En kuldeperiode som startet for 6000 år siden førte til at norske isbreer økte i tykkelse. Senere avsmelting har ført til at vi i dag ser ekstra landheving i blant annet Lofoten/Nordland og på Nordvestlandet.
Foto: Pixabay
I en tidligere versjon av denne artikkelen ble det vist resultater basert på at isbreene nådde sin maksimale tykkelse for 3500 år siden. Resultatene er nå basert på at isbreene nådde sin maksimale tykkelse for 300 år siden.
Skandinavia hever seg fortsatt som en respons av den tykke iskappen som dekket området under den siste istid. Landhevingen i Skandinavia startet da isen for alvor begynte å smelte etter sin største utbredelse (LGM; ‘Last Glacial Maximum’) for ca. 20 000 år siden.
Iskappen var på det tykkeste antagelig mer enn 2 kilometer tykk, og landhevingen har vært flere hundre meter i sentrale deler av Skandinavia der landet nå hever seg med ca. 10 millimeter per år.
La oss begynne med resultatene:
Dagens landheving forårsaket av ny istid (neoglasiasjon). Vi ser at den nye istiden kan føre til mer enn 4 mm/år heving i Lofoten-området, og 3,5 mm/år i området rundt Jostedalsbreen.
Over til bakgrunnen for resultatene:
De fleste isbreene i Skandinavia var helt borte for 8000 år siden, i en periode som kalles den holocene varmeperiode (‘Holocene Thermal Maximum’).
Men etter denne varmeperioden, kom en kuldeperiode der det ble dannet mange isbreer som gjennomgikk betydelig vekst (Nesje, 2009). Dette kalles neoglasiasjon (ny istid), og det generelle bildet for Norge er at utviklingen av isbreene startet for ca. 6000 år siden, og at det deretter antagelig var flere perioder med kraftig vekst av isbreene.
Disse periodene forekom med ujevne mellomrom i tidsrommet 5000 til 2000 år før nåtid. Den siste perioden for isvekst var under Den lille istid (som varte i 300 år og sluttet midt på 1800-tallet).
Vi har laget en relativ enkel modell for mulig vekst og tilbaketrekning av isbreene. I beregningene antar vi at veksten startet for 6000 år siden, og nådde sitt maksimum for 300 år siden. Deretter startet isbreene å minke. Figuren under viser breene som inngår i beregningene.
Vi gjorde isostatiske beregninger av dette scenario for å finne innsynkning med etterfølgende heving. Litt mer om isostatiske beregninger her:
Landhevningen og litosfærens tykkelse
Beregnet maksimal isostatisk innsynkning for 300 år siden på grunn av vekst av isbreene. Brun farge viser områder for innsynkning, blå for heving.
Maksimal innsynkning på grunn av islasten er opptil 7 meter ved Lofoten/Nordland og omtrent 5 meter ved Jostedalsbreen (se figuren over). Vi regner med at alle isbreene begynte å avta for 300 år siden.
De siste 300 årene har områdene vært utsatt for heving, og resultatet av hevingen er vist i den øverste figuren. Selv om de norske breene er små, gir det altså ganske betydelige effekter på dagens landheving.
Det som er spesielt interessant er at beregnet heving ved Lofoten/Nordland er fire mm/år.
I en tidligere artikkel sa vi følgende:
”Når vi beregner differansen mellom observert og teoretisk landhevning, får vi ikke noe perfekt match; avvikene mellom teoretisk og observert landhevning varierer fra område til område. Det mest iøyenfallende er det store avviket i Lofoten-området; observert landhevning i Lofoten-området er mer enn 1,5 mm/år høyere enn det vi beregner fra glasial isostasi. Dette er betydelig avvik, som ikke enkelt kan forklares med feil i observasjoner, eller reduseres betydelig ved bruk av en annen jord-modell.
Hvis dette er riktig – hva kan det skyldes? Er det noe spesielt som skjer i dette området?”
Da vi skrev dette, hadde vi ikke noen forklaring på hvorfor landhevingen i Lofoten-området er så mye høyere enn beregnet fra siste istid.
Nå har vi en mulig forklaring, nemlig ved dannelse av isbreer på grunn av en liten istid (neoglasiasjon) etterfulgt av nedsmelting av isbreene fram mot vår tid.
Beregningene ovenfor viser at hevingen på grunn av variasjon i de små isbreene opptrer i nøyaktig samme område som de beregnede avvikene mellom observert og beregnet landheving, og dessuten i samme størrelsesorden.
Referanse
Nesje, A., 2009. The Latest Pleistocene and Holocene alpine glacier fluctuations in Scandinavia. Quaternary Science Reviewes 28, 2119-2138. https://doi.org/10.1016/j.quascirev.2008.12.016
