Torsdag 27.4.2017 - Uke 17

logo

Samarbeidspartnere

Astri Kvassnes, forsker i NIVA, holdt foredrag under sjødeponiseminaret 25. april. Tittelen på foredraget hennes var "Sjødeponier i Norge - kan de gjøres bedre?"

I Norge har sjødeponier i fjorder lenge vært en vanlig måte å håndtere avfall på for Bergindustrien samt andre virksomheter som har store mengder partikulært avfall (Kvassnes et al., 2009). Størrelsen og metodene for plassering av sjødeponiene har variert historisk. Forurensingsloven (§2) krever at de best tilgjengelige teknikker (BTT) brukes for å redusere forurensing. Flere forslag til BTT foreligger, både fra Klif (TA-2715) og internasjonalt (Ellis, 2008, Shimmield, 2010).

Overflateutslipp er ikke BTT og skade på fjordmiljøet i store utslipp av denne typen er uunngåelig. For å redusere slike skader vil en bedre løsning ifølge BTT være å nedføre avfallet som en tung, sjøvannsbasert slurry via rør til dypt sjøvann bak en barriere, slik at man unngår å påvirke de øvre produktive vannlagene. Samtidig må det kunne dokumenteres at avfallet er «inert», det vil si i meget liten grad reagerer med sjøvannet, og at det har lav potensiell toksisitet.  

kvassnes smallSelve deponiområdet vil like fullt påvirkes og i deponeringsperioden vil miljøskade være uunngåelig. For eksempel vil de lokale organismene som ikke kan flytte seg eller bevege seg oppover i deponimassene vil gå tapt. Det samme gjelder funksjonsområder som gyte- eller oppvekstområder. Organismer som kan flytte seg, populasjoner som kan suppleres fra andre steder eller har muligheten for å bytte funksjonsområde vil trolig overleve i randsonen og utenfor sjødeponiets sentralområde og kan komme tilbake etter avslutning. Over tid vil fjordbunnen dermed rehabilitere seg selv.

Det er ikke klart hvor hurtig dette skjer i norske fjorder og om denne hastigheten er akseptabel.  Likeledes kan områder i fjorder som ikke har hatt et stort biologisk mangfold eller en stor produksjon av biomasse kunne få en endring av denne over tid til både bedre eller dårligere tilstand.  Deponering i fjorder som har dårlig miljøtilstand allerede, for eksempel industriforurensing, områder som har hatt lite biologisk mangfold eller produksjon kan få endringer ved tildekking som gir redusert forurensing, økt oksygensirkuleringen og dermed forbedret tilstand til de marine ressursene.

Dagens BTT begrenses av kunnskapsmangel. Forskning på dypvannsdeponering er en forutsetning for å kunne stille mer presisere krav til lokaliteter og metoder for deponering med minimale skadevirkninger.

Referanser:
Ellis, D, 2008: The role of deep submarine tailings placements in the mitigation of marine pollution for coastal and island mines. In: Marine Pollution: New research. Ed: Hofer, pp 23-51.
Kvassnes et al., 2009: Waste Management in the Norwegian Extractive Industry. ICARD8 - Skellefteå.
Shimmield et al., 2010: Draft Guidelines for Deep-Sea Tailings Placement.  Sams project nr 8.ACP.PNG.18-B/15.

 

Les også: Forskernes syn på sjødeponi

Samarbeidspartnere

Nyhetsbrev

captcha 

195x248 Banner

200 ledige stillingerb

200 Tips oss

200 Fortell om din forskning

 

 Ukens PhD comics

16


Redaktør: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.å

Om: Info om Geoforskning.no

Annonsere: Informasjon og priser

Kontakt: Kontaktinformasjon Tips oss

Webløsning ©2013-15 av Web Norge. Skjerm: