Høsten 2008 regnet det svært mye på Svalbard. Nedbøren kan ha fungert som katalysator for et raskt fremrykk i Nathorstbreen innerst i Van Keulenfjorden.
Svalbards landskap domineres av isbreer, og glasiologene anslår at opp mot 90 prosent surger, det vil si at de i korte perioder får en dramatisk økning i hastigheten og derfor rykker fram, for deretter å «hvile» i lange perioder. Her ser vi Nathorstbreen og de andre breene som utgjør en del av bresystemet. De kalver alle i Van Keulenfjorden. Foto: E. Næss, SAS, september 2009
Surgebreer skiller seg fra vanlige breer ved å ha perioder med særdeles raske fremstøt. Slike breer finner vi i områder med et kaldt klima, og på Svalbard er opp mot 90 prosent av breene surgebreer.
I «surge»-periodene kan hastigheten på brefremstøtene være mange ganger større enn i de rolige periodene. På det meste kan ismassene bevege seg tusen ganger så raskt som de vanligvis gjør.
LES OGSÅ: Formel 1-breene på Svalbard
Opplevde surge i 2008
De siste årene har forskere på Svalbard fått oppleve starten på en ny surgeperiode for Nathorstbreen, som er et bresystem bestående av flere breer innerst i Van Keulenfjorden.
Surgen startet i 2008, og frem til 2013 flyttet brefronten seg 15 kilometer utover i fjorden.
LES OGSÅ: Opplevde sjeldent fenomen på Svalbard
Det hadde lenge ligget i kortene at fronten av Nathorstbresystemet ville rykke frem. Allerede i perioden 1990 til 2003 kunne vi se at det var økt aktivitet i de øvre breområdene.
I perioden 2003 – 2008 gikk prosessen fortere, samtidig som den nederste delen av brefronten fremdeles var i tilbakegang.
Vær som katalysator for siste fase?
En mulig årsak til at fronten begynte å rykke frem akkurat høsten 2008, kan være ekstrem nedbør på Svalbard i september samme året.
Ved målestasjonen i Hornsund sør for Van Keulenfjorden ble det målt hele 146 millimeter nedbør den måneden.
Radarbilder fra satellitt har vist at framrykkingen begynte etter oktober 2008, kun uker etter ekstremnedbøren i september.
Den ekstra vanntilførselen kan dermed ha fungert som en katalysator i prosessen og bidratt til at den ble ekstra effektfull, og at hele bresystemet tilsynelatende surget samtidig.
Studier viser imidlertid at Dobrowolskibreen i øst begynte å rykke frem allerede i 2006, som den første breen i systemet.
Senhøsten 2008 gikk hoveddelen av selve Nathorstbreen frem samtidig med Zawadskibreen, mens Polakkbreen fulgte etter noe senere.
Høydeendringene viste at de ulike brearmene var i litt ulike surgestadier, men fremrykkinga ble synkronisert, antakelig som følge av den våte septembermåneden i forkant.
Da brefronten stoppet opp i 2013, hadde deler av breoverflaten i øvre del senket seg med 50 meter (se bildet under).
Den høyeste hastigheten som ble målt under framrykket var over 25 meter per dag. Dette er mer enn 2 500 ganger raskere enn de laveste hastighetene som ble målt i årene i forkant.
Målinger fra den rolige fasen viste hastigheter på under 100 meter i året i samme område.
Før surgeframrykket hadde Nathorstbresystemet et areal på omtrent 430 km2. I løpet av fem år økte dette med 85 km2, eller 20 prosent, til 515 km2.
Dette er et resultat av masseforflytning fra høyereliggende til lavereliggende deler av breen, og ikke av økt masse.
I tillegg har et område på ca. 12 km2 kalvet av underveis i denne prosessen. Dette skjedde i hovedsak da brefronten lå i den dypeste delen av fjorden (ca. 80 meters dyp).
Etter hvert som fronten gikk frem, nådde den en smalere passasje der fjorden var grunnere (20 meter). Her ble sedimenter fra fjordbunnen skjøvet opp foran brefronten, slik at sedimentene mot slutten av surgen var pløyd opp til havnivå.
På bortsiden av breen, nede langs fjellryggen, ser vi at breoverflaten er senket med 50 meter. Bildet er tatt i juli 2012. Foto: Monica Sund
