I sitt siste innlegg går Hanslien langt i å forsvare artikkelen i Nature. Det var imidlertid ikke den jeg reagerte mest på. Det var oppslaget i avisene som fikk meg til å skrive innlegget.
I intervjuet fortalte nemlig Kaitlin A. Noughten at hun var overbevist om at «dommedagsbreen» vil forsvinne og at havet derfor vil stige 1,8 meter i løpet av dette århundret. Det var imidlertid ikke dekning for slike påstander i artikkelen. Hun ga uttrykk for sin personlige oppfatning. Det er misforstått ærlighet.
I vitenskap søker vi universaliserbar innsikt – kunnskap som alle kan enes om. Hva den enkelte forskere mener, eller frykter, inngår ikke i vår kunnskapsbase. Den vitenskapelige metoden er nemlig konstruert slik at personlige oppfatninger ikke skal få plass i argumentasjonen. De som ikke har forstått det, bidrar til å svekke tilliten til forskningen, som er synkende.
Jeg signerer med min akademiske tittel og er derfor forpliktet til å holde mine meninger i sjakk. Det er ikke så vanskelig når det gjelder Antarktis, ettersom jeg ikke har vært særlig opptatt av temaet. Jeg har forholdt meg, som best jeg kan, til hva andre har kommet frem til.
FNs klimapanel (IPCC) har også en grundig analyse av hva som har bidratt til økningen i havnivået på cirka 11 cm i perioden 1971-2018 – se figuren under.
Her går det frem at bidraget fra iskappen i Antarktis var nær null i 1971 og cirka 7 prosent i 2018. Det er mer enn det jeg leste ut av figuren til World Glacier Monitoring Service, men det viser uansett at Antarktis ikke har vært et så stort problem som man kan ha fått inntrykk av.
Selv om bidraget fra Antarktis har økt i perioden, er fagmiljøene ikke enige om hva som vil skje med isen i Antarktis ut dette århundret. Det er liten tvil om at den perifere/kystnære isen vil smelte raskere i et varmere hav, og at en varmere atmosfære vil bidra til at det faller mer snø i Antarktis, men man er usikker på nettoeffekten. Noen er åpne for at Antarktis vil bidra til at havet synker.
Det er imidlertid enighet om at i de siste årene har Antarktis i snitt har hatt et årlig massetap på cirka 150 gigatonn (begge målemetodene tilsier det). Det utgjør 0,0015 prosent av de totale ismassene i Antarktis. Det er derfor ikke til å undres over at forskerne er uenige om hvordan Antarktis vil bidra til havnivået i tiden fremover. Ettersom massetapet er så lite i forhold til totalen, hadde jeg dekning for å hevde at systemet er i «tilnærmet balanse».
Vi må imidlertid følge nøye med. Over 98 prosent av isen befinner seg i Antarktis. Selv en liten ubalanse vil derfor kunne påvirke havnivået mye, men vi bør ikke høre på forskere som leter svar i datamodeller som bygger på mangelfull fysikk.
Når det gjelder hva som kommer til å skje med dommedagsbreen i Antarktis, opprettholder jeg derfor min krasse kritikk av det som stod i Nature-artikkelen. Forfatterne har nemlig ikke løst det «hengende» fysikkproblemet om hvorvidt dommedagsbreen vil kollapse. Derfor kan de heller ikke uttale seg meningsfullt om hva som kommer til å skje.
Hanslien synes ikke manglende fysiske forståelse er et problem og viser til at isen flyter med en hastighet på 3 km per år – og at hastigheten har økt. Det kan høres dramatisk ut, men det er som forventet ettersom landisen får mer påfyll. Dette dynamiske aspektet, som IPCC også trekker inn, unnlater Hanslien å nevne.
Klima er et system i bevegelse og det er de dynamiske prosessene som skaper problemer for all modellering. Jeg er geolog og har erfart hvor lite, om noe, vi har lært av de datamodellene som påstås å kunne gjenskape hvordan olje og gass beveger seg i undergrunnen. Etter over 40 år med muligheter til å rette opp modellene, fortsetter man å bomme like mye. Kanskje klimaforskerne kan ta lærdom av vår overdrevne satsing på datamodeller og statistikk?
Hanslien har et poeng når han trekker frem det som skjedde i forrige mellomistid, men vi må være forsiktige med å bruke den som «fasit». Nå er vi med på å endre klimaet. Vi har endret naturlandskapet og det har gått utover skogen. Vi har trolig vært med på å skape Sahara-ørkenen. I de siste 150 årene har vi bidratt til at CO2-innholdet i lufta er over 50 prosent høyere enn under tidligere mellomistider.
CO2 påvirker nemlig både temperaturen og landjordas største økosystem, skogen. Den gjødsles av CO2 og skogen er med på å styre klimaet ettersom trærne er en viktig kilde for vanndamp, som også er en drivhusgass, men det tar IPCC ikke hensyn til sine analyser. Det en av grunnene til at man ikke klarer å gjenskape temperaturfallet som startet for 6000 år siden. Da ble det nemlig mindre skog og derfor lavere innhold av drivhusgassen vanndamp. Vi bør derfor være forsiktige med å stole for mye på hva FNs klimapanel skriver om hva som vil skje i fremtiden.
Uansett hvor godt kalibrert klimamodellene måtte være i forhold til fortiden, vil påstander om fremtiden ha status som gjetninger/hypoteser – i påvente av erfaring. Fordi klimaforskerne kun sier noe om sannsynligheten for at noe skal skje, blir påstandene også kvasivitenskapelige. Sannsynlighetsutsagn om en fremtidig klimatilstand er nemlig immun mot falsifisering. Uansett hva som skjer, havner man innafor utfallsrommet.
Her er det på sin plass å minne om at Einstein ikke anga sannsynligheten for at hans teoretiske forutsigelser skulle slå til. Ut fra det synet han hadde på vitenskap, som nå har blitt en del av vitenskapsteorien, ville det vært meningsløst. Det synes altså ikke klimaforskerne om det de holder på med.
Takker være datateknologien kan de lage kunstig natur og så la den utfolde seg mange ganger med ulike inngangsdata som man velger etter beste skjønn. Deretter regner de ut en sannsynlighet for at noe skal skje – og de gjør det på en måte de vet er metodisk feil.
De fleste artiklene som har kommet om klima de siste 30 årene baserer seg på datamodeller og statistikk. Det har blitt den nye naturvitenskaplige metodikken for mange. Datamodellene har blitt et substitutt for naturen. Og så tyr man til «statistikk» fordi man ikke evner å være presis.
Med en slik tilnærming er det mye lettere å få skrevet en artikkel. Vi er derfor i ferd med å drukne i verdiløse artikler av den type som ble publisert i Nature. Sist ut var en artikkel som kom i Nature for litt over to uker siden. De brukte data fra satellitter og var kun opptatt av CO2-regnskapet. Ikke et ord om at trær lager vanndamp – og at levende trær er nettoprodusenter av drivhusgasser.
Man kan derfor begynne å lure på om dagens klimaforskere har sluttet å tenke på hvordan naturen fungerer. Ut fra måten mange klimaforskere formulerer seg i artiklene og i media, kan man også lure på om de selv er klar over at de har «kuttet» ut naturen.
Det er tilsynelatende ikke bare klimaforskere som har henfalt til modellering. I løpet av de siste 7 årene har antall publikasjoner økt med 50 prosent. Nå kommer det over to millioner artikler i året. Forskerne rekker ikke å korrigere det som publiseres. Den vitenskapelige litteraturen er derfor i ferd med å forsøples.
PER ARNE BJØRKUM
Professor emeritus i geologi ved Universitetet i Stavanger
