Den australske staten har hemmeligholdt en klimarapport som ble skrevet allerede i 1981. Den 8. desember 2022 publiserte Australias Strategic Policy Institute en omtale av den. Der går det frem at en dobling av CO2-innholdet [fra 335 ppm] ville øke den globale temperaturen med mellom 2° og 3°C, men at økningen ikke ville være uniform – den vil variere fra omring 1°C ved ekvator til omkring 8°C ved polene.
Dette likner mye på det FNs klimapanel (IPCC) ser for seg, men den faglige begrunnelsen avviker på et viktig punkt. De mente at fordi atmosfæren blir varmere «… fører det til en økning i atmosfærens innhold av vanndamp, noe som forsterker effekten» (min utheving).
I Klimapanelets siste fagrapport (AR6, 2021) er vanndamp omtalt som en drivhusgass, men den blir ikke behandlet som det i klimamodellene – se Figure SPM.2 i Summary for Policymakers (2021) under.
Det er ellers interessant å merke seg at forfatterne av den australske rapporten konkluderte med at ved en oppