Spikulitter i perm

En ny publikasjon presenterer en modell for hvordan sedimentene i Kapp Starostin-formasjonen på Svalbard ble avsatt.

Skjematisk modell for avsetningsmiljøet til Kapp Starostin-formasjonen. Illustrasjon: Blomeier med flere

Denne publikasjonen viser en avsetningsmodell for den permiske Kapp Starostin-formasjonen, som relaterer ulike sedimentære facies til bestemte avsetningsmiljøer og -områder (indre, midtre og ytre rampe) innenfor en temperert til kaldtvanns, åpen marin sokkel på nordøstre Svalbard.

Mangfoldige klastiske, karbonat- og silikatbergarter inneholder et typisk (heterozoisk) faunasamfunn, preget av et stort mangfold av armfotinger, mosdyr, pigghuder og kiselsvamper, som også viser en definert fordeling innenfor de åpne havområdene.

Glaukonittiske sandsteiner er tolket til å representere grunnmarine sandbanker innenfor de mest kystnære områdene på den indre sokkelen.

Sandsteiner er assosiert med bioklastiske kalksteiner som hovedsakelig består av grovt restmaterial av brachiopoder. Sammensetningen av kalksteinene endrer seg innenfor de mer distale områdene på den midtre sokkelen.

Her akkumulerte hovedsakelig fragmenter av mosdyr og pigghuder, som for det meste stammer fra spredte «build-ups» på ytterkanten av den midtre sokkelen.

Dette området viser også store forekomster av spikulittisk kisel, den mest fremtredende litologien i Kapp Starostin-formasjonen, dannet av store mengder kiselsvampnåler.

Disse forekomstene har den største utbredelsen, fra den indre sokkelen (som lys, massiv til nodulær kisel) til dypere ytre sokkelområder (som mørk, lagdelt til massiv kisel).

På den ytre sokkelen finnes det også laminerte til massive, sorte leirsteiner, som indikerer de mest distale/dype områdene med skiftende oksygennivå langt under stormbølgebasis. De ulike facies er ordnet i fire avsetningssekvenser (shallowing-upward cycles), som tolkes som et resultat av eustatiske (globale) havnivåsvingninger.