Stykke og motstykke av den mellomordoviciske trilobitten Asaphus (Neoasaphus) lepidus Törnquist, 1884 fra en Jämtlandsk flyttblokk funnet ved Okkenhaug i Levanger.
For folk flest betyr Naturhistorisk museum i Oslo et sted hvor de kan se utstillinger av vakre og interessante steiner, planter og dyr. Dette er det mest synlige av museets arbeidsområder.
Mer bortgjemt, men ikke mindre viktig, er offentlige museers ansvar å samle inn og ta vare på gjenstander. De aller fleste av disse vil aldri bli sett i en utstilling, men de utgjør en etterhvert enorm informasjonsmengde som det kan springe ny forskning ut av.
Mye materiale i museet stammer fra den geologiske kartleggingen av landet fra andre halvdel av 1800-tallet og framover. Det er et viktig ansvar å ta vare på disse prøvene, både fordi innsamlingsarbeidet har blitt gjort med offentlige midler, men også fordi det er vanskelig eller dyrt å samle inn nytt.
Mange lokaliteter er senere blitt bygget ned, eller de har blitt overgrodd av vegetasjon. Noen ligger også i uveisomme trakter. De geologiske prøvene er de harde fakta som vitenskapens tolkninger bygger på. Vitenskapen består av stadige nytolkninger og etterprøving av gamle ideer, og hvis datagrunnlaget mangler, er det umulig å etterprøve hypoteser.
Spesielt innenfor paleontologien er det viktig å ta vare på eksemplarer. Hvert enkelt fossil er unikt. Hvis det først er tatt ut av fjellet er informasjonen tapt hvis den ikke blir tatt vare på. Det er gjort mye stratigrafisk arbeid basert på fossilforekomster, men dette er ikke etterprøvbart uten fossilene selv.
Museumsmateriale kan iblant bli overraskende aktuelt. Fossiler og bergarter fra Novaja Zemlja ble for eksempel samlet av norske forskere på 1920-tallet. På 2000-tallet ble de interessante for oljeselskapene i forbindelse med oljeleting i Barentshavet. Dette kom godt med, for det var umulig å samle nye prøver. Området var i mellomtiden blitt brukt til testing av kjernefysiske våpen.
Når materialmengden øker blir det viktigere å vite hvor prøvene er lagret. Ved Naturhistorisk museum har vi i over 20 år jobbet med å lage elektroniske databaser over fossiler og bergarter for lettere å få oversikt over hva samlingene faktisk inneholder. Under dette arbeidet dukker det stadig opp overraskelser – og iblant noen skatter.
Et eksempel på det siste er en skuff med blokker som hadde blitt sendt til museet fra Trøndelag, nærmere bestemt Skatval i Stjørdal og Okkenhaug i Levanger. Disse to blokkene inneholdt ordoviciske fossiler av et helt annet utseende enn hva som ellers er kjent fra Trøndelag. I dette området er fossiler vanligvis kraftig medtatt som et resultat av den kaledonske fjellkjedefoldingen for rundt 400 millioner år siden. Lagene består derfor som regel av de mest motstandsdyktige fossiltyper, som sjøliljestilker og graptolitter.
Fossilene i denne skuffen var derimot svært godt oppbevart og besto av en ganske rik fauna med fire trilobittarter og tre brachiopodearter. Fossilene viste ikke bare at steinene var dannet i midtre ordovicium, men også hvor de kom fra. Det eneste området i nærheten hvor bergarter av denne alder og så god oppbevaring finnes rett østover, i området rundt Östersund i Jämtland. Transporten av steinene må ha skjedd med isstrømmene fra den store innlandsisen under siste istid. Retningen på isbevegelsene har tidligere blitt påvist ved hjelp av skuringsstriper på berggrunnen. Fossilene styrker dette og gir en mer nøyaktig påvisning av hvor langt steinene har blitt fraktet. På denne måten viser altså fossiler som er dannet for 460 millioner år siden hva som skjedde under siste istid for 10-15 000 år siden.
Denne saken ble først publisert i GEO 07/11.
