Torsdag 30.3.2017 - Uke 13

logo

Samarbeidspartnere

Larvikitt 2 mindre Larvikitt er Norges nasjonalbergart. Den har vært utnyttet som blokkstein siden sent på 1800-tallet, og det helt spesielle fargespillet har gitt den status som en av verdens mest attraktive natursteiner. Larvikitt er derfor en utmerket representant for norsk stein, norsk kultur og norsk natur. Bildet er fra Larvik, og i bakgrunnen ser vi Farris Bad som har tatt larvikitt ekstensivt i bruk, både innen- og utendørs.
Foto: Halfdan Carstens.

I 2008 ble larvikitt kåret til Norges nasjonalstein, og med boken Larvikitt (2009), har vi fått en flott presentasjon av denne vakre bergartens geologi, bruk, økonomi og historie.

Et litt naivt spørsmål som reiser seg i den forbindelse er: Hvem oppdaget larvikitten? I vitenskapen er vi jo litt opptatt av prioritet, hvem som først fant ut noe. Æren skal gis til rett person. Og sender du en artikkel til Nature, med samme innhold som noen andre sendte inn uken før, blir din artikkel sannsynligvis refusert. Sorry, too late…

Denne opptatthet av prioritet er egentlig litt merkelig. Naturen er og forblir den samme, uavhengig av om og når vi mennesker setter ord, bilde, tall eller formler på den. Larvikitten størknet under overflaten fra en smeltemasse i permtiden, for godt over 250 millioner år siden. Siden den tid har den bare ligget der og ”ventet” på å bli oppdaget, for deretter å bli kåret til Norges nasjonalbergart.

I og med at larvikitt utgjør berggrunnen i en stor del av Vestfold og Telemark, bør kanskje æren gis til den første som satte sin fot på den, en gang i – steinalderen? Eller skal æren tilfalle den første som brukte den til noe annet enn å gå eller sitte på, den som kastet den første larvikittstein kanskje?


Larvikitt 4 mindreDet første larvikittbruddet fra 1884 ligger vakkert til ut mot sjøen vest for Stavern. Foto: Halfdan Carstens

 I boka Larvikitt (2009) kan vi lese at bergarten ble tatt i bruk ”allerede i bronsealderen”. Fra da av har vi nemlig helleristninger i larvikitt, steinsettinger, og bygdeborger med larvikittblokker.

I middelalderen ble larvikitt brukt i steinkirker i Norge og Danmark. Om de siste har den danske geologen Arne Noe-Nygaard skrevet en vakker bok, ikke nevnt i den norske larvikittboken: Larvikiter i kvaderstenskirker (1992), utgitt av Danmarks geologiske Undersøgelse.

At det også var en danske som gjorde krav på å ha oppdaget larvikitten – og faktisk fikk kongelig belønning for oppdagelsen – er en historie som skal fortelles her.


”kunde blive nÿttig for Landet”

P: M: - Pro Memoria – kalte man et brev med saklig informasjon i gamle dager. Og dette var datert København, 11 juni 1791. I Rentekammeret, statens finansdepartement i samme by, begynte man å lese:

”Da ieg ved mit Ophold paa Kongsberg, for at studere BergVerksVidenskaberne, studerede Gebürgs-Læren, som henhörende under disse Videnskaber, og til den Ende betragtede Bergene allewegne hvor ieg kom, opdagede ieg paa de sÿdlige Kÿster af Norrige ved det Kongelige Verft Fredrikswern en Labrador-Steen indblandet med en liden Deel af Glimmer og spatagtig Skiörl, som lader sig forarbeÿde, og modtager en god Politur, hvilket medfölgende Exemplar af samme Steen fra KirkeBerget ved Fridrikswern udviser. Da samme Steen findes der i stor Mængde af raus Beskaffenhed og maaske, naar det blev nöyere undersögt, at der kunde findes af en smukkere Art, har ieg ikke vildet undlade at tilmelde Det Höy-Kongelige RenteKammer denne Opdagelse, som ieg troer kunde blive nÿttig for Landet, saaledes at ieg herved maatte komme i Betragtning.”

Vi får si dette var tidenes understatement: i dag utgjør den årlige eksporten av 200.000 tonn larvikitt en inntektskilde på mer enn en halv milliard kroner, som gir 300 arbeidsplasser, bare i Norge. Det spesielle blåfargeskimret i bergarten var tidligere kjent fra stein funnet i Labrador i Nord-Amerika, og bergarter med lignende skimmer ble derfor kalt labradorstein.

Brevet var undertegnet ’Jens Esmarck’, danskfødt prestesønn som mer enn 20 år senere, i 1814, ble utnevnt til første professor i bergvitenskap ved Norges universitet. Den unge herren hadde nylig avlagt sin bergeksamen til ’Meget bequem’ ved Bergseminaret på Kongsberg, men manglet ennå jus for å få den godkjent. Han oppholdt seg derfor ved Københavns Universitet.

Oppdagelsen var kanskje gjort under en reise mellom Danmark og Kongsberg, en vanlig rute gikk nemlig fra Kongsberg nedover Lågendalen til Larvik og marinehavnen Fredriksværn (Stavern), hvor utskipning til Danmark fant sted. I Rentekammerets postjournal er Esmarks formulering ”komme i Betraktning” oversatt til ”beder om Belönning herfor”.

En rapport, og Esmarks belønning

Rentekammeret ba Overbergamtet på Kongsberg undersøke saken, og sendte prøver til København ”med første skip fra Laurvigen”. Ingen ringere enn Cancelli-Raad Schwingel dro nå i felt. Og i et lengre Pro Memoria av 22. juli 1791 kunne han bekrefte ”stor overflødighed” av labrador i flere prestegjeld i området. Hans rapport er kanskje den første mer omfattende kartlegging av larvikittens utbredelse i terrenget, og den har heller ikke tidligere vært kjent i larvikittens historie.

I København var man fornøyd. Ved Kongelig Resolusjon den 23. november 1791 ble Esmark bevilget 50 riksdaler i belønning, tilsvarende en årslønn for gruvearbeiderne på Kongsberg. Og i juli 1792 fikk Rentekammeret et nytt brev fra Esmark:
 
”Paa Hs. Excellence Grev Reventlovs Anmodning haver ieg besörget en Norsk Labrador-Steen, giennemskæret sleben og poleret og eer min underdanigste Begiæring til Det Höikongelige Rentekammer, at de 6 Rd 4 sk, som ieg for samme Arbeÿde have betalt maatte blive mig igien udbetalt, …Kiöbenhavn d 10 July 1792.”

Steinsliperens regning lå vedlagt, og de seks riksdaler og fire skilling ble straks utbetalt. Beløpets størrelse antyder at det må ha vært en ganske solid blokk.

LarvikittHestmark Fig1mindreStensliperens regning, 1792, Riksarkivet, Oslo

 Esmarks første geologiske publikasjon

Esmark nøyde seg ikke med pengepremien. Den 12. april 1794, mens han var student ved Bergakademiet i Freiberg, sendte han en artikkel til Journal der Physik, utgitt i Leipzig: ”Nachricht vom labradorischen Feldspath und krystallisirten Molybden in Norwegen” (Etteretning om labradorisk feltspat og krystallinsk molybden i Norge).

Den kom på trykk samme år, men har gått helt i glemmeboken senere; den er ikke oppført i noen bibliografier over Esmarks verker. Men den er sannsynligvis hans første geologiske publikasjon. Her skriver han (min oversettelse):

”For fire år siden fant jeg på en reise i Grevskapet Laurwig ved det kongelige verft i Fredriksværn en hel mengde Labrador-Stein. Den utgjør her en bergart. Den består av grovkornet Labrador-Stein (Feldspat), som utgjør hovedmassen; deretter av små- til finkornet Hornblende, og av ikke mindre småkornet brun-svart Glimmer; den hører altså til Hr. Berg-Kommisjonsråd Werners Sienit. Den befinner seg, slik det er vanlig for Sienit, på et lavtliggende sted nær ved havet. Den lar seg godt bearbeide, og inntar en vakker Politur, hvor man da flekkvis kan se labrador-steinens farge i enhver retning. Den er en av de vakreste bergarter til piedestaller o. s. v.”

Det mest interessante ved Esmarks lille artikkel er at larvikitten for første gang identifiseres som en syenitt. Det er ellers den tyske geolog Leopold von Buch som oftest har fått æren for dette (for eksempel i Larvikitt 2009: 22-23).

Det var Freibergs mest vidgjetne lærer, Abraham Werner, som hadde definert denne bergarten. Esmark og von Buch, begge studenter i Freiberg i årene 1792-93, konkurrerte om Werners gunst helt frem til lærerens død i 1817. Og rett før han dro ned for å titte på Fredriksvern-syenitten i 1808, hadde von Buch besøkt Esmark på Kongsberg i to uker, og fått alle fakta presentert. Dét nevner ikke von Buch med ett ord i sin skandinaviske reiseskildring som kom ut i 1810.

Interessant ved Esmarks brev og artikkel er også påpekingen av bruksverdien. Det er altså ikke riktig som det står i Larvikitt (2009: 42), at ”Den første skriftlige kilden vi kjenner som argumenterer for at larvikitt kan brukes som naturstein er fra 1811”, et brev til Det Kgl. Selskab for Norges Vel.

Heller ikke geologen som navnga larvikitten, Waldemar Chr. Brøgger, var klar over Esmarks brev og lille artikkel. Men han var på sporet. I den historiske innledningen til sitt store arbeid (1890) om mineralene på Langesundsfjordens pegmatitter, siterer han København-professor Schumacher’s oversikt Versuch eines Verzeichnisses der in den Danish-Nordischen Staaten sich findenden einfachen Mineralien (1801), med referanse til den fargespillende feldspat at den befinner seg ”in der Gegend bei Fredrichswärn, wo ihn Herr Assessor Esmark zuerst entdeckt hat.”

Til dette bemerker Brøgger: ”Vi kan etter denne angivelse vel også bestemt anta, at assessor J. Esmark også i det hele tatt oppdaget gangene ved Fredriksværn og at denne oppdagelse må ha skjedd i forrige århundre.”(1890:7, min oversettelse).

LarvikittHestmark Fig.2mindreForsiden på Esmarks labrador-syenitt artikkel 1794, Journal der Physik 8: 288.

Tvil om prioritet

Ikke alle var like imponert over Esmarks oppdagelse. Peter Petersen, en medstudent av Esmark på Berg-Seminaret, rapporterte i juli 1791 til sin velynder Carsten Anker at ryktene gikk om at presidenten i Rentekammeret - grev Christian Ditlev Frederik Reventlow - ville belønne Esmarks oppdagelse av labradorsten i Norge.

Men ifølge Petersen visste ikke Esmark noe om labrador før Henckel ba ham polere den. Var det altså snarere assessor i Oberbergamtet Ole Henckel, lektor ved Bergseminaret og Esmarks lærer, som oppdaget larvikitten, eller bare foreslo polering?

I Larvikitt (2009: 48) skriver forfatterne at labradoren tidlig var godt kjent, og blant annet nevnt i Kongsberg-apoteker Tychsens Chemisk Haandbog, og avbilder førsteutgaven av Tychsens bok fra 1784 - som ikke inneholder et ord om labrador i Norge.

I sin lekre bok om mineralene i The Langesundsfjord (2010: 9) treffer entusiast Alf Olav Larsen bedre, men ikke helt:”The first written documentation on a mineral from the syenite pegmatites in the Larvik plutonic complex was given in a chemistry handbook published by Tychsen (1794, p. 33).”

Den relevante siden fra andreutgaven (1794) av Tychsens bok avbildes, og der kan vi lese om Labradorstenen: “ja ogsaa her i Norge har man funden den. Hr. Esmarch, som paa Herr Assessor Henkels Tilraadelse, sleb og polerede en Feltspat fra Grevskabet Laurwigen, bemerkede og at den havde samme Egenskab at spille med adskillige Farver, endskiønt ikke med den Livagtighed som den rette Labradorsteen.”

Men Esmarks publikasjon fra samme år forblir unevnt av både Tychsen og Alf Olav Larsen.

Litteratur

  • Brøgger, Waldemar Christopher 1890. Die Mineralien der Syenitpegmatitgänge der Südnorwegischen Augit- und Nephelinsyenite. Zeitschrift für Krystallographie und Mineralogie 16 : I-XVI, 1-235 (General part), 1-661 (Special part) + 28 Tables.
  • Børresen, A-K., og Heldal, T. (Carstens, H., red). 2009. Larvikitt. Unik, vakker, eksklusiv. Norges nasjonalstein. Trondheim: GeoPublishing og Norsk Geologisk Forening.
  • Esmark, Jens 1794: Nachricht vom labradorischen Feldspath und krystallisirten Molybden in Norwegen. Freyberg 12 April 1794. Journal der Physik 8: 288-290.
  • Larsen, Alf Olav (red.) 2010. The Langesundsfjord. History, Geology, Pegmatites, Minerals. Salzhemmendorf: Bode Verlag GmbH.
  • Noe-Nygaard, Arne 1992. Larvikiter i kvaderstenskirker. København: Danmarks Geologiske Undersøgelse, Miljøministeriet.


Denne saken ble først publisert i GEO 07/11.

Samarbeidspartnere

Nyhetsbrev

195x248 Banner

200 ledige stillingerb

200 Tips oss

200 Fortell om din forskning

 

 Ukens PhD comics

12


Redaktør: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.å

Om: Info om Geoforskning.no

Annonsere: Informasjon og priser

Kontakt: Kontaktinformasjon Tips oss

Webløsning ©2013-15 av Web Norge. Skjerm: