Jordskjelvet som for 200 år siden rammet Helgelandskysten er en kraftig påminnelse om at heller ikke den tilsynelatende stabile norske fjellgrunnen er stabil og fullstendig trygg.
Utsikt fra Lurøyfjellet (685 m o.h.) ned på Lurøygården der handelsmann og gjestgiver Isak Jørgen Dass bodde. Han rapporterte flere steinsprang fra fjellet, og han hevdet at kildevannn nedenfor fjellet ble blakket som om det var melk, og at det luktet sterkt av svovel. Vannet var ikke drikkende i flere dager. Sammen med det store antall etterskjelv (150) indikerer dette at episenteret lå i Lurøyområdet. Strandflaten ses i bakgrunnen. Foto: Odleiv Olesen
Det største skjelvet i Nord-Europa i historisk tid skjedde i Lurøy-Sjona-området den 31. august 1819. Skjelvet kunne merkes over hele Nordland, og også i Trøndelag, Troms og nordlige deler av Sverige og Finland.
I ettertid vet vi at det var nesten like sterkt som de kraftige skjelvene som de senere år har rammet Italia og forårsaket store skader på kjente rennesansebyer. Da er det ikke rart at det gjorde inntrykk på skriftlærde som etter hvert bidro med historiske beretninger.
En rystende beretning
«Fjeldene rystede saa stærkt at den forvittrede Stenmasse på deres Toppe og fra deres Sider faldt ned med megen Brag … Jorden bævede saa stærkt at Menneskene, som vare ude paa marken, kunne ej staa, da Knæerne ej ville bære dem. … Paa Gaarden Storstrand i Hemnes Fjerding, der ligger ved den østre Bred af den store Bugt Udskorpen – viste dette Jordskielv sig ødeleggende. Vaaningshusene laae paa en stor Bakke og nedenfor samme var en ej ubetydelig med Potates dyrket Slette. – Da Jordskielvet gik styrtede denne Slette ned …» .
Denne bokstavelig talt rystende beretningen kommer ikke fra jordskjelvområder rundt Middelhavet, som man lett kunne tro. Den kommer fra Nordland.
Sokneprest Iver Ancher Heltzen beskriver Lurøyskjelvet i bokverket Ranens Beskrivelse fra 1834. Heltzen var en av forkjemperne for opplysningstiden og tilhørte en prestegenerasjon med kunnskap om naturen og praktiske forhold. Disse teologene ble ofte nedlatende omtalt som «potetprester».
Andre detaljerte rapporter om jordskjelvet kom fra handelsmannen Isak Jørgen Dass på Lurøy og sogneprest Søren Christian Sommerfeldt i Saltdal. De gjorde lignende observasjoner som ble innsendt til Norsk Rikstidende og geologiprofessor Baltazar Mathias Keilhau i Christiania.
Flere lesere av Tronhjems Adressecontors Efterretninger som på den tiden var den nordligste avisen i Norge, sendte på oppfordring av redaktøren inn beskrivelser av det 2-3 minutter lange jordskjelvet. Prost Hans Nicolai Rønne på Stadbygd som ligger på motsatt side av Trondheimsfjorden, skrev den 14. september:
‘… Min ældste Datter stod i Nærheden af det store runde Spisebord, og saaes af alle i en stærk dandsende Bevægelse… Jeg fandt det ligesaa umueligt for hende at frembringe saadan Bevægelse, som jeg fandt det uovereensstemmende med god Opførsel… Dette gav meg den Forsikkring at det matte være et Jordkjælv… .’
På nabogården Fenstad falt et stykke kalkpuss ned fra skorsteinen.
Flere steinsprang fra Liatinden ved Aldrasundet i Lurøy kommune medførte at tidligere slåttemark måtte oppgis. Foto: Odleiv Olesen
Etterskjelv i flere år
Styrken på jordskjelvet den siste dagen i august 1819 er beregnet fra de rapporterte observasjonene i Norge, Sverige og Finland til omtrent 5.8 på Richters skala.
Som med alle historiske jordskjelv beregnes styrken på basis av rapporter om hvordan det ble merket av mennesker, og dette kalibreres mot tilsvarende data fra nyere jordskjelv der man i tillegg har instrumentelle målinger.
I Norge ble det gjort en omfattende analyse av alle store historiske jordskjelv av NORSAR under det såkalte ELOCS prosjektet (Earthquake Loading on the Norwegian Continental Shelf 1988).
De sterkeste rystelsene ble selvsagt merket i Nordland der flere grunnmurer og skorsteiner ble skadet eller ødelagt. Så langt sør som Overhalla i Trøndelag ble en skorstein sterkt skadd, men generelt var det få innrapporterte skader på bygninger som i hovedsak besto av laftet tømmer og reisverk med torvtak.
Skjelvet inntraff etter lang tids regn, så grunnen har vært godt vannmettet. Dette bekreftes delvis av Heltzen som rapporterte sandutblåsinger som dannet små hauger på overflaten. Dette er et vanlig resultat av store jordskjelv der rystelsene gir komprimering av løsmasser og utdriving av vannet i sedimentene.
Videre ble et leirskred og flere steinsprang utløst slik at et betydelig areal dyrket mark gikk tapt. Slåttemarken nedenfor Liatinden i Lurøy måtte for eksempel oppgis etter steinsprang som fulgte skjelvet.
Rystelsene som pågikk i flere minutter, medførte at enkelte personer og husdyr hadde problemer med å holde seg oppreist. Svakere etterskjelv kunne merkes hver time fram til klokka 7 neste morgen og deretter daglig i de neste 4-5 ukene. Det ble videre følt etterskjelv i flere år etter 1819. Jørgen Dass registrerte til sammen 150 skjelv på Lurøy i løpet av den neste tiårsperioden.
På 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet trodde man at observasjonene i Finland og Sverige skyltes lokale skjelv. Senere innså man at alle observasjonene var knyttet til Lurøyskjelvet.
Skadene fra et lignende jordskjelv i 1992 i Nederland (Mw=5.3, Roermond) medførte skader tilsvarende 100 millioner Euro. Riktig nok var infrastrukturen mye tettere der, men det forteller litt om hvilket ødeleggelsespotensial et skjelv av en slik størrelse har.
|
Jordskjelvstyrke (magnitude)
Et jordskjelvs styrke angis med begrepet magnitude. Ettersom jordskjelv varierer mye i størrelse slik som mange andre fenomen i naturen, er magnitudeskalaen logaritmisk. Hvert trinn tilsvarer en økning i energi med en faktor på 31. Det betyr at et jordskjelv med magnitude 6.0 frigir 31 ganger så mye energi som et jordskjelv med styrke 5.0, og 1.000 ganger mere enn et jordskjelv med magnitude 4.0. |
Fortsatt mange jordskjelv
Utenfor Nordland ligger kontinentalsokkelen, et bredt havområde med vanndyp mindre enn 400 meter som strekker seg 200 km ut fra kysten før havbunnen stuper ned til 4000 meters dyp vest av Eggakanten. Det er på denne sokkelen at de fleste olje- og gassfeltene utenfor Midt-Norge ligger.
Under havbunnen er det ca. 30 km tykk jordskorpe med store forkastninger og dype sedimentbassenger som viser store bevegelser gjennom flere geologiske epoker.
Helgelandsbassenget og Vestfjordbassenget, som ligger like utenfor kysten, avgrenses i øst av store forkastninger som oppstod under oppsprekkingen av jordskorpen i Jordens mellomalder, for ca. 100-300 millioner år siden.
Jordskjelvregistreringer i NEONOR2-prosjektet (Neotektonikk i Nordland, 2013-2017) viste at det langs disse forkastningene med uregelmessige mellomrom oppstår nye brudd med jordskjelv som resultat.
Mindre jordskjelv og svermer av jordskjelv opptrer med jevne mellomrom langs kysten av Nordland nord for Ranafjorden, både i Lurøy, Rødøy, Meløy og Steigen, men ellers ikke andre steder i Norge, og slett ikke med en intensitet som ligner rystelsene i 1819. Men beskrivelsene av Lurøyskjelvet kan tolkes som en svermlignende aktivitet som ligner dagens jordskjelv på Helgelandskysten, men med langt kraftigere intensitet.
I fireårs-perioden 2013-2017 registrerte NORSAR og Universitetet i Bergen (som en del av NGU-prosjektet NEONOR2) mer enn 1200 små og litt større skjelv på land i Nordland og under havbunnen utenfor nordlandskysten.
De var hovedsakelig konsentrert på strandflaten og langs Eggakanten. En særlig markert forekomst av mikroskjelv ble observert rundt den 1032 m høye Blokktinden sør for Tjongsfjorden og vest for Svartisen, der et område hadde ca. 500 små skjelv bare 2-10 km under overflaten. De fleste var for små til å kunne merkes av befolkningen i området.
Observasjonene i perioden 2013-2017 er viktig dokumentasjon av kontinuerlige skorpedeformasjoner, men de var likevel ikke slik at man på det grunnlaget kunne forutsagt et jordskjelv med styrke 5.8.
I Træna- og Helgelandsbassengene opptrer kompresjonsjordskjelv som er gunstige for bevaring av eventuelle olje- og gassforekomster. Dette forklarer petroleumsgeologene med at sammenpressing av sprekker hindrer lekkasjer fra reservoaret og inn i overliggende lag.
Ekstensjonsjordskjelv opptrer nærmere Helgelandskysten og utenfor Lofoten, og disse kjennetegnes av åpne sprekker som ofte gir lekkasje av vann, olje og gass opp gjennom lagrekken og til havbunnen.
Petroleum som lekker ut til havbunnen kan danne føde for koraller og andre organismer, men slike lekkasjer er altså dårlige nyheter for geologer på leting etter olje og gass.
De høye fjellene på nordlandskysten gir høye spenninger øverst i lagrekken og kan være en medvirkende årsak til den høye jordskjelvfrekvensen i denne landsdelen. Foto: Halfdan Carstens
Hvorfor forkommer jordskjelv langs nordlandskysten?
Generelt er det slik at langsomme bevegelser i jordskorpen over tid skaper spenninger i undergrunnen, og disse spenningene utløses ved plutselige forskyvninger, når berget gir etter i svakhetssoner.
Det er alltid flere faktorer som virker sammen og danner bergspenningene i undergrunnen.
Midthavsryggen mellom Norskehavet og Grønlandshavet trykker på kontinentet vårt og danner regionale NNV-SSØ-orienterte bergspenninger i Nord-Europa.
Jordskjelvenes brudd-mekanikk tyder på at den ytre kontinentalsokkelen er under en kontinuerlig NV–SØ sammenpressing selv om bruddene varierer sterkt både i forkastningsplan og sprekketyper.
Men ettersom jordskjelvene i Nordland hovedsakelig opptrer langs kysten og langs Eggakanten, må andre mekanismer være dominerende i dette området.
Numeriske modelleringer viser at en viktig årsak er glasial erosjon ved kysten og avsetning av sedimenter langs den ytre grensen for kontinentalsokkelen. Isbreer har gjennom en rekke istider flyttet store mengder sedimenter fra Vestfjorden og Helgelandskysten ut i havet slik at både den grunne kontinentalsokkelen og strandflaten ble dannet.
Dette gir innsynkning og sammenpressing av bergartene under kontinentalsokkelen og hevning og utvidelse av jordskorpa langs kysten der vi hovedsakelig observerer ekstensjonsjordskjelv.
Noen av jordskjelvene opptrer langs kjente forkastninger (for eksempel Grønnaforkastningen langs østflanken av Vestfjordbassenget, men de aller fleste opptrer i diffuse klynger. Vi kan derfor ikke slutte at de store forkastningssonene på sokkelen er bestemmende for hvor skjelvene opptrer.
Området rundt og under den 1032 m høye Blokktinden hadde ca. 500 jordskjelv fra april 2015 til mars 2016. Forskere ved Universitetet i Bergen beregnet at de oppsto på 2-10 km dyp og var grunnere i sørøst enn i nordvest. Slike skjelv dannes ved ekstensjon og opptrer på begge sider av en flate som faller fra sørøst til nordvest. Den store steinura på nordvestsiden av fjellet kan delvis være dannet som følge av forhistoriske jordskjelv. Foto: Elisabeth Sjåvik Monsen
Landhevningen etter istiden for ca. 10.000 år siden påvirker også bergspenningene i Skandinavia, men det er omdiskutert hvor stort dette bidraget er.
Tyngden av de store fjellene ute ved kysten i Nordland bidrar til store og lokale bergspenninger rundt fjellets fot og til høye bergspenninger og sammenpressing av berggrunnen i den øverste kilometeren av jordskorpen. Det gir såkalte bergslag og sprakefjell i tunneler og gruver og utgjør en fare for gruve- og anleggsarbeidere.
Høye fjell gir også mer nedbør og dannelse av isbreer og det er mulig at slike prosesser påvirker bergspenningene i Nord-Norge og på Vestlandet.
Jordskjelv på Helgelandskysten i periodene 1997-1998 og 2013-2017 (fra forskningsprosjektene NEONOR1 og NEONOR2). En sverm med ca. 500 skjelv ble registrert i 2015 rundt Blokktinden vest for Svartisen. Til sammen 30-40 ble utløst i disse to periodene langs de østlige begrensningene av Vestfjordbassenget (Grønnaforkastningen) og Helgelandsbassenget og antyder at forkastninger i disse områdene er aktive. Observerte effekter av jordskjelvet i Lurøy-Ranafjordområdet i 1819 er også vist (fra Bungum & Selnes 1988). Den gule stjernen viser omtrentlig plasseringen av dette skjelvet.
Et skrekkscenario
Spørsmålet er om vi kan oppleve et «Lurøyskjelv» igjen, og hvor store skader et slikt skjelv i så fall kan påføre bygninger og infrastruktur. Er det i det hele tatt grunn til å frykte et skjelv i et land som vi vanligvis betrakter som en stabil geologisk provins?
Det foreligger beregninger fra fordelingen av NEONOR1-skjelvene på Helgeland som antyder at styrke 5 og 6 jordskjelv vil opptre med henholdsvis 130 og 1500 års mellomrom. Vi medgir at beregningene er beheftet med feil, men de forteller noe om sannsynligheten for skjelv i denne størrelsesorden.
Rundt Ranafjorden er det også lokale, geologiske forhold som har betydning. Der jordskorpen ble presset ned som følge av isens tyngde, ble det avsatt marin leire etter at isen hadde smeltet vekk. Etter at landet hevet seg, har nordlendinger brukt leiravsetningene, delvis kvikkleire, som byggegrunn. Leire forsterker rystelsene og øker et eventuelt skadeomfang.
For det andre har det alpine fjellandskapet i Nord-Norge mange vertikale og steile fjellsider som er utsatte for steinsprang og fjellskred. Beskrivelsene fra 1819-skjelvet ovenfor viser dette tydelig. Store steinurer nedenfor disse fjellveggene kan også stamme fra store, forhistoriske jordskjelv.
Skrekkscenarioet er at et framtidig jordskjelv kan utløse leirskred eller fjellskred uten forutgående varsling. En påfølgende flodbølge med bare noen minutters varsling vil i tillegg kunne gi katastrofale følger i kyststrøkene på Helgeland.
Selv om hyppigheten av jordskjelv er konstant, er de potensielle ødeleggelsene økende. Årsaken er høyere bebyggelse i dag sammenlignet med 1819 (for eksempel i Mo i Rana og Bodø).
Folketallet har i Ranafjord-området økt fra 5 000 i 1819 til 30 000 i 2019. Derfor er det i dag betydelig mer infrastruktur i form av jernbane, bruer, tunneler, gruver, dagbrudd, smelteverk, høyspentlinjer og kraftverksdammer. Dertil kommer at byggegrunnen i mange områder består av bløt leire som gir en farlig forsterkningseffekt.
Hva så med jordskjelv på sokkelen og mulige konsekvenser for infrastruktur?
Dagens infrastruktur på sokkelen skal etter forskriftene være bygget for å tåle et 10 000 års-skjelv. Dersom forskriftene er fulgt, kan det således forventes skader, men ikke større katastrofer relatert til tap av menneskeliv og stor regional forurensning.
Utenfor Nordland er det dessuten flere flytende installasjoner (for eksempel Aasta Hansteen, Norne og Åsgård) om ikke vil påvirkes av skjelv i samme grad. Rørledninger og havbunnsrammer kan imidlertid påvirkes av jordskjelv og undersjøiske ras.
Forsenkningen til venstre i bildet (mellom de to hvite pilene og under den hvite skravuren) ved Utskarpen på nordsiden av Ranafjorden skyldes leirskredet etter jordskjelvet den siste dagen i august, 1819. Kona på gården Storstrand plukka poteter på dette jordet, men berga sannsynligvis livet fordi hun var inne til nonsmat da raset gikk. Noen bygninger ble stående på raskanten og måtte flyttes. Kantene ble jevnet ut med bulldoser på 1960-tallet, men er likevel synlige i dag. Foto: Odleiv Olesen
|
NEONOR1 – Neotektonikk i Norge (1997-2000)
av Odleiv Olesen
NEONOR prosjektet hadde fokus på unge bevegelser i jordskorpen. For å kunne gjøre fagfeltet neotektonikk til en naturvitenskap i Norge, var det nødvendig å kvalitetssikre og klassifisere alle neotektoniske rapporter.
Kriterier utviklet i lignende prosjekter i andre glasierte områder som Canada, Skottland og Sverige ble benyttet. Nesten hundre forskjellige rapporter om neotektonisk aktivitet ble vurdert. Mulige postglasiale forkastninger på land ble sjekket i felt, mens tilsvarende forkastninger på havbunnen ble sjekket med multistrålebatymetri.
De best dokumenterte indikasjonene på neotektonikk i Norge var postglasiale forkastninger i Vest-Finnmark og Nord-Troms. De opptrer som opptil syv meter høye, markerte skrenter i landskapet.
Bak prosjektet, som ble ledet av NGU, sto også NORSAR, Oljedirektoratet, Kartverket og Rogalandsforskning. Forskningsrådet og de store energiselskapene Amoco, Norsk Hydro, Phillips Petroleum og Statkraft bidro også med betydelig økonomisk støtte.
Forskere fra SINTEF, NTNU og Universitetet i Oslo hadde også vesentlige bidrag til prosjektet. Deltagerne i prosjektet samarbeidet om å registrere og tolke informasjon om jordskjelv, landhevning, bergspenninger og unge forkastninger.
Forskerne fant ut at deler av landhevningen og jordskjelv i Skandinavia sannsynligvis skyldes lette bergarter på store dyp i mantelen. De kan representere forgreninger av varme mantelbergarter under Island.
I Troms fant vi spor etter en rekke store fjellskred, både over og under vann. Hele fjellsider har kollapset. Studier av disse skredene viser at de oppsto like etter isavsmeltingen for 9 000-10 000 år siden. De var muligens utløst av store jordskjelv. De første nordmennene var på denne tiden allerede bosatt på kysten og ble trolig rammet av ødeleggende flodbølger fra de utløste fjellskredene. Fjellskredene på Vestlandet viste yngre aldre.
Skandinavia hadde ca. 40 sykluser med istider og mellomistider de siste 2,5 millioner år. Innlandsisen gikk helt ut på kontinentalsokkelen under flere av disse istidene, spesielt i de siste 1 million år.
Det er derfor sannsynlig at Skandinavia ble rammet av mange store jordskjelv etter hver avsmelting. Hvis vi ser de siste 600 000 år under ett, kan en slå fast at jordskjelvaktiviteten i Skandinavia nærmer seg det nivået vi ser ved en aktiv plategrense, som for eksempel i California.
Studier av store jordskjelv på vestkysten av USA og ved Middelhavet, viser at enorme mengder vann pumpes ut av berggrunnen under og etter slike skjelv – opptil en halv kubikk-kilometer. I disse jordskjelv-områdene er det også dokumentert at gass og væsker strømmer ut fra havbunnen. På norsk sokkel finnes det mange såkalte ’pockmarks’, som er store kratre etter slike utblåsninger.
Multistråledata fra NEONOR-prosjektet har bekreftet at dannelsen av små krater på havbunnen i Nordsjøen flere steder var knyttet til N-S gående forkastninger som gjennomsetter havbunnen. På land finner vi indikasjoner på utstrømming av vann i tilknytning til jordskjelvaktivitet både i Masi og på Lurøy.
Seismiske ’pulser’ i tilknytning til periodene etter istidene, har betydning for opptreden av væsker og gass i berggrunnen. Denne mekanismen bidrar til å ’pumpe’ hydrokarboner fra kildebergarter opp til overliggende reservoarbergarter.
Ved slutten av siste istid skjedde det en hurtig global oppvarming, som delvis kan skyldes at store mengder metan strømmet ut fra sedimenter på havbunnen og opp i atmosfæren. Verdens største undersjøiske ras, Storeggaraset utenfor Møre for 7 200 år siden, kan ha vært utløst av jordskjelv på denne tiden.
Bedre kunnskap om dagens bevegelser i berggrunnen er viktig ved planlegging av større utbyggingsprosjekter, som olje- og gassrørledninger, terminaler, kraftstasjoner og andre anlegg i fjell. NEONOR1-prosjektet viste at jordskjelv med styrke 6 kan inntreffe når som helst innenfor de seismisk mest aktive områdene på Vestlandet og i Nordland.
Men, vi vet fra andre områder at returperioden for slike jordskjelv er flere tusen år. Ut fra forholdet mellom hyppighet og størrelse på dagens skjelv i Ranafjordområdet, har NORSAR beregnet at jordskjelv med styrke 5 og 6 vil opptre med henholdsvis ca. 130 og 1500 års mellomrom.
Ved utbygging av olje- og gassfelt på kontinentalskråningen med havbunnsrammer og rørledninger, er kunnskap om stabiliteten av havbunnen viktig. Det er en vanlig oppfatning at store jordskjelv har utløst en rekke skred av enorme dimensjoner langs kontinentalskråningen. For å kunne forutsi risikoen for nye ras, er kunnskap om jordskjelvaktiviteten etter siste istid viktig.
Sluttrapporter: https://www.ngu.no/upload/Publikasjoner/Rapporter/2000/2000_002.pdf https://www.sciencedirect.com/journal/quaternary-science-reviews/vol/19/issue/14; page 1413-1460 |
|
NEONOR2 – Neotektonikk i Nordland (2013-2018)
av Odleiv Olesen Nordland er et område med store bevegelser i jordskorpa. Hovedformålet med prosjektet var å observere og modellere regionale bergspenninger og deformasjon i Nordland.
Prosjektet ble finansiert av Forskningsrådet (Petromaks2), NGU, Oljedirektoratet, Kartverket, NORSAR, UiB, Luleå Tekniske Universitet, NORCE, AkerBP, DEA, E.On, Equinor, INEOS, Lundin, Maersk, NORECO, Repsol, Shell og VNG.
Prosjektet har gitt forklaringer på observerte bergspenninger, landhevning og seismisitet både på land og på kontinentalsokkelen utenfor Nordland. Områder med mulig lekkasje av petroleumsforekomster ble avgrenset, og virkning av pleistocen erosjon og sedimentasjon på temperatur og bergspenninger i berggrunnen ble modellert.
Arbeidet besto i å registrere og tolke jordskjelv, deformasjon fra GPS- og InSAR-målinger, varmestrøm og bergspenninger i borehull.
NORSAR og UiB etablerte 27 midlertidige seismografer og tolket seismologiske observasjoner fra de midlertidige og permanente stasjonene, mens Kartverket beregnet bevegelser i berggrunnen fra sitt nett av permanente og temporære GPS-stasjoner. Radarmålinger fra satellitt ble analysert av NGU og NORUT for å kartlegge ørsmå bevegelser i berggrunnen.
Universitetet i Luleå målte bergspenninger i borehull. NGU utførte modellberegninger av observasjonene for å finne fram til mekanismene bak den pågående deformasjonen.
NEONOR2 hadde også som mål å undersøke hvordan den høye seismiske aktiviteten har påvirket eventuelle petroleumsressurser på sokkelen. Bevegelser i berggrunnen vil blant annet kunne medføre at reservoarene sprekker opp, og gass og olje lekker ut. Dette må oljeselskapene ta hensyn til når de leter etter hydrokarboner i området.
Under istidene gjennom kvartær ble store mengder sedimenter erodert og transportert fra fastlandet og ut på sokkelen. Dette har skapt en komplisert tektonisk historie langs kysten av Nordland, og den dag i dag opplever området høyere seismisk aktivitet sammenlignet med resten av Fennoskandia.
Kort sagt fører avlasting av sedimenter i et område til heving og ekstensjon av jordskorpen. Og forskningsdataene, som inkluderer registrerte jordskjelv, satellittmålinger (InSAR), GPS-data og eldre landhevingsdata, har alle pekt på ekstensjon av jordskorpen i deler av Nordlands kystområder.
Det viste seg dessuten å være en sammenheng mellom forekomsten av observerte jordskjelv og i hvor stor grad områdene har blitt avlastet eller lastet av sedimenter gjennom kvartær.
Foruten erosjon og avsetning, ser også de høye fjellene langs kysten av Nordland ut til å spille en rolle. Fjellene bidrar til høye spenninger i den øverste kilometeren av berggrunnen (kompresjon).
Tre andre faktorer som kan påvirke de tektoniske forholdene er landheving etter at innlandsisen smeltet for 10 000 år siden, riftprosesser i den midtatlantiske fjellryggen og endringer i grunnvannsstanden.
Sluttrapport: https://www.ngu.no/upload/Publikasjoner/Rapporter/2018/2018_010.pdf |
Litteratur
Ambraseys, N.N. 1985: The seismicity of western Scandinavia. Earthquake Engineering and Structural Dynamics 13, 361-399.
Bungum, H. & Selnes, P.B. 1988: Earthquake loading of the Norwegian continental shelf (ELOCS): Summary Report. Norwegian Geotechnical Institute. 38 s.
Bungum, H. & Olesen, O. 2005: The 31st of August 1819 Lurøy earthquake revisited. Norwegian Journal of Geology 85, 245–252.
Bøe, P. 2002: Helgelandsskjelvet I 1819 – det kraftigste i manns minne. Ottar 241, 34-39.
Heltzen, I.A. 1834: Ranens Beskrivelse. Rana Museums- og Historielag, Mo i Rana, 1981, 290 s.
Hicks, E., C., Bungum, H. & Lindholm, C.D. 2000 Seismic activity, inferred crustal stresses and seismotectonics in the Rana region, northern Norway. Quaternary Science Reviews 19, 1423-1436.
Janutyte, I., Lindholm, C. & Olesen, O. 2017: Relation between seismicity and tectonic structures offshore and onshore Nordland, northern Norway. Norwegian Journal of Geology 97, 161-175, doi:10.17850/njg97-03-02.
Michálek, J., Tjåland, N., Drottning, A., Strømme, M.L., Storheim, B.M, Rondenay, S. & Ottemöller, L. 2018: Report on seismic observations within the NEONOR2 project in the Nordland region, Norway. Chapter 4, NGU Report 2018.10, 64-127.
Muir Wood, R. 1989: The Scandinavian Earthquakes of 22 December 1759 and 31 August 1819. Disasters 12, 223–236.
Olesen, O., Bungum, H., Dehls, J., Lindholm, C., Pascal, C. & Roberts, D. 2013a: Neotectonics, seismicity and contemporary stress field in Norway – mechanisms and implications. In Olsen, L., Fredin, O. & Olesen, O. (eds.): Quaternary Geology of Norway, Geological Survey of Norway Special Publication 13, 145–174.
Olesen, O. Kierulf, H.P., Brönner, M., Dalsegg, E. & Fredin, O. 2013b: Deep weathering, neotectonics and strandflat formation in Nordland, northern Norway. Norwegian Journal of Geology 93, 189-213.
Olesen,O., Janutyte,I., Michálek, J., Keiding, M., Lindholm, C., Kierulf, H.P., Ottemöller, L., Gradmann, S., Maystrenko,Y.P., Rouyet, L., Lauknes,T.R., Dehls, J.F., Ask, M., Ask, D., Olsen, L., Ottesen, D., Rise, L.,Riis, F., A. Drottning, A. Tjåland, M.L. Strømme, Storheim, B.M.& S. Rodenay 2018: Neotectonics in Nordland – Implications for petroleum exploration (NEONOR2). NGU Rapport 2018. 10, 337 s.
