Torsdag 29.6.2017 - Uke 26

logo

Samarbeidspartnere

UiO-forskeren Tom V. Segalstad svarer på artikkelen av Helge Hellevang og Per Aagaard publisert på Geoforskning.no i april år.


530x353 segalstadArtikkelforfatteren fotografert ved sitt besøk på Mauna Loa-observatoriet nær toppen av Mauna Loa-vulkanen på Hawaii, 3 400 meter over havet; 770 meter lavere enn toppen av denne CO2-produserende vulkanen.

Dikteren Henrik Ibsen skrev de relevante ord: "Hvor utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest". Vi skal se om dikteren fikk rett vedrørende denne saken.

Helge Hellevang og Per Aagaard (2015; her betegnet H & A) starter sin artikkel med å skulle vise alle CO2-utslipp til atmosfæren, og deres karbonisotopiske deltaverdier (δ13C).

Les innlegget til Hellevang og Aagaard her

Her viser de fossilt brensel, endringer av landoverflaten, landplanter, og havets øverste 100 - 200 meter. I nylige avisdebatter hevdes det at alle kilder og sluk er vurdert av H & A i motsetning til av denne forfatter.

Men hvor er vulkanene, varme kilder, avgassing fra Jordens indre gjennom sprekker og dekarbonisering, og fra forvitring, samt utslipp fra det dypere hav? Hvor er deponering og binding av CO2 i form av avsetning av kalkstein og andre faste karbonater (inkludert organiske) i havet?

Nei, Figur 1 i artikkelen av H & A er utrolig mangelfull, dessverre.

H & A forsøker å gi en forkortet versjon av denne forfatters befatning med IPCC og NIPCC. Her kan jeg tillegge, at jeg deltok i prosessen med den tredje IPCC-rapporten ("Third Assessment Report" = "TAR"; IPCC 2001).

Det var denne rapporten som presenterte "hockeykølle-kurven" til Michael Mann (hvor både middelalderens varmeperiode og "den lille istid" var borte fra temperaturkurven), og som senere har blitt kraftig tilbakevist.

Jeg hadde en tro på at det der gikk an å diskutere saklig med IPCC og deres tilknyttede forskere. Men der møtte jeg absolutt intet gehør for mine ankepunkter mot grunnlaget for IPCCs prosess.

Jeg trakk meg derfor ut, og krevde at mitt navn skulle strykes i deltagerlisten, siden ingen av mine ankepunkter var blitt diskutert eller tatt hensyn til. Strykning av navnet ble nektet av IPCC.

I ettertid har jeg fått vite at dette også skjedde med andre. Den eneste som fikk navnet strøket, var en som truet med rettsak, om ikke hans navn ble strøket.

Senere var jeg med på å danne et uavhengig alternativ til IPCC, hvor vi kalte oss NIPCC (Nongovernmental International Panel on Climate Change), hvor jeg har bidratt til NIPCCs forskjellige rapporter (se www.nipccreport.org).

Stabile isotoper

H & A uttrykker sin hensikt å vise at undertegnede tar feil, spesielt i bruken av karbon-isotoper, til å finne at maksimalt (ikke "bare", som H & A skriver) 4 prosent av atmosfærens CO2 kommer fra brenning av fossile brensler.

Siden H & A øyensynlig er interessert i å belyse min bakgrunn, kan jeg legge til, at jeg tilbrakte 4 år som forsker ved Pennsylvania State University. Der ønsket jeg å tilegne meg verdens fremste kunnskap om bruk av stabile isotoper (inkludert karbon-isotoper) i geokjemi.

De tre siste av disse årene var jeg ansatt som leder av professor Hiroshi Ohmotos laboratorium for stabile isotoper. Tilbake i Norge hadde jeg et to-årig forskningsstipend (NAVF) for geokjemi av stabile isotoper, før jeg i 1984 ble tilsatt i en amanuensisstilling ved Universitetet i Oslo i isotopgeokjemi, med spesielt ansvar for stabile isotoper.

Dette er Norges eneste akademiske faste stilling i geokjemi av stabile isotoper. I Norge har jeg bidratt til oppbygging av laboratorier for analyser av stabile isotoper ved Universitetet i Oslo og ved Institutt for Energiteknikk.

De stabile isotopene er ikke radioaktive, og de er heller ikke produkter av radioaktiv nedbrytning. Forholdet mellom de stabile isotoper forandres (det som kalles fraksjonering av isotoper) i kjemiske forbindelser med forskjellige bindingsstyrker; som en funksjon av temperatur; på bestemte måter ved kjemisk likevekt; og som følge av forskjellige prosesser.

Verdier (lovmessigheten) for temperatur-fraksjoneringen av stabile isotoper har blitt funnet ved studier i naturen, i laboratorier, og ved atomfysiske beregninger. De stabile isotopene kan benyttes som et sporstoff ("tracer") hvis reservoarer er karakterisert ved bestemte isotopverdier.

Men man må hele tiden huske på at de lette stabile isotoper ikke er uavhengige av de isotop-fraksjonerende prosesser nevnt over, spesielt temperatur. Dette gjelder særlig for karbonisotopene, fordi de karbonholdige forbindelsene reagerer såpass raskt.

Isotopforholdet, for eksempel mellom 13C og 12C, uttrykkes vanligvis som en deltaverdi δ13C som differensen mellom 13C / 12C i prøven og en standard; dividert med 13C / 12C i standarden; ganget med 1 000; med δ13C dermed oppgitt i promille (Segalstad 1982). Den internasjonalt brukte referansestandarden er PDB (Pee Dee Belemnite).

Raske karbonutskiftninger

Henning Rohde (1992) har i et grundig bok-kapittel redegjort for omløpstidene for CO2 (i forskjellige former) i luft og vann. I sin Figur 4-14 viser han at omløpstiden for CO2 i Jordens nederste kilometer av atmosfæren er på ca. én time, og på ca. én måned i Jordens nederste 10 kilometer.

I havets øverste 50 meter er omløpstiden på ca. ti timer, og ned til én kilometers dyp på ca. 2,5 år. I geologisk forstand er dette meget raske omløpstider. For detaljer om reaksjoner mellom luftens CO2 og havvann med oppløst kalsium, se for eksempel Segalstad (2014).

Stabile karbonisotoper i naturen

På grunn av disse raske omløpstidene for CO2 ved Jordens overflatetemperatur, er det å vente at vi globalt finner likevektsverdier for karbonisotopene mellom de aktuelle reservoarer (se for eksempel Ohmoto 1986).

En δ13C på -7 for atmosfærens CO2 vil være i likevekt med en δ13C på +1 for havets HCO3- (hydrogenbikarbonat, dominerende form av CO2 oppløst i havet, ca. 99 prosent), som igjen vil være i likevekt med en δ13C på +3,6 for fast kalsiumkarbonat i havet, alt ved 23 °C, beregnet ut fra likevektsfraksjoneringsfaktorene til Deines et al. (1974). Resultatene blir de samme, om vi bruker verdiene til Mook et al. (1974).

Modellering av karbonutveksling

H & A benytter for sin modellering det de kaller "en enkel boksmodell", basert på sin Figur 1. Vi har allerede sett at utgangspunktet til H & A er galt, ved at viktige reservoarer for både kilder og sluk har blitt utelatt. Dermed stemmer Ibsens ord allerede her.

Videre kan man ikke bare blande karbon fra forskjellige forbindelser sammen, i den hensikt å benytte karbonisotoper, uten å ta med de relevante likevektsisotopfraksjoneringsfaktorene, som gjelder for de angjeldende forbindelser og den temperatur som utvekslingen skjer ved. Eventuelt også om vedkommende prosess medfører en bestemt isotopfraksjonering, slik jeg beskrev ovenfor i denne artikkelen.

Jeg har allerede tidligere (Segalstad 1998) advart mot bruk av enkle boksmodeller, når de ignorerer de naturgitte fordelingsfunksjoner mellom reservoarer, gitt ved atomfysikk, termodynamikk, eller lignende naturlover.

Jeg siterte da Holmén (1992), som presiserte at slike "boksmodeller har veldig få frihetsgrader, og de må beskrive fysiske, kjemiske og biologiske prosesser meget grovt. De er basert på empiriske relasjoner i stedet for naturlover" (min oversettelse).

Målte isotopdata

Så er det datagrunnlaget. De eldste data brukt av H & A, fra 1860 til ca. 1978, kommer fra målinger av CO2 i luftinneslutninger i iskjerner.

Det er forbausende at disse forfatterne ikke har lest og referert til vår avhandling "Do glaciers tell a true atmospheric CO2 story?" av Jaworowski et al. (1992b), også diskutert av blant andre Segalstad (1998).

Vi beskriver her hvordan man smelter seg ned i isen for å ta opp iskjerner, og hvordan det tilsettes karbonholdige vesker for å hindre smeltevannet å fryse (frostvæske) og hvordan det tilsettes karbonholdige væsker for å hindre at hullet kollapser (cave-in).

I tillegg til denne karbonkontamineringen, beskriver vi flere enn tyve fysikalsk-kjemiske prosesser som før, under og etter uttaket av iskjernene gjør dem uegnet for paleoatmosfæriske studier.

Vi ser også at dataene (H & A's Figur 2) for påstått atmosfærisk CO2 fra 1860-iskjernene med δ13C nær -6,5 avviker i hundre år fremover fra likevektsverdien på ca. -7 for CO2 i atmosfæren, på en tid da det var minimalt med antropogen CO2 der. Derfor kan ikke slike data fra iskjerner bli tatt med i betraktning (Segalstad 1993).

Så er det karbonisotopdataene i atmosfærisk CO2 målt av C.D. Keeling og medarbeidere. Vi har i vår publikasjon (Jaworowski et al. 1992a) pekt på at målinger av CO2-konsentrasjon av Keeling og medarbeidere er foretatt med en ikke-validert instrumentell metode i forhold til en ikke-validert referansestandard, hvor forfatterne viser at opptil 80 prosent av dataene deres er "redigeringer".

Når vi ser på karbonisotopdataene, finner vi at Keeling fra et tidspunkt (januar 1992) plutselig oppgir å gjøre sine δ13C data 0,112 promille lavere (Keeling et al. 2010). Jeg har derfor valgt å ikke benytte de data Keeling oppgir å ha "redigert" eller "korrigert".

Vi merker oss at Keeling oppgir at han VIL dokumentere de geokjemiske implikasjonene ved økning av atmosfærisk CO2 fra brenning av fossile brensler – ikke HVIS det skulle bli geokjemiske implikasjoner, som ville vært et vitenskapelig utgangspunkt (Segalstad 1998). Dette gjør at man må vurdere disse dataene med varsomhet.

Vi ser også at de nyeste δ13C data for atmosfærisk CO2 helt ned til -8,4 mot vår tid avviker mye fra likevektsverdien på ca. -7 promille. Nå må vi huske på at karbonisotopene ikke kan variere fritt, men er i likevekt med andre karbonforbindelser i andre karbonreservoarer ved bestemte temperaturer.

Hvis dataene er sanne, må det bety at temperaturen har forandret seg dramatisk der likevekten skjer mellom karbonisotopene i luftens CO2 og vannets oppløste HCO3-. Vi husker at likevekter oppnås meget raskt i dette karbonsystemet.

Havets karbonisotoper

H & A oppgir i sin Figur 1 å ta som utgangspunkt at havets øverste 100 - 200 meter har δ13C synkende fra +2,5 (i 1860) til +1,5 (i 2010). For det første er dette avvikende fra likevektsverdien for havets HCO3-, som har en δ13C på ca. +1 (Deines 1980).

Vi kan gjøre en isotopisk massebalanseberegning av hva isotopverdien av havet ville bli, hvis vi tilførte en viss mengde CO2 fra brenning av fossile brensler. Global Carbon Project (2015) oppgir at det fra 1870 til 2013 er overført CO2 i form av 142 gigatonn karbonekvivalenter til havet fra brenning av fossile brensler (sementproduksjon ikke medregnet her).

Ved tilførsel av dette til de ca. 35 tusen gigatonn karbonekvivalenter, som er i havet fra før, gir denne forsvinnende lille mengde tilført CO2 fra brenning av fossile brensler med δ13C ≈ -26 at havets δ13C synker fra +1 til +0,9.

En så liten forskjell er helt på grensen av analytisk målenøyaktighet. Men vi ser at en senkning av δ13C på 0,1 promille er mye mindre enn den hele promille, som H & A refererer til fra tilførsel av antropogen CO2 til havet fra 1860 til 2010.

Det kan selvfølgelig anføres at H & A bare betrakter de øverste 100 - 200 meter av havet. Men vi ser fra arbeidet til Rohde (1992), at karbonet ikke bare begrenser seg til de øverste få hundre meter i havet, men sirkulerer betraktelig dypere i løpet av noen få år med de store og omfattende havstrømmene, og dødt organisk materiale faller ned til havbunnen.

Følgene av data brukt av H & A

Karbonisotopene kan ikke brukes fullstendig uavhengig av de faktorer vi har anført her tidligere, spesielt temperatur. Vi kan for moro (?) skyld ta utgangspunkt i de data H & A baserer seg på, og se hva disse data vil føre til ved bruk av likevektsisotopfraksjoneringsfaktorer, her valgt å bruke faktorene fra Deines et al. (1974).

Hvis havets øverste lags δ13C for HCO3- der var +2,5 promille i 1860 og δ13C for atmosfærens CO2 da var -6,5 promille, vil det si at havtemperaturen i overflaten da beregnes til 13 °C.

Hvis havets øverste lags δ13C for HCO3- der var +1,5 promille i 2010 og δ13C for atmosfærens CO2 da var -8,4 promille, vil det si at havtemperaturen i overflaten da beregnes til 2 °C.

Vi ser at ved å teste de oppgitte data fra H & A, får vi ganske urealistiske resultater for jordkloden som helhet – både sannsynligvis alt for lave temperaturer, og en urealistisk avkjøling av havet på 11 °C fra 1860 frem til 2010.

Dette er sannsynligvis en større avkjøling enn for den mest intense istid Jorden har opplevd gjennom hele jordhistorien. Den vitner i hvert fall ikke om global oppvarming! En slik test av data burde forfatterne ha gjennomført, før de publiserer.

CO2 i luften fra brenning av fossile brensler

Segalstad (1992, 2008a) tok utgangspunkt i HVIS luftens CO2 har sunket fra en δ13C på -7 promille til en verdi på -7,8 promille i desember 1988 (Keeling et al. 1989). Ved å gjøre en isotopisk massebalanse-beregning av organiske CO2-komponenter (inkludert CO2 fra brenning av fossile brensler) med δ13C på -26 promille og avgassing av CO2 fra vulkaner, Jordens indre, litosfæren og fra havet med δ13C på -7 promille, ble forskjellige tids-deriverte komponenter beregnet.

Resultatet ble en levetid (halveringstid) for CO2 i atmosfæren på ca. fem (5,4) år. Dette stemmer godt overens med andre målinger og beregninger (Segalstad 1998, Tabell 2; Starr 1993; Essenhigh 2009).

Massen av gjenværende CO2 fra brenning av fossile brensler ble ved isotopisk massebalanse beregnet å være maksimalt 4 prosent av luftens CO2. Dette er altså basert på de påståtte beste aktuelle målinger av karbonisotoper i atmosfærens CO2, og isotopisk verdi av CO2 dannet fra organisk materiale, inkludert fossile brensler.

Det er alt som skal til for å utregne en maksimalverdi, hvis dataene er riktige (fordi her kommer også en test av disse data ved hjelp av temperaturbetraktninger inn, som vi skal komme tilbake til nedenfor).

Det er en omfattende, rask utveksling som finner sted mellom havet og atmosfæren. Massebalanseberegningene viser at ca. 18 prosent av luftens CO2 utveksles hvert år.

96 prosent av luftens CO2 har en isotopverdi lik den CO2 som kommer fra avgassing fra havet, vulkaner, og litosfæren. Dermed viser karbonisotopene i luftens CO2 at det menneskeskapte bidraget der er neglisjerbart lite, altså maksimalt 4 prosent.

Påstanden fra IPCCs tidligere vitenskapelige leder, Susan Solomon (Solomon et al. 2009), om at CO2 fra brenning av fossile brensler har en nær uendelig levetid i atmosfæren, og at nesten all CO2 i dagens atmosfære kommer fra brenning av fossile brensler, stemmer ikke, og kan avvises med data for karbonisotoper i luftens CO2 (Segalstad 2008b, 2009).

Menneskeskapt CO2 oppfører seg aldeles IKKE som en inert edelgass, som bare skulle hope seg opp i atmosfæren. Videre glemmes det av mange at CO2 er selve livets gass: At vår eksistens er fullstendig avhengig av at det er nok CO2 i atmosfæren til å understøtte planters fotosyntese, som skal gi oss mat.

Vi kan godt, som en avslutning, ta med en diskusjon om hvorvidt de rapporterte karbonisotopdata for luftens CO2 fra Mauna Loa-observatoriet på Hawaii (Keeling et al. 1989) er globalt representative, slik det hevdes.

Vi ser at deres δ13C-verdi på -7,8 promille i desember 1988, dersom dette skulle være en verdi i likevekt med havets overflatevann, vil gi en beregnet likevekts-temperatur på ca. 15 °C.

Vi legger merke til at konsentrasjonsdataene for luftens CO2 både fra Mauna Loa (Hawaii) og Point Barrow (Alaska), begge beliggende fjernt fra menneskeskapte CO2-kilder, har relativt store årstidsvariasjoner. Dette er satt i sammenheng med utslipp av CO2 fra vegetasjon (Keeling et al. 1989), som har lave δ13C-verdier på rundt ÷ 26 promille.

Fergusson (1985) påpeker at CO2-nivået i luften over vegetasjonsrike områder nesten dobler seg i løpet av et døgn. Samtidig anslår han at menneskeskapte bidrag til luftens innhold av CO2 bare er på ca. 0,1 prosent.

Jaworowski et al. (1982a) har diskutert naturens store flukser av CO2 sammenlignet med de menneskeskapte. Bare ett vulkanutbrudd kan slippe ut mange ganger mer CO2 enn menneskene gjør på ett år (Segalstad 2010).

Da er det en gåte for denne forfatter, hvordan noen innenfor en slik enorm naturlig variasjon kan beregne med statistisk signifikans en økning i luftens gjennomsnittlige innhold av CO2 på et par ppm (deler av en million) pr. år!

Det internasjonale energibyrået IEA kunngjorde at globale menneskeskapte utslipp av CO2 IKKE ØKTE fra 2013 til 2014 (GWPF 2015). Da kan det i hvert fall IKKE være menneskeskapte CO2-utslipp som gjør at luftens CO2-innhold øker, siden CO2-målingene tilsynelatende bare viser en stadig økning, også fra 2013 til 2014 (NOAA 2015).

Ved å studere de publiserte CO2-dataene statistisk, fant Humlum et al. (2013) at en variasjon i temperatur alltid kom før en variasjon i luftens CO2-nivå.

