dannet “pull-apart” bassenger, som ble til Harstad-, Tromsø-, Sørvestnags- og Bjørnøybassengene (Fig. 1).

Sidelengsbevegelser kan også forklare lokal komprimering, oppløft og erosjon av Stappehøgda og Lopphøgda i midt perm (Gabrielsen et al. 1990; Ramberg et al. 2006).

I sen perm var Barentshavet lokalisert på ca. 50° N (Torsvik et. al. 2002 & 2012). Oppløft av kontinentalskorpa over tidlig paleozoiske supersøylestrømmer kan ha ført til blottleggingen av store deler av Barentshavet i permtida (Ramberg et.al. 2006).

Disse vertikale bevegelsene kan også ha reaktivert normalforkastninger som utløste saltdiapirisme i Nordkappbassenget i sen perm-tidlig trias.

Påfølgende innsynkning i trias og jura periodene kan skyldes Pangeas og Barentshavets kontinuerlige drift nordover bort fra disse søylestrømmene og som samtidig førte til at den tektoniske aktiviteten avtok.

Innsynkningen i trias resulterte i avsetning av tykke sedimentpakker i Harstad-, Tromsø-, Hammerfest-, Bjørnøy- og Nordkappbassengene (Torsvik et. al. 2002; Ramberg et.al. 2006).

Kompresjon og ekstensjon samtidig langs Bjørnøyrenne- og Ringvassøy-Loppa forkastningskompleksene (Fig. 1) indikerer sidelengsbevegelser som samtidig også foregikk langs Den Arktisk-Nordatlantiske Riftsonen (se Del 2).

Store deler av Barentssokkelen var et rolig plattformområde i sen jura. Dette passer med at platebevegelsene hadde beveget Barentshavet videre nordover og nærmere en oppstigende Norsk-Grønlandske Søylestrøm.

Denne supersøylestrømmen som hadde senter på ca. 65° N (Fig. 2), var ennå i nedre mantelområde og påvirket derfor ikke skorpa (se fig. 2 i Del 2).

Det var imidlertid også i juratida lokal kompresjon som kan relateres til mulige sidelengsbevegelser langs høydeområdene og som førte til heving og erosjon (Torsvik et. al. 2002; Ramberg et.al. 2006; Gabrielsen et. al. 1990; Rønnevik & Jakobsen1984).

I tidlig kritt nærmet Barentshavet seg ca. 65° N (Torsvik et. al. 2002 & 2012) og beveget seg innover Den Norsk-Grønlandske Søylestrøm (Fig. 2).

Samtidig hadde platebevegelser og åpningen av Atlanterhavet ført til at Laurasia ble skilt fra resten av Pangea og beveget seg samlet nordover, men med innbyrdes forskjellig hastighet mellom landområdene.

Dette kan ha utviklet sidelengsbevegelser langs Den Arktisk-Nordatlantiske Riftsonen og inn i Barentshavet (Fig. 2).

Slike bevegelser kan ha ført til transtensjon og transpresjon i sen jura og tidlig kritt langs forkastninger som begrenset høyder som Finnmarksplattformen, Lopphøgda og Stappehøgda (Gabrielsen et. al. 1990).

530x601 fig3 2Figur 2: Rekonstruksjon tidlig kritt. Den Nord-Atlantiske Søylestrøm er markert med rød stiplet sirkel, Den Norsk-Grønlandske Søylestrøm med blå stiplet sirkel. PH = Polhavet, BH = Barentshavet, NGH = Norske-Grønlandshavet, NØA = Nordøst-Atlanteren, LABB = Labradorhavet/Baffinbukta, NA = Nord-Atlanteren, EB = Eurasiabassenget. Røde områder og røde stjerner angir områder med magmatisk aktivitet. Stiplete røde linjer er riftsoner. Heltrukne sorte linjer er forkastningssoner. Heltrukken rød linje er spredningsrygg. Hvite områder er erosjonsområder. Orange områder er kontinentale avsetninger. Grønne, blå og gule områder er marine avsetninger. Brune områder er oseanisk skorpe. (Modifisert etter Torsvik et. al. 2002: Global reconstructions and North Atlantic paleogeography 440 Ma to Recent).

Innsynkningen langs Den Arktisk-Nordatlantiske Riftsonen over Den Nord-Atlantiske Søylestrøm i tidlig kritt, som også omfattet Harstad-, Tromsø- og Sørvestnagsbassengene, var også synlig i store deler av Barentshavet.

Dette er indikert av tidlig kritt avsetninger som tynner mot marginene i Hammerfest- og Bjørnøybassengene og innsynkning av høydeområder som Stappenhøgda. Dette passer med Den Norsk-Grønlandske Søylestrøm (Fig. 2) som nå hadde nådd litosfæren.

Økende magmatisk aktivitet i tidlig kritt i det nordlige Barentshavet som førte til vulkanisme i Sverdrupbassenget, på Franz Josefs Land og Kong Karls Land (Torsvik et. al. 2002; Ramberg et.al. 2006) indikerer at en søylestrøm var nær overflaten, og denne vulkanske aktiviteten kan knyttes til denne supersøylestrømmen.

I sen kritt foregikk det lokal kompresjon både i Norske-Grønlandshavet og Barentshavet (Lundin et. al. 2013). Det kan skyldes platebevegelser som var medvirkende til havbunnsspredning i Labradorhavet som startet i sen kritt, og Grønlands bevegelse mot nordøst (se Del 2) (Tessensohn & Piepjohn 2000).

Dette kan ha ført til utviklingen av Senjaryggen og Veslemøyhøgda (Lundin et. al. 2013; Gabrielsen et. al. 1990) samt inversjon og skjærbevegelser langs Bjørnøy- og Tromsøbassengene og vestre del av Svalbard og Wandelhavet (Gabrielsen et. al. 1990; Torsvik et. al. 2002; Ramberg et.al. 2006).

Mulige høyrehånds sidelengsbevegelser foregikk også i sen kritt langs Ringvassøy-Loppa, Bjørnøyrenne- og Troms-Finnmark-forkastningskompleksene i tillegg til høyrehånds skjærbevegelser langs Senjaryggen (Gabrielsen et. al. 1990).

Forandringen i platebevegelsene i sen kritt som resulterte i at Laurasia begynte å bevege seg mot nordvest, førte også til at Svalbard og det nordvestlige Barentshavet beveget seg i samme retning samtidig som sidelengsbevegelsene avtok langs Den Arktisk-Nordatlantiske Riftsonen.

Økt oppløft av kontinentalskorpa i overgangen kritt - paleocen i det østlige Polhavet og intens erosjon av Svalbard og det nordvestlige Barentshav (Torsvik et. al. 2002) kan skyldes at dette området beveget seg over Den Norsk-Grønlandske Søylestrømmen som nå kan ha vært nær overflaten (se fig. 2 i Del 2).

Lenger øst kan heving av Stappehøgda, vulkanisme i Sørvestnagsbassenget og utviklingen av Vestbakkvulkanittprovinsen (Sættem et. al. 1994) i tidlig eocen mest sannsynlig knyttes til den samme søylestrømmen.

Platebevegelser flyttet i paleocen Barentshavet til ca. 75° N og nærmere Polhavet Søylestrøm som begynte å fortrenge litosfæren opp langs riftaksen i Eurasiabassenget i østlige Polhavet for 65 - 55 mill. år siden.

Havbunnsspredning startet i tidlig eocen i det østlige Polhavet, som nå hadde beveget seg til ca. 80° N og midt over Polhavet Søylestrøm, og samtidig med åpningen av Norske-Grønlandshavet som nå var plassert over Den Norsk-Grønlandske Søylestrøm (se fig. 5 i Del 2).

530x160 fig3 3Figur 3: Geologisk profil (basert på seismisk linje BARE05-2200) fra Fingerdjupsunderbassenget i nord til Finnmarksplattformen i sør som viser storskala folding i Barentshavet. A = hav, B = kvartære sedimenter, C = paleogene sedimenter, D = krittaiske sedimenter, E = jurassiske sedimenter, F = triassiske sedimenter, G = permiske sedimenter, H = karbonske sedimenter, I = sen-prekambriske sedimenter/krystallinske bergarter. Heltrukne sorte linjer er normalforkastninger, dobbelpiler angir invertert normalforkastning.

Eurasias drift mot nordvest, åpningen av Norske-Grønlandshavet og den samtidige havbunnsspredning i Eurasiabassenget førte til kompresjon i Barentshavet og skjærbevegelser mellom Grønland og Svalbard (Torsvik et. al. 2002) i tidlig eocen.

Kompresjonen antas å ha ført til inversjon av paleozoiske normalforkastninger og dannelsen av storskala folder i Barentshavet (Fig. 3). Eksisterende høyder ble hevet i nordøst-sørvest orienterte antiklinaler, mens bassengene ble nordøst-sørvest orienterte synklinaler.

Denne kompresjonen og heving av kontinentalskorpa i Barentshavet var årsak til dyp erosjon i paleogen. Skjærbevegelsene resulterte i utviklingen av De Geersonen som en høyrehånds transform (sidelengs) plategrense som resulterte i heving og erosjon av skorpa i nordvestre deler av Barentshavet samt utvikling av folde- og skyvebeltet på Svalbard (Bergh & Andresen 1990; Dallmann et.al. 1993; Bergh et.al. 1997).

Grønlands bevegelse mot nord og utviklingen av De Geersonen kan trolig også hatt innvirkning på utviklingen i Wandelhavet og Eureka folde- og skyvebelte i nordøstlige Kanada (se fig. 5 i Del 2) (Torsvik et. al. 2002; Ramberg et.al. 2006; Tessensohn & Piepjohn 2000; Piepjohn et. al. 2016).

På grunn av forandringen i platebevegelsene for ca. 35 mill. år siden forandret Eurasia retning fra nordvest til nordøst og De Geersonen lengst sør begynte å utvikles til en lokal spredningsrygg, Knipovichryggen (se fig. 5 i Del 2) (Lundin 2002; Torsvik et. al. 2002).

Spredningen i Eurasiabassenget, høyrehånds sidebevegelser langs De Geersonen og utviklingen av Knipovichryggen førte trolig også til reaktivering av forkastninger og kompresjon i Barentshavet i neogen.

Knipovichryggen knyttet tilslutt sammen spredningsryggene i Eurasia bassenget (Nansenryggen og Gakkelryggen) og Norske-Grønlandshavet (Mohnryggen) (Torsvik et. al. 2002). Polhavet Søylestrøm og Den Norsk-Grønlandske Søylestrøm smeltet sammen og dannet et sammenhengende magmakammer under spredningsryggene.

Forandringen i platebevegelsene utløste reaktivering av Svalis- og Samsondomene og sidelengsbevegelser langs Lopphøgda (Gabrielsen et. al. 1990) og reaktivering av saltdiapirer i Nordkapp- og Tromsøbassengene.

Storskala folding langs Hornsundsforkastningskomplekset vest for Stappehøgda viser reaktivering og reversbevegelser samt folding av eocene – sen pliocene avsetninger (Sættem et. al. 1994).

Heving i paleogen førte til størst erosjon (ca. 3 000 meter) i områdene nordvest på Svalbard som lå nærmest rifttaksen og søylestrømmen i Polhavet, og minst (500 – 1000 meter) i sørøstlige områder som i Hammerfestbassenget og Nordkappbassenget (Ramberg et. al. 2006; Riis & Fjeldskaar 1992; Worsley 2008).

Avtagende heving og kontinuerlig erosjon i løpet av tidsperiodene neogen og kvartær resulterte i utviklingen av et peneplan i sentrale deler av Barentshavet og som danner en regional inkonformitet.

I østlige Barentshavet ser denne inkonformiteten ut til å representere dagens havbunn og viser ubetydelig oppløft.

Oppsummering

Det foreslås her at supersøylestrømmer og sidelengsbevegelser antas å ha vært hoveddrivkreftene bak den tektoniske utviklingen i Barentshavet.

Platebevegelser førte Barentshavet nordover og over flere supersøylestrømmer som nærmet seg overflaten ved ekvator i sen paleozoikum samtidig som regionen var avslutningsstedet for sidelengsbevegelser langs svakhetssonen/riftsonen gjennom Pangea.

Sidelengsbevegelsene forgreinet seg i Barentshavet og terminerte i langs gamle svakhetssoner.

Den tektoniske utviklingen i paleozoikum og mesozoikum er derfor preget av oppløft og innsynkning over søylestrømmene samt transpresjon og transtensjon langs disse sidelengs forkastningssonene.

Sidelengsbevegelsene avtok i slutten av mesozoikum, og Barentshavet var i kenozoikum plassert mellom to supersøylestrømmer som nærmet seg overflaten.

Magmatisk aktivitet i Barentshavet knyttes til disse søylestrømmene som nådde overflaten samtidig og forårsaket havbunnsspredning i eocen i Norske-Grønlandshavet og i det østlige Polhavet.

Disse prosessene førte til regional kompresjon, heving og erosjon i Barentshavet.

Referanser

Bergh, S. G. & Andresen, A. 1990: Structural development of the Tertiary fold-and-thrust belt in east Oscar I1 Land, Spitsbergen. Polar Research 8, 217-236.
Bergh, S.G., Braathen, A. & Andresen, A., 1997, Interaction of Basement-Involved and Thin-Skinned Tectonism in the Tertiary Fold-Thrust Belt of Central Spitsbergen, Svalbard. AAPG Bulletin, V. 81, No. 4 (April 1997), P. 637–661.
Burke, K. & Torsvik, T.H., 2004, Derivation of Large Igneous Provinces of the past 200 million years from long-term heterogeneities in the deep mantle, Earth and Planetary Science Letters 227 (2004) 531–538
Campbell, I.H., 2001, Identification of ancient mantle plumes, in Ernst, R.E., and Buchan, K.L., eds., Mantle Plumes: Their Identification Through Time: Boulder, Colorado, Geologic Society of America Special paper 352. p. 5-21
Campbell, I.H., 2005, Large Igneous Provinces and Mantle Plume Hypothesis, Elements, Vol. 1, 265-269
Campbell, I.H. & Davis, G.F., 2006. Do mantle plumes exist? Episodes, Vol . 29, no. 3, 162-168
Dallmann. W.K., Andresen, A., Bergh, S.G., Maher; H.D. & Ohta, Y. (1993): Tertiary fold-and-thrust bell of Spitsbergen (Svalbard).- Norsk Polarinst. Medd., 128: 26 pp.
Dorë, A.G., 1995, Barents Sea geology, petroleum Resources and Commercial Potential, Arctic, Vol.48, No.3, p. 207-221.
Faleide, J.I., Tsikalas, F., Breivik, A.J., Mjelde, R., Ritzmann, O., Engen, Ø., Wilson, J. & Eldholm. O., 2008, Structure and evolution of the continental margin off Norway and the Barents Sea, Episodes, Vol.31, No.1, 82-91
Foulger, G.R., J.H. Natland, D.C. Presnall and D.L. Anderson, Eds., Plates, Plumes and Paradigms, Geological Society of America Special Volume 388, 881 pp, 2005.
Foulger, G.R., 2010, Plates vs. Plumes, A Geological contoversy, 352 pages • September 2010 • Wiley-Blackwell
Gabrielsen, R..H., Færseth, R.B., Jensem, L.N., Kalheim, J.E. & Riis, F., 1990, Structural elements of the Norwegian continental shelf, Part 1: The Barents Sea Region, NPD-Bulletin no.6.
Garnero, E.J. & McNamara, A.K., 2008, Structure and Dynamics of Eath’s Lower Mantle, Science 320, 626-628.
Gee, D.G., Fossen, H., Henriksen, N & Higgins, A.K., 2008, From the Early Paleozoic Platforms of Baltica and Laurentia to the Caledonide Orogen of Scandinavia and Greenland, Episodes, Vol.31, No.1.
Li, Z.-X. & Zhong, S., 2009, Supercontinent-superplume coupling, true polar wander and plume mobility: Plate dominance in whole-mantle tectonics. Physics of the Earth and Planetary Interiors 176, pp. 143 – 156.
Lister, G.S. & Davis, G.A., 1988. The origin of metamorhic core complexes and detachment faults formed during Tertiary continental extension in the northern Colorado River region, U.S.A. Journal of Structural Geology, Vol. 11, No. 1/2, pp. 65 to 94
Lundin, E.R., 2002, North Atlantic - Arctic Overview of sea-floor spreading and rifting history. In: Eide, E.A. (coord.), BATLAS - Mid Norway plate reconstruction atlas with global and Atlantic perspectives. Geological Survey of Norway. pp. 40-47
Lundin, E.R. & Doré, A.G., 2005, NE Atlantic break-up: a re-examination of the Iceland mantle plume model and the Atlantic–Arctic linkage, In: DORÈ, A. G. & VINING, B. A. (eds) Petroleum Geology: North-West Europe and Global Perspectives—Proceedings of the 6th Petroleum Geology Conference, 739–754
Maruyama, S., Yuen, D.A. & Windley, B.F., 2007. Dynamic of plumes and superplumes through time. In: D.A. Yuen, S. Maruyama, S. Karato and B.F. Windley, 2007, Superplumes: Beyond Plate Tectonics, Berlin: Springer, part V. pp. 441-502.
McClay, K., 2013, Advanced Structural Geology for Petroleum Exploration, Lectures
Osmundsen, P.T., Braathen, A., Sommaruga, A., Skilbrei, J.R., Nordgulen, Ø., Roberts, D., Andersen, T.B., Olesen, O. and Mosar, J., 2005. Metamorphic core complexes along the Mid- Norwegian margin: an overview and some current ideas. In: Onshore-offshore relations on the Mid-Norwegian margin (B. Wandås, E. Eide, J.P. Nystuen J. P. and F. Gradstein, eds). Norwegian Petroleum Society, Special Publications, 12, 29-41.
Osmundsen, P.T., Braathen, A. & Maher, H., 2013, Storskala tektonikk på Nord-Spitsbergen, GEO 6/13
Piepjohn, K., von Gosen, W. & Tessensohn, F., 2016, The Eurekan Deformation: An outline. Journal of the Geological Society, October 20, 2016, v. 173, no. 6, p. 1007-1024
Platt, J.P., Behr, W.M. & Cooper, F.J., 2014. Metamorphic core complexes: windows into the mechanics and rheology of the crust. Journal of the Geological Society, 172, 9-27.
Ramberg, I.B., Bryhni, I. & Nøttvedt, 2006, Landet blir til, Norges Geologi
Riis, F. & Fjeldskaar, W., 1992. On the magnitude of the Late Tertiary and Quaternary erosion and its significance for the uplift of Scandinavia and the Barents Sea. In: Larsen, R.M., Brekke, H., Larsen, B.T. and Talleraas, E. (eds.): Structural and tectonic modelling and its application to petroleum geology. Norwegian Petroleum Society. Elsevier, pp. 163-185.
Ring, U.,2014, The East African Rift System, Austrian Journal of earth Science, Vol.107/1, 132-146.
Rønnevik, H. & Jacobsen, H.P., 1984: Structural highs and basins in the western Barents Sea. In: A.M. Spencer et.al. (eds.): Petroleum Geology of the North European margin. Norwegian Petroleum Society (Graham & Trotman), 98 – 107.
Schubert, G, Turcotte, D.L. and Olson, P., 2001, Mantle convection in the Earth and planets. Cambridge Univ. Press, Cambridge, UK.
Schubert, G., Turcotte, D.L., Olson, P. And Tackley, P., 2004. Superplumes or plume clusters? Physics of the Earth and Planetary Interiors 146, pp. 147 – 162
Steltenpohl, M.G., Hames, W.E. & Andresen, A., 2004, The Silurian to Permian history of a metamorphic core complex in Lofoten, northern Scandinavian Caledonides. Tectonics, Vol. 23, Issue 1.
Sættem, J., Bugge, T., Fanavoll, S., Goll, R.M., Mørk, A., Mørk, M.B.E., Smelror, M., & Verdenius, J.G., 1994. Cenozoic margin development and erosion of the Barents Sea: Core evidence from Bjørnøya. Marine Geology 118, 257 – 281.
Tessensohn, F. and Piepjohn, K., 2000, Eocene compressive deformation in Arctic Canada, north Greenland and Svalbard and its plate tectonic causes. Polarforschung 68, 121-124.
Torsvik, T.H., Carlos, D., Mosar, M., Cocks, L.R.M. & Malme, T., 2002, Global reconstructions and North Atlantic paleogeography 440 Ma to Recent. In: Eide, E.A. (coord.), BATLAS - Mid Norway plate reconstruction atlas with global and Atlantic perspectives. Geological Survey of Norway. pp. 18-39
Torsvik, T.H., Van der Voo, R., Preeden, U., Niocaill, C.M., Steinberger, B., Doubrovine, P.V., Van Hinsbergen, J.J., Domeier, M., Gaina, C., Tohver, E., Meert, J.G., McCausland, P.J.A. & Cocks, L.R.M., 2012, Phanerozoic Polar Wander, Palaeogeography and Dynamics, Earth-Science Reviews, 114, 3-4, 325-368
Trønnes,R.G., 2008, En kunnskapsrevolusjon for Jordas indre, Geoforskning
Trønnes, R.G., 2010, Et klarere bilde av Jordas indre struktur og dynamikk, Geoforskning
Trønnes, R.G., 2010, En kunnskapsrevolusjon om Jordas indre, Geoportalen
Vogt, P.R. & Holden, J.C., 2007, Plumacy reprise. In Foulger, G.R. and Jurdy, D.M., eds., Plates, plumes and planetary processes: Geological Society of America Special Paper 430, pp. 955-974
Whitney, D.L., Teyssier, C., Rey, P. & Buck, R., 2013, Continental and oceanic core complexes, GSA Bulletin v.125; no. 3/4; pp. 273-298
Worsley, D., 2008, The post-Caledonian of Svalbard and the western Barents Sea, Polar Research 27, 298-317

Samarbeidspartnere

Nyhetsbrev

captcha 

200 ledige stillingerb

200 Tips oss

200 Fortell om din forskning

 

 Ukens PhD comics

phd120310s


Redaktør: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.å

Om: Info om Geoforskning.no

Annonsere: Informasjon og priser

Kontakt: Kontaktinformasjon Tips oss

Webløsning ©2013-15 av Web Norge. Skjerm: