Tirsdag 28.3.2017 - Uke 13

logo

Samarbeidspartnere

Benestad fremstår som en dårlig representant for naturvitenskapen, mener Per Arne Bjørkum.


530x360 bjorkum

Benestad viser til oppslag på geoforskning.no og er oppgitt over at slikt kommer på trykk. I sitt svar fremstår Benestad som en dårlig representant for naturvitenskapen.

Han omtaler forskerkollega professor Humlum på en måte som fratar Humlum elementær innsikt i forskningsmetodikk og en som ikke har peiling på det han uttaler seg om.

Det er ikke uvanlig å høre slikt i politiske debatter, der demagogi og polemikk er blitt en legitim del av spillet, men den type oppførsel har absolutt ingen plass i en debatt mellom forskere.

Benestad begår også en annen grov feil.

Han henviser til at flertallet av forskerne er enig med ham selv. Det har heller ingen legitim plass i en faglig debatt, selv om det er et viktig argument for politikerne.

Dette må man formode at Benestad vet, og derfor bygger det opp under bildet av ham som en demagog.

Det er også demagogiske undertoner i hans innlegg i Klassekampen 2.5. 2013 der han skriver at den vitenskapelige «Kunnskap er som en bygning, der alle bevisene ligger som sten på sten».

Dette er i verste fall bevisst overforenkling av hva forskning er, eller så er det uttrykk for et noe overforenklet syn på hvordan man kommer frem til ny innsikt om naturen og hvilken status den til enhver tid har.

Det finnes ikke bevis, som Benestad skriver, i naturvitenskapen slik man har i matematikk. I naturvitenskapen operer man med «midlertidige sannheter». Vi har nemlig kun observasjoner som støtter opp under et syn, og hvis de gjør det i tilstrekkelig grad, vinner den kunnskapen frem.

Hva som regnes som tilstrekkelig støtte kan ingen svare på, men det har samfunnet av forskere stort sett klart å finne ut av - til slutt.

Det er altså ikke nok at Benestad forsikrer oss om at «Jeg går i dybden ved å sjekke metodene og beregningene grundig». Det skulle bare mangle, men er ikke nok. Jeg stoler ikke på Benestad.

I forskning skal man ikke legge til grunn at forskere er ærlige, noe Richard Feynman fant det nødvendig å minne om da han skrev at «Forskere er ikke ærlige» og «Problemet er at folk flest tror det» (The Meaning of It All, 1998).

Ikke slik å forstå at man nødvendigvis jukser, men man kan ha oversett noe.  

Det er nemlig fort gjort å gjøre akkurat det. Ett av de siste kollektive feilskjær er synet på at mettet fett er veldig usunt for hjertet. Det har alle eksperter hevdet i 50 år.

Så viste det seg for noen år siden at det var kritikerne, de som fikk høre at de ikke hadde peiling, at de ikke hadde ikke publisert i de rette tidsskriftene, de som var betalt av feil industri, de som argumenterte for noe som tok livet av folk, som var nærmest sannheten.

Det er den samme retorikken Benestad bruker når han fremstår i media. Det gjør at han fremstår som demagog, noe jeg har påpekt tidligere.

Jordas helse, det vil si klimaet, er nesten like komplisert som vår helse. Det er så komplisert at man må stole på hverandre, de andre som har spesialkunnskap en selv ikke har. Det er strengt tatt ulovlig i forskning, men man må av og til gjøre nettopp det.

Det åpner imidlertid for at én feil kan forplante seg i hele systemet, og ødelegger for alle, men man ser det ikke. Man ser bare feilen hos de som er uenige med en selv.

Det var dette syndromet som rammet forskerne som trodde mettet fett var så dødelig.

De poengene jeg har trukket frem her, skulle borge for mindre retorikk, mindre demagogi, og større åpenhet i praksis og ikke bare i ord (Benestad skriver at man skal være åpen).

Benestad må også være åpen for at det kan være noe i det som kritikerne, også de som ikke tilhører det fellesskapet en selv er en del av, kommer med.

Det er et rasjonalitetskrav at man tar all kritikk på alvor, selv den kritikk som kan virke meningsløst eller uvesentlig (og derfor forstyrrende) i lys av den tenkning man selv står for (Conjectures and Refutations, K. Popper, 1963). I forskning ligger djevelen skjult i detaljene.

Det at professor Humlum og andre kritikere kommer med påstander som «snur klimaforskernes verdensbilde på hodet» (Klassekampen 2.5. 2015) er heller ikke et legitimt argument i en vitenskapelig debatt.

I forskning skjer slike omveltninger rett som det er, og de kommer, i følge sin natur, overraskende på flertallet som Benestad støtter seg på.

Slik kommer fra noen få som nærmet seg problemet på en annen måte, og med det bidratt til det mangfold som forskning er avhengig av. Men som Benestad ikke ser ut til å sette pris på.

Samarbeidspartnere

Nyhetsbrev

195x248 Banner

200 ledige stillingerb

200 Tips oss

200 Fortell om din forskning

 

 Ukens PhD comics

12


Redaktør: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.å

Om: Info om Geoforskning.no

Annonsere: Informasjon og priser

Kontakt: Kontaktinformasjon Tips oss

Webløsning ©2013-15 av Web Norge. Skjerm: