Bør vi geologer skrive vår egen historie?

torsdag, 15 mars 2012

Knut Bjørlykke

Bør vitenskapshistorien overlates til de som skapte kunnskapen, eller bør den skrives av historikere som ikke kjenner faget fra innsiden?

Universitetet i Oslos historie gjennom 200 år har nå kommet ut i form av ni ganske tykke bind. Men særlig når det gjelder de siste 50 årene er det litt tilfeldig hva som er kommet med når det gjelder realfagenes nyere historie.

I bind 7 om de samtidshistoriske perspektiver skriver vitenskapshistorikeren Peder Anker om ”Den store økologiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land” og om økoreligionen som bygger på en sterk, norsk protestantisk tradisjon. uio 200r

Det er nyttig å bli minnet på hvor naiv denne trosretningen var og hvor svak faglig basis den hadde. Geologen og professoren Ivan Rosenqvist har fått en sentral plass når det gjelder konflikten om betydningen av sur nedbør og forurensing, og også når det gjelder verdens ressurser.

Rosenqvist bidro med viktige faglige innspill basert på sine kunnskaper om leirmineralogi og geokjemi, og hans kritikk av forskningen rundt sur nedbør var ment som et konstruktivt faglig bidrag til prosjektledelsen for sur-nedbør-prosjektet.  Peder Anker fremstiller imidlertid hans strid med professor Eilif Dahl og ledelsen for dette prosjektet som primært ideologisk, og at den faglige uenigheten var sekundær. Men, det var mange geologer og biologer som ikke delte Ivans ideologiske ståsted som var enige med ham i at det ikke var noe grunnlag for å hevde at skogen i Norge holdt på å dø på grunn av sur nedbør.

Når det gjaldt forsuring av innsjøer hadde han mindre støtte og fikk ikke så mye rett. De fleste geologer – og også biologer – var preget av en annen type puritanisme hvor idealet var streng objektivitet og skepsis til det meste. De lot seg derfor ikke i særlig grad trekke med i den store vekkelsen som gikk over landet og som var dominert av økofilosofer som Sigmund Kvaløy og Arne Næss.

I debatten om forurensing og ressurser sto Rosenqvist frem som en sterk kritiker av rapporten om ”Grenser for vekst” (Limits to growth) som Jørgen Randers var med på å skrive i 1972. Peder Anker beskriver denne striden, men fremstiller det først og fremst som en ideologisk strid preget av Rosenqvists bakgrunn som kommunist. Det bidro til – mener forfatteren – at han la vekt på at man måtte utnytte naturresursene til gavn for folket selv om det medførte forurensing.

Anker hevder at Rosenqvist var sterkt påvirket av John D. Bernal som var krystallograf i Cambridge og som i 1939 skrev ”The social function of science”. Anker skriver også et langt avsnitt om ”Geologifagets sosiale funksjon”. Men har meget begrensete kunnskaper om faget, og han har gjort dette uten å ta kontakt med geologer som var aktive i relevante prosjekter på den tiden.  Det blir ikke dokumentert i hvilken grad Rosenqvist var inspirert av Bernal, men de tilhørte begge en gruppe av unge intellektuelle som ble frelste sosialister eller kommunister i 1930-årene og som forbausende lenge etter krigen nektet å innse at Sovjetstatens sosialistiske eksperiment var mislykket.

Det er klart at også Rosenqvist var preget av en politisk ideologi, men han var det i betydelig mindre grad enn sine motstandere.  Han påpekte også i en stortingsmelding (172/1974-75) at det ikke fantes noe faglig grunnlag for å tro at verden raskt skal slippe opp for naturressurser som for eksempel metaller og energiråstoffer, selv om de ikke er utømmelige.

40 år etter kan man i alle fall se i hvilken grad rapporten (Limits to growth) fikk rett. Det er ikke bare et spørsmål om ideologi, men også noe som var faglig riktig og galt. Han hadde sterkere faglige argumenter enn økofilosofene når det gjaldt naturressurser. Etter å ha lest Peder Ankers fremstilling av vår nyere faglige historie spør jeg meg om vi skal helt overlate historieskrivingen til historikere som ser det hele utenifra, eller skal vi bidra selv om vi nok ikke er objektive?

Mens mange av de gamle geologene skrev mye på norsk og etterlot seg mange brev, er det meste av forskningen i de siste 50-60 år publisert i spesialiserte internasjonale tidsskrifter som kan være vanskelig tilgjengelig for vitenskapshistorikere uten relevant faglig bakgrunn. E-post har overtatt korrespondansen. Da Universitetet i Oslo fylte 150 år, ble mer av naturvitenskapshistorien skrevet av forskere som hadde vært med på mye av utviklingen, og også da Universitetet i Bergen ble 50 år var det flere naturvitenskapelige bidrag.

Nå må vi geologer bidra til vår egen vitenskapshistorie ved å skrive om det vi har vært med på når det gjelder faglig virksomhet og forskning gjennom et langt liv.

Om forfatteren

Knut Bjørlykke

Knut Bjørlykke

Knut Bjørlykke er professor emeritus ved Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo.

Skriv en kommentar

Du kommenterer nå kun som gjest. Alternativ innlogging under.