Dette er hva vi skulle forvente ut fra CO2s retrograde vannløselighet (i forhold til økende temperatur). De fant også, at det så ut som om en betydelig kilde for CO2-utslipp var havområdet litt syd for ekvator. Det siste er også i overensstemmelse med Gaudry et al. (1987), som fant betydelige CO2-utslipp fra havet der i forbindelse med El Niño.

Det virker derfor mest sannsynlig, at de målte verdiene for δ13C i luftens CO2 på for eksempel Mauna Loa og Point Barrow har iblandet CO2 fra vegetasjon, og at de ikke er representative for den globale CO2 i likevekt med havvann.

De rapporterte δ13C-verdiene er sannsynligvis ikke representative for global tilblanding av CO2 fra brenning av fossile brensler. Vi har også uttrykt sterk kritikk mot riktigheten av de ikke-validerte instrumentelle målingene av CO2-nivåer i atmosfæren (Jaworowski et al. 1992a; Beck 2007 & 2008), og disse verdiene kan aldeles ikke representere en tilsynelatende økning fra tilførsel av menneskeskapt CO2 (Segalstad 2008b).

Konklusjon

H & A benytter en meget forenklet boksmodell for kilder og sluk av karbon i Jorden, som ikke tar med de største kilder og sluk, så som vulkaner, varme kilder, avgassing fra Jordens indre gjennom sprekker og dekarbonisering, og fra forvitring, samt utslipp fra det dypere hav – heller ikke deponering av CO2 i form av avsetning og binding av kalkstein og andre faste karbonater (inkludert organiske) i havet.

Dessuten benytter H & A ukritisk karbonisotopverdier fra iskjerner og øyensynlig "redigerte" isotop-datakilder, som ikke er representative for den globale atmosfæriske CO2, samt urealistiske karbon-isotopverdier for havets oppløste bikarbonat.

Når verdiene valgt av H & A benyttes til å beregne hvilke likevektstemperaturer man får fra dataene, gir dataene at havets overflatetemperatur har sunket 11 °C fra 1860 til 2010, fra henholdsvis 13 til 2 °C.

Dette er et komplett urealistisk resultat, som viser at både modellen og dataene brukt av H & A er gale, og gir det absolutt mest originale resultat, helt i henhold til dikterens profeti.

Da er det underlig at forfatterne ut fra dette skriver at de "ønsker å avlive en seiglivet myte om at økningen av CO2 i atmosfæren ikke er menneskeskapt", og at deres fremstilling er "en etablert vitenskapelig forståelse".

De strekker seg så langt, som til å karakterisere mine vitenskapelige publikasjoner som "propaganda", i kontrast til H & A, som jobber seriøst. Dette, sammen med forfatternes avslutning (som ikke siteres her), begynner å farlig nærme seg det juristene kaller injurier.

Jeg lærte i sin tid, at man skal la være å karakterisere mot-debattanter, men i stedet presentere faglige argumenter, og la disse tale for seg. Slike etiske retningslinjer er øyensynlig ukjente for herrene Hellevang & Aagaard?

Litteratur

Beck, E.-G. 2007: 180 years of atmospheric CO2 gas analysis by chemical methods. Energy & Environment, Vol. 18, No. 2, pp. 259-282.

Beck, E.-G. 2008: 50 years of continuous measurement of CO2 on Mauna Loa. Energy & Environment, Vol. 19, No. 7, pp. 1017-1028.

Deines, P. 1980: The isotopic composition of reduced carbon. In: Fritz, P. & Fontes, J.C. (Eds.): Handbook of Environmental Isotope Geochemistry, Vol. 1. Advances in Isotope Geochemistry, Springer-Verlag, Berlin, pp. 392-406.

Deines, P., Langmuir, D. & Harmon, R.S. 1974: Stable carbon isotope ratios and the existence of a gas phase in the evolution of carbonate ground waters. Geochimica et Cosmochimica Acta, Vol. 38, pp. 147-1164.

Essenhigh, R.H. 2009: Potential Dependence of Global Warming on the Residence Time (RT) in the Atmosphere of Anthropogenically Sourced Carbon Dioxide. Energy & Fuels 2009, 23, 2773–2784.

Fergusson, J.E. 1985: Inorganic Chemistry and the Earth, Chemical Resources, their Extraction, use and Environmental Impact. Pergamon Series on Environmental Sciences, Pergamon Press: 400 pp.

Gaudry A., P. Monfray, G. Polian & G. Lambert 1987. The 1982-1983 El Niño: a 6 billion ton CO2 release. Tellus, Vol. 39 B, 209-313.

Global Carbon Project 2015: Global Carbon Budget. www.globalcarbonproject.org/carbonbudget/14/hl-full.htm

GWPF (The Global Warming Policy Forum) 2015: IEA: Global CO2 emissions have stopped rising. www.thegwpf.com/iea-global-co2-emissions-have-stopped-rising/

Hellevang, H. & Aagaard, P. 2015: Kort oppholdstid for karbon i atmosfæren – bevis mot menneskeskapte utslipp? http://geoforskning.no/ressurser/klimadebatten/944-kort-oppholdstid

Holmén, K. 1992: The global carbon cycle. In: Butcher, S.S., Charlson, R.J., Orians, G.H. & Wolfe, G.V. (Eds.): Global Biogeochemical Cycles. Academic Press, London, pp. 239-262.

Humlum, O., Stordahl, K. & Solheim, J.-E. 2013: The phase relation between atmospheric carbon dioxide and global temperature. Global and Planetary Change, Vol. 100, pp. 51-69.

IPCC 2001: Climate Change 2001. IPCC Third Assessment Report. www.grida.no/publications/other/ipcc_tar/

Jaworowski, Z., Segalstad, T.V. & Hisdal, V. 1992a: Atmospheric CO2 and Global Warming: a Critical Review - 2nd Revised Edition. Norsk Polarinstitutt Meddelelser, Vol. 119, 76 pp. www.co2web.info/np-m-119.pdf

Jaworowski, Z., Segalstad, T.V. & Ono, N. (1992b): Do glaciers tell a true atmospheric CO2 story? Science of the Total Environment, Vol. 114, pp. 227-284. www.co2web.info/stoten92.pdf

Keeling, C.D., Bacastow, R.B., Carter, A.F., Piper, S.C., Whorf, T.P., Heimann, M., Mook, W.G. & Roeloffzen, H. 1989: A three-dimensional model of atmospheric CO2 transport based on observed winds: 1. Analysis of observational data. In: Peterson, D.H. (Ed.): Aspects of climate variability in the Pacific and the Western Americas. American Geophysical Union, Geophysical Monograph, Vol. 55, pp. 165-236.

Keeling, R.F. S.C. Piper, A.F. Bollenbacher, and S.J. Walker. 2010. Monthly atmospheric 13C/12C isotopic ratios for 11 SIO stations. In Trends: A Compendium of Data on Global Change. Carbon Dioxide Information Analysis Center, Oak Ridge National Laboratory, U.S. Department of Energy, Oak Ridge, Tenn., U.S.A. http://cdiac.ornl.gov/trends/co2/iso-sio/iso-sio.html

Mook, W.G., Bommerson, J.C. & Staverman, W.H. 1974: Carbon isotope fractionation between dissolved bicarbonate and gaseous carbon dioxide. Earth and Planetary Science Letters, Vol. 22, pp. 169-176.

NOAA (National Oceanographic and Atmospheric Administration) 2015: Recent Global CO2. www.esrl.noaa.gov/gmd/ccgg/trends/global.html

Ohmoto, H. 1986: Stable isotope geochemistry of ore deposits. In: Valley, J.W., Taylor, H.P., Jr. & O'Neil, J.R. (Eds.): Stable Isotopes in High Temperature Geologic Processes. Mineralogical Society of America, Reviews in Mineralogy, Vol. 16, pp. 491-559.

