Den problematiske avkjølingen i holocen

Mye av debatten knyttet til holocen har dreid seg om hvor varmt det var, omtalt som holocen optimum som startet for rundt 8 000 år siden og varte to tusen år – se figur (tykk sort strek angir gjennomsnittstemperaturen).

Den globale gjennomsnittstemperaturen var litt under 1 grad høyere enn på midten av 1800-tallet.

Det var imidlertid hovedsakelig landjorda på den nordlige halvkulen som ble varmere. I Europa var det inntil fire grader varmere. Tropene og den sørlige halvkulen ble nesten ikke påvirket. Situasjonen lignet derfor på den vi opplever nå.

Jeg vil imidlertid nå rette søkelyset på avkjølingen som startet for rundt 6 000 år siden. Det skjedde samtidig som CO₂-innholdet i lufta økte med cirka 20 ppm opp fra 260 ppm. I figuren under ser vi at økningen i CO₂ (rød farge) ser ut til å være unik for denne interglasiale perioden (blå farge).

I vår interglasiale periode er det med andre ord negativ korrelasjon mellom temperaturen og innholdet av CO₂ i lufta. Det passer ikke med at det er CO₂ som styrer temperaturen, slik den ser ut til å gjøre i dag. Økning i CO₂ passer heller ikke med at havet er kilde for gassen, ettersom et kaldere hav burde trekke CO₂ ut av lufta.

Det som er unikt med denne interglasiale perioden, og som ingen klimaforskere ser ut til å ha tatt høyde for, er at vi har invadert Europa og at skogforskerne har kommet frem til at vi har mye av skylda for avskogingen. I Europa forvant cirka 40 prosent av skogen i løpet av 4 000 år – se figur:

Trær produserer flere hundre kilo vanndamp i løpet av ett døgn. Det er mye mer enn annen vegetasjon. Når det blir mindre skog, forventer vi derfor at det blir mindre vanndamp, og derfor et kjøligere klima – her nordpå. Økningen i CO₂ på 20ppm kan trolig kobles til avskogingen. Uansett hva som er kilden for CO₂, så ser det ut til at effekten av mindre vanndamp på grunn av mindre «dampende» skog dominerer i denne perioden.

Etter hvert som landjorda ble kaldere, ble elvevannet som renner ut i havet her nordpå også kaldere. Det bidro til å avkjøle overflatevannet i havet som derfor ga fra seg mindre vanndamp og det bidro også til at temperaturen sank her nordpå.

I dag skjer det motsatte. Nå blir det mer skog og det ser ut til at et stadig varmere elvevann varmer opp overflatevannet i Polhavet – og spesielt der de store sibirske elvene renner. Det er en prosess American Meteorological Society også trakk frem (for første gang) i sin årlige klimarapport som kom i september i år (se kapittel 5).

Den perioden vi gikk inn for litt over 150 år siden, skiller seg fra det som skjedde for 6 000 år siden på minst ett viktig punkt. Nå er det ikke avskoging som er en kilde for CO₂, men bruken av «døde trær» – fossile energikilder.

Nå øker CO₂-innholdet samtidig som det har blitt mer dampende trær – fordi vi har skjønt at skogen må beskyttes og fordi CO₂ stimulerer veksten av trær. Denne gangen virker CO₂ og H₂O derfor i samme retning. Også denne gangen er det mye som tyder på at effekten av vanndamp fra trær dominerer. Ifølge Klimapanelets siste rapport har luftfuktigheten/nedbøren over de arktiske skogene økt med anslagsvis 30 prosent siden midten av 1800-tallet.

Dette er imidlertid ikke nødvendigvis dårlig nytt – så lenge vi har skjønt sammenhengene. Vi kan nemlig motvirke temperaturøkningen ved å tynne skogen her nordpå, dvs. vi kan gjøre det våre forfedre gjorde, men på en mer kontrollert måte der vi tar hensyn til den nye kunnskapen om skogens betydning for vannets kretsløp.

Jeg har foreslått den type tiltak ved flere anledninger, første gang for over to år siden i Stavanger Aftenblad. Så langt kan jeg ikke se at våre hjemlige klimaforskere har vurdert ideen. Den er interessant fordi det åpner for at vi kan nå temperaturmålet i Parisavtalen på en måte som naturen kan tåle uten å ha nådd CO₂-målet. Det vil i så fall være bra for matproduksjonen ettersom CO₂ også øker planteveksten – noe vi har nytt godt av i de siste tiårene.

Lar vi trærne ligge, vil det dessuten berike dyrelivet. Trevirke er, i motsetning til CO₂, en etterspurt råvare. Vi bør derfor vurdere om deler av skogen kan avvirkes ved snauhogst. Det vil kunne gi oss mer dyrkbar mark.

Hvis effekten av mer vanndamp er så regional som dataene fra holocen tyder på, og hvis oppvarmingen her nordpå også denne gangen i all hovedsak bestemmes av luftfuktigheten knyttet til skog, kan vi kanskje bekymre oss noe mindre for temperaturøkningen på resten av kloden.

Og kanskje trenger vi heller ikke å bekymre oss så mye for at det blir varmere her nordpå. Mye av bekymringen kobles til at havisen kan forsvinne og at det skal gå utover Golfstrømmen. Den drives imidlertid av de store luftstrømmene, og det er ikke noe som tyder på at den er svekket.

Avslutningsvis kan det være interessant å se hva Klimapanelet skriver om holocen i siste fagrapport (AR6 WG1, 2021). Klimapanelet har et eget avsnitt om perioden som startet for 7 000 år siden (2.3.1.1.2). Det står imidlertid ikke noe (sic) om det faglige paradokset knyttet til at CO₂-innholdet steg mens temperaturen falt. Det styrker min mistanke om at Klimapanelet ikke forteller oss alt vi trenger å vite.

PER ARNE BJØRKUM

Professor emeritus i geologi ved Universitetet i Stavanger.