Fredag 20.10.2017 - Uke 42

logo

Samarbeidspartnere

De fleste geologer vet mye om historien til Alfred Wegener og kontinentaldrift. Her er viktige sider av denne historien som ikke er blitt belyst.


160 krillAllan Krill er professor ved Institutt for geologi og bergteknikk ved NTNU.

 

Dette er hans bidrag til vår nasjonale formidlingskonkurranse.

 

Les mer om konkurransen her

Omtrent hele verdens geologer tok feil i mer enn førti år da de avviste Alfred Wegeners teori om at kontinentene i jordskorpen er i bevegelse. Teorien ble ikke bare nektet, men den ble latterliggjort.

Jeg har forsket på denne historien for å finne mer ut om hvorfor. Her er seks oppdagelser som var overraskende:

1. Den første modellen om kontinentaldrift kom i en populærvitenskapelig undervisningsbok allerede i 1861. Playbook of Metals, av John Henry Pepper, var mye brukt ved videregående skoler i England.

Men geologene kommenterte ikke Peppers kontinentaldrifthypotese, og den ble raskt glemt.

530x265 fig1Figurer fra Peppers Playbook of Metals, først trykt i 1861.

2. Det var en kjent sak hos geologer at paleogeografisk fossil- og klimadata ikke kunne forklares. Innlandsis hadde dekket deler av India, Afrika, Australia, og Sør-Amerika i de geologiske periodene karbon og perm for ca. 300 millioner år siden.

Disse stedene ligger ved varme breddegrader der isbreer er utenkelig.

I stor kontrast var Nord-Amerika og Europa isfri på denne tiden.

Koraller og tropiske planter var kjent ved Spitsbergen (77°N) og Ellesmereøya (81°N). Selv med varmt klima, kunne ikke slike organismer overleve de bekmørke vintermånedene. Flere lærebokforfattere, blant annet Charles Lyell i 1837, stusset over denne gåten.

Wegener løste den.

3. Wegener foreslo helt riktig i sin første geologiartikkel i 1912 at strømmer i jordens indre drev kontinentaldrift. Videre forsto han at alderen og temperaturen av havbergarter bestemmer havbunnens dybde.

Hans beregninger viste at den midtatlantiske ryggen kunne stå høyt på grunn av utvidelse ved varme i disse unge havbunnsbergartene. Men han ombestemte seg etterpå, og disse tolkningene ble glemt.

4. Den høyt respekterte paleogeografen og geologen Charles Schuchert ved Yale universitet ga ut to strålende geologiske lærebøker i 1915; Physical Geology og Historical Geology.

Disse preget geologiske utdanninger over hele verden de neste femti årene. Schuchert befestet modellen om kontinentale landbruer som senere sank på mystisk vis og ble til vanlig dyphavsbunn.

Modellen var egentlig uholdbar, noe som ble mer tydelig etter hvert.

530x375 fig2Kontinentale forbindelser, som tegnet i Schucherts Historical Geology i 1915.

I 1924 begynte Schuchert å innse at kontinentaldrifttolkningen hadde store fordeler over landbrutolkningen. Men han trikset med sine kart, og publiserte partiske saker for å holde kontinentaldriftteorien nede.

Schucherts lojale medforfattere og etterfølgere videreførte denne kampanjen, helt til platetektonikkens gjennombrudd i 1960-årene. Hvis vi ser nøye på hva de skrev, er det tydelig at de forsto at landbrutolkningen var feil, og kontinentaldriftteorien var riktig.

Men de kalte teorien for ”spekulasjon,” og skjulte opplysninger som støttet den.

5. Allerede i 1927 hadde Arthur Holmes den riktige forklaringen om havbunnspredning og kontinentaldrift. Han forsto at radioaktiv oppvarming i jordens indre forårsaket storskala strømninger (konveksjon).

Jordkloden avkjøles ved at varm ny havbunn dannes ved midthavsrygger, og kald havbunn nedsenkes. Kontinentene transporteres passivt på toppen av konveksjonsceller.

Holmes ville publisere dette i det ledende tidsskriftet American Journal of Science. Men redaktøren sa nei. Det var nemlig Schuchert selv.

530x239 fig3En av Holmes’ tegninger, som Schuchert ikke ville publisere.

6. Harry Hess, som ofte betraktes som oppdager av havbunnspredning i 1961, visste at Holmes hadde publisert omtrent det samme i 1931. Men han presenterte sine ideer som nytenkning for å vinne gehør.

Lærebøker er ofte avgjørende for konsensus. Schucherts lærebøker indoktrinerte unge geologer med holdningen at kontinentaldriftteori var uvitenskapelig spekulasjon.

Usikker plategrense

Her kommer et eksempel på geologisk indoktrinering som jeg mener foregår i dag.

På platetektoniske kart tegnes det en nordamerikansk plate. Jeg ser dette som ønsketenkning.

Det finnes heller en stor amerikansk plate, som innbefatter både Nord- og Sør-Amerika og deler av havet nær den midtatlantiske ryggen. Nord- og Sør-Amerika beveger seg som én enhet.

Kontinentet Nord-Amerika er nær og kjær for mange geologer som naturligvis ønsket sin egen tektonisk plate.

Læreboken Earth av Press og Siever i 1974 ga platestatus til dem, etter en ”usikker plategrense” ble tegnet av John Dewey i 1972. Det ble ingen diskusjon.

Konsensus kom umiddelbart etter at kartet ble brukt av den respekterte læreboken. Hvor lenge vil denne svært populære påstanden unngå å bli diskutert?

530x589 fig4Kartet av John Dewey ble pensum i læreboken til Press og Siever.


Referanser

Krill, A. 2011 Is there really a North American Plate?  AGU Fall Meeting 2011, abstract #T23D-2449
Krill, A. 2014 Not getting the drift, a hard look at the early history of plate tectonic ideas. Allan Krill, Trondheim, 280 s. (ebok på http://www.krilldrift.com )

Samarbeidspartnere

Nyhetsbrev

captcha 

200 ledige stillingerb

200 Tips oss

200 Fortell om din forskning

 

 Ukens PhD comics

42


Redaktør: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.å

Om: Info om Geoforskning.no

Annonsere: Informasjon og priser

Kontakt: Kontaktinformasjon Tips oss

Webløsning ©2013-15 av Web Norge. Skjerm: