Fjordbunnene på Svalbard har store forekomster av små kratre – kopparr. Noen av disse er aktive i dag og vitner om lekkasje av gass fra underliggende lag.
Over: Berggrunnsgeologisk kart over kopparr i havbunnen. Under: Eksempler på kopparr i Isfjorden. Formen på kopparret skyldes sedimenter som suspenderes ved utstrømming av fluider og avsettes langs randen ved aktiv utdrivning av væsker fra underliggende sedimenter. Illustrasjon: Srikumar Roy
Det bobler fra havbunnen i fjordene på Svalbard – er det metangass eller naturlig CO2 på vei ut i atmosfæren?
Selv om vi er i stand til å kvantifisere utslipp av klimagasser som følge av menneskelig aktivitet omtrentlig, er naturlige utslipp til havene og atmosfæren gjennom geologisk tid betydelig vanskeligere å beregne.
Fjordbunnene vest, nord og nordøst i Spitsbergen har blitt kartlagt ved hjelp av multistråle teknologi.
Disse høyoppløselige batymetriske dataene i kombinasjon med 2D seismikk og grunn seismikk har blitt brukt til å systematisk lokalisere og analysere forekomster av såkalte «pockmarks», eller kopparr.
LES OGSÅ: Havbunnen lekker!
Geokjemi gir svaret
Detaljerte geokjemiske undersøkelser av kopparr som en del av det ConocoPhillips/Lundin-støttede nordområdeprosjektet «Hydrocarbon seeps and sources in the northern Barents Sea» fant høye konsentrasjoner av metan i områdene med høy tetthet av kopparr. Det ble også funnet spor av etan og propan.
De molekylære forholdene mellom C1 / C2 + hydrokarboner og δ13C av CH4 tyder på at disse hydrokarbonene kommer fra en termogen (abiotisk) gasskilde.
Dette samsvarer med funn i et regionalt studie av overflatesedimenter i farvannene rundt Svalbard, selv om konsentrasjonene av lette hydrokarboner var betydelig lavere i et regionalt perspektiv enn de høye verdiene funnet i områder med høy tetthet av kopparr.
Dette innebærer at det finnes en aktiv kilde til termogen gass i Isfjorden, og at gass siver fra kildebergartene, fortrinnsvis gjennom forkastninger og sprekker i berggrunnen.
Gassen trenger gjennom sedimentene til havbunnen og over i vannsøylen i en pågående, spredt fluks.
Rekker av kopparr renner over lavvinklede forkastninger og intrusjoner, fra (A) indre Isfjorden og (B) Nordfjord. Illustrasjon: Srikumar Roy
Dagens aktive kopparr er mest sannsynlig knyttet til glasio-isostatiske justeringer i fjordområdene etter tilbaketrekningen av isdekket på slutten av forrige istid. Det har også blitt funnet eldre spor etter væskestrømmer som er datert til mesozoikum.
Det foreligger derfor geologiske bevis for minst to, men sannsynligvis flere faser av intensiv lufting av gass ut av havbunnen på Svalbard.
|
Lekkasjene finnes i store områder
Undersjøiske undersøkelser har gradvis beveget seg til områdene nord og øst for Svalbard, og havbunnen her er per i dag kun grovt kartlagt. Norges Sjøkartverk har kartlagt områder nordøst for Spitsbergen og i Hinlopenstredet.
I enkelte områder av vitenskapelig interesse har forskningsgrupper fra ulike universiteter komplementert disse dataene med detaljerte undersøkelser, men det er store områder som fortsatt ikke kartlagt.
Forskerne ved UNIS ønsker å kikke dypere, og har installert et multistråle ekkolodd, en sub-bottom profiler og en sideskannende sonar på et lite, 15 meter langt forskningsfartøy. Båten benyttes som en del av et kontinuerlig arbeid med å kartlegge hydrokarbonlekkasjer øst for Svalbard.
Dette har vist seg å være et uvurderlig verktøy i studier av maringeologiske og glasiologiske systemer på havbunnen, særlig i de mindre utforskede fjordene på Svalbard.
|
Denne saken ble først publisert i GEO 04/16.
