Kilde: https://climate.copernicus.eu/climate-indicators/sea-surface-temperature
Havet har ikke blitt like mye påvirket av den globale oppvarmingen som landjorda. FNs klimapanel (IPCC) forklarer det med at vann har høyere varmekapasitet enn luft/fast stoff, dvs. det krever mer energi å varme opp ett kilogram vann, enn tilsvarende menge luft/jord.
Det er selvfølgelig riktig, men det er et problem med den forklaringen. Hvis all oppvarming av havet skyldes at det har blitt mer CO2 i lufta (420 ppm – opp fra 280 ppm), ville vi forvente at temperaturen steg tilnærmet like mye over alt.
Som vi ser av figuren over, stiger overflatetemperaturen, som måles ved hjelp av satellitter som kun «ser» noen få µm nedi havet, svært ulikt.
Det generelle bildet er at overflatetemperaturen øker mest nært land. Trenden er spesielt tydelig over den nordlige halvkulen – og Polhavet peker seg ut. Der har overflatetemperaturen ifølge IPCC økt med inntil 3 °C. Jeg har tidligere vært inne på at den kraftige oppvarmingen av Polhavet kan skyldes varmere elvevann fra de arktiske skogene som har blitt inntil 6 °C varmere de siste 150 årene.
Dette er imidlertid en effekt som IPCC ikke har tatt hensyn til. I ettertid har jeg imidlertid kommet over et oppslag på NASA sin nettside fra 2014, som gir støtte til en slik tenkning. Her er et utsnitt (min utheving):
«River discharge is a key factor contributing to the high sensitivity of Arctic Sea ice to climate change,” said Nghiem. “We found that rivers are effective conveyers of heat across immense watersheds in the Northern Hemisphere. These watersheds undergo continental warming in summertime, unleashing an enormous amount of energy into the Arctic Ocean, and enhancing sea ice melt. You don’t have this in Antarctica.
The fresh river water not only arrives heated but is more buoyant than the frigid and salty Arctic seawater, meaning much of the warm water remains at the ocean surface and in contact with floating sea ice. Adding up the annual contribution of all the rivers flowing into the Arctic, the heating potential is tremendous, Nghiem says. The influx of warm river water, which does not occur in Antarctica, may explain, in part, why Arctic Sea ice “has been decreasing dramatically, whereas the Antarctic Sea ice has been stable,” he says.»
Det er ingen grunn til at dette er en effekt som bare berører Polhavet. Vi forventer å se det samme over alt der det kommer elvevann ut fra en varmere landjord. Jeg har tidligere argumentert for, ser her og her, at for å forklare hvorfor landjorda har blitt varmet opp så mye og så ulikt, må vi ta hensyn til at mer CO2 i lufta har gjort at det kommer mer vanndamp fra trær og at drivhuseffekten av mer vanndamp er størst der det er minst fra før, dvs. der det er kaldt.
Figuren under, som er hentet fra Operating the Global Runoff Database, vise hvor man har målinger på hvor mye vann som renner i elver – og ut i havet. Fordi dette vannet er varmet opp og er lettere enn sjøvann, vil det først og fremst påvirke havtemperaturen i det øverste sjiktet.
Det finnes altså mye data på dette. Det kan dog være vanskelig å forholde seg til absolutte tall, men vi kan få en intuitiv forståelse ved å se på nedbøren. Der det er store elver, er det typisk over 1 meter nedbør i året og det aller meste havner i havet – ferdig oppvarmet. Med unntak av de tropiske områdene (mer om det nedenfor), er det et godt samsvar mellom der havet har blitt varmere og der det finnes elver på land.
Varmere elvevann står i seg selv ikke for all oppvarming, det setter i gang en prosess som gjør at det kommer mer vanndamp (H2O) fra havet. Det er en selvforsterkende prosess som Store norske leksikon beskriver slik:
«Økt temperatur gir økt fordampning, og følgelig vil vanndampinnholdet i atmosfæren øke. Vanndamp er den viktigste drivhusgassen, og økt vanndampinnhold fører derfor til ytterligere oppvarming».
Hvis det forholder seg slik jeg foreslår at det er varmere elvevann som setter i gang oppvarmingen av havet, og at økt CO2-innhold i lufta over havet er av underordnet betydning for temperaturen, kan vi ikke bruke IPCC sine klimamodeller til å si hva fremtiden vil bringe.
Som vi ser av figuren under, som er et utsnitt av IPCCs Figure SPM.5 (AR6 WGI SPM), ser IPCC for seg at temperaturen vil stige flere grader overalt på kloden og aller mest lengst nord.
Disse forutsigelsene bygger på premisset om at det er en sterk og direkte kobling mellom CO2 og temperaturen. Derfor prognoserer IPCC at det vil bli mye varmere også over Antarktis. Men hvis det er mer vanndamp som er den viktigste årsaken til temperaturøkningen, er det lite trolig at temperaturen over den tykke landisen på Sydpolen vil stige så mye som IPCC prognoserer – for hva skulle i så fall være kilden for vanndampen?
Likeledes, fysikken tilsier at selv om det blir mer vanndamp over de tropiske skogene, vil det ha liten innvirkning på temperaturen i området – og derfor liten innvirkning på temperaturen i havet utenfor.
Over de tropiske skogene er nemlig innholdet av vanndamp allerede så høyt (3 000-4 000 ppm) at vannmolekylene stopper så å si alle varmestrålene de kan absorbere.
Det jeg hevder, passer med at temperaturen i havet utenfor nordlige (tropiske) Brasil, stiger langsommere enn i havet utenfor den sørlige subtropiske delen av Sør-Amerika, nær grensen mellom Brasil og Argentina. Stadig varmere elvevann fra det området kan derfor være forklaring på hvorfor landtemperaturen har steget i den delen av Antarktis som ligger nærmest Sør-Amerika.
Det jeg argumenterer for, støttes også av elementær termodynamikk. Transport av energi/varme, skjer fra varmt til kaldt. Vi forventer derfor at den varme landjorda skal varme opp havet.
Noe av oppvarmingen av det øverste vannsjiktet skjer også ved at varm luft blåser utover havet. Problemet er det stort sett blåser vind fra det vanligvis kaldere havet og innover land. De store skogene bidrar også til at det blåser havvind – de er med på å trekke/suge fuktig luft inn fra havet, dvs. de store skogene sørger for sin egen nedbør.
Det globale bildet er at det er mer eller mindre permanente lavtrykk over de store skogbeltene på kloden, dvs. rundt ekvator og 60°N og de styrer det globale vindmønsteret.
IPCC er klar over at avrenning fra landjorda påvirker temperaturen i havet. Som vi ser av den øverste figuren, synker overflatetemperaturen i havet sør for Grønland. Det forklares med økt avrenning av kaldt smeltevann fra Grønnlandsisen. Da skulle man forvente at IPCC også tok hensyn til at varmere vann fra land bidrar til oppvarming av havet. Det har IPCC imidlertid ikke gjort (sic).
Det har hindret IPCC i å se det bildet jeg har forsøkt å få frem og som kan oppsummeres slik:
Mer CO2 -> mer trær-> mer vanndamp fra trær -> varmere bakketemperatur -> varmere elvevann -> varmere (kystnært) hav -> økt fordampning -> varmere og fuktigere havluft -> varmere og fuktigere luft innover land -> mer og varmere nedbør –> mer skog -> mer vanndamp- > enda varmere bakketemperatur, etc..
Trærne/skogen spiller altså en sentral rolle. IPCC har imidlertid undervurdert dens betydning for klimaet. Det må forstås ut fra at da IPCC begynte på sitt arbeid for litt over 30 år siden, trodde de fleste forskerne at trær vokste hvis klimaet tillot det. Nå er det en gryende erkjennelse av at en skog av en viss størrelse påvirker det regionale klimaet – og derfor det globale klimaet.
I mitt forrige innlegg forsøkte jeg å vise at trærne/skogen har vært viktig for jordas klima de siste 400 millioner årene.
Styrken ved den modellen jeg har presentert, er at det er samme forklaring på hvorfor temperaturen har økt ulikt både på landjorda og i havet. IPCC, og politikerne, har på sin side vært mest opptatt av den gjennomsnittlige temperaturen for jorda, men hva ville du tenkt om en lege som var mest opptatt av kroppstemperaturen hvis pasienten hadde brent seg på fingrene?
PER ARNE BJØRKUM
Professor emeritus i geologi ved Universitetet i Stavanger