Rohde, H. 1992: Modeling biogeochemical cycles. In: Butcher, S.S., Charlson, R.J., Orians, G.H. & Wolfe, G.V. (Eds.): Global Biogeochemical Cycles. Academic Press, London, pp. 55-72.

Segalstad, T. V. (1982): Stable Isotope Analysis. In: Stable Isotopes in Hydrocarbon Exploration, Norwegian Petroleum Society, No. 6904, Stavanger, 21 pp.
www.co2web.info/STABIS-ANAL.pdf

Segalstad, T.V. 1992: The amount of non-fossil CO2 in the atmosphere. American Geophysical Union, Chapman Conference on Climate, Volcanism, and Global Change, March 23 - 27, 1992, Hilo, Hawaii; Abstracts, p. 25.
www.co2web.info/hawaii.pdf

Segalstad, T.V. 1993: Stable isotope geochemistry applied to paleoclimatological and greenhouse gas problems. Invited Keynote Lecture, 1st International Symposium on Applied Isotope Geochemistry (AIG), Aug. 29 - Sept. 3, 1993, Geiranger, Norway. Program and Abstracts, Institutt for Energiteknikk, IFE/KR/E-93/007 (ISSN 0333-2039; ISBN 82-7017-130-1), pp. 95 - 96. http://www.co2web.info/aig.pdf
 
Segalstad, T.V. 1998: Carbon cycle modelling and the residence time of natural and anthropogenic atmospheric CO2: on the construction of the "Greenhouse Effect Global Warming" dogma. In: Bate, R. (Ed.): Global Warming: the Continuing Debate. ESEF, Cambridge, U.K. (ISBN 0952773422), pp. 184-219.
www.co2web.info/ESEF3VO2.pdf

Segalstad, T.V. 2008a: Carbon isotope mass balance modelling of atmospheric vs. oceanic CO2. 33rd International Geological Congress, Norway, 8 Aug. 2008, Program & Abstracts. www.cprm.gov.br/33IGC/1345952.html

Segalstad, T.V. 2008b: Ikke alt er menneskeskapt. http://forskning.no/meninger/kronikk/2008/07/ikke-alt-er-menneskeskapt

Segalstad, T.V. 2009: Correct timing is everything - also for CO2 in the air.
CO2 Science, Vol. 12, No. 31. www.co2science.org/articles/V12/N31/EDIT.php

Segalstad, T.V. 2010: Vulkanisme på Island i april 2010. www.nhm.uio.no/om/aktuelle-saker/2010/vulkanutbrudd.html

Segalstad, T.V. 2014: Some thoughts on ocean chemistry (Chapter 6.3.1.2). Climate Change Reconsidered  II - Biological Impacts. Nongovernmental International Panel on Climate Change (NIPCC); Heartland Institute, Chicago, USA (ISBN 1-934791-43-1), pp. 817-823. http://climatechangereconsidered.org

Solomon, S., Plattner, G.-K., Knutti, R. & Friedlingstein, P. 2009: Irreversible climate change due to carbon dioxide emissions. Proceedings of The National Academy of Sciences of the USA [PNAS], Vol. 106, No. 6, pp. 1704-1709. www.pnas.org/content/early/2009/01/28/0812721106.short

Starr, C. 1993: Atmospheric CO2 residence time and the carbon cycle. Energy, Vol. 18, No. 12, pp. 1297-1310.

Samarbeidspartnere

Nyhetsbrev

captcha 

200 ledige stillingerb

200 Tips oss

200 Fortell om din forskning

 

 Ukens PhD comics

25


Redaktør: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.å

Om: Info om Geoforskning.no

Annonsere: Informasjon og priser

Kontakt: Kontaktinformasjon Tips oss

Webløsning ©2013-15 av Web Norge. Skjerm: