Hevede strandavsetninger (strandvoll) ved Varangerbotn i Finnmark. Foto: Jan Sverre Laberg
Sommeren 1871 var geolog og tollkasserer Karl Pettersen (1826-1890) fra Tromsø på geologisk feltarbeid rundt om i Troms fylke.
Bakgrunnen for dette var at flere av den tids nyere kvartærgeologiske studier hadde konkludert med at landområdene i den sørlige del av Skandinavia i løpet av siste istid («kvartærtiden») hadde «været i Sænkning, og at denne Sænkning er paafulgt en senere Hævning».

Foto: Fotoarkivet, UiT Norges arktiske universitetsmuseum
Men hva var situasjonen for «Norges nordlige Egne», hadde en tilsvarende «Sænkning» med påfølgende «Hæving» funnet sted her? Dette var spørsmål som opptok Pettersen da han la ut på sitt feltarbeid.
Hva fant han? Kort fortalt fant han marine avsetninger på land, dette var kjent fra tidligere, disse inneholdt littorale (kystnære / fjære-) avsetninger tilsvarende det vi finner i strandsonen i dag og viser at havet tidligere har stått høyere (eller at det har vært en «Sænkning» av jordskorpa etterfulgt av «Hæving» i følge datidens terminologi).
Det som opptok Pettersen var hvordan den etterfølgende «Hævingen» av jordskorpa hadde foregått, «langsomt og jevnt eller stød- og rykvis, …».
De marine avsetningene er best utviklet i de innerste deler av fjordene og her danner de terrasseformer. Avsetninger med opptil syv terrasse-nivåer ble kartlagt av Pettersen. Ved å sammenstille sine observasjoner fra flere av fjordene fant han imidlertid at antall terrasser, deres størrelse og høyde over havet varierte fra fjord til fjord.
Ut fra disse observasjonene fant Pettersen det vanskelig å konkludere med at landhevningen hadde foregått støtvis som tidligere hadde vært foreslått.
Andre steder, der avsetningene ikke kunne knyttes til «noget egentlig Vasdrag» fant han bare én terrasse og sammenhengende strandavsetninger fra denne og ned til dagens strandsone, en observasjon som ifølge Pettersen støttet den alternative forklaringen, en langsom og jevn stigning av landområdene, som ble hans forklaring på forløpet av denne hevningen.
Hans observasjoner og konklusjoner var i samsvar med S.A. Sexe som tidligere hadde studert disse problemstillingene i Hardangerfjordområdet.
Hvis vi da forutsetter en langsom og jevn stigning av landområdene, hvordan kan vi da forklare de terrasseformete avsetningene? Her diskuterer Pettersen flere forklaringsmodeller, om terrassene er dannet over eller under vann, havstrømmenes og tidevannets innflytelse, og/eller «Vasdragets og Havets forenede Arbejde», men konkluderer med at hans resultater (etter én feltsesong) «gjør ingenlunde Fordring paa at skulle besvare dette i hele sin Almindelighet».
I denne sammenhengen skal det også nevnes at på den tiden ble også isens størrelse diskutert – landhevningen støttet forklaringen om at Skandinavia under kvartær var dekket av is, men hva med fjordene og kontinentalhylla utenfor?
Flere av datidens forskere var av den oppfatning at innlandsisen ville ha smeltet når den nådde ut i havet, og derfor ikke kunne ha avansert ut i det marine miljø. Pettersen argumenterte mot dette synet, til støtte brukte han moderne observasjoner; ishavsskipperne rapporterte til han om grunnstående is ut i havet fra Svalbard og Novaja Semlja da de kom tilbake til Tromsø, de hadde målt is på vanndyp på opptil 60 favner (108 m).
I dag vet vi at isen har nådd ut i det marine miljø, i løpet av siste istid nådde den helt ut til eggakanten.
Dette visste du ikke
I denne spalten formidler geologer populærvitenskapelig kunnskap fra sitt eget spesialfelt som allmennheten kan ha glede av å få vite mer om.

Jan Sverre Laberg er professor i marin geologi ved Institutt for geovitenskap ved UiT Norges arktiske universitet.
Han utfordrer kollega Sten-Andreas Grundvåg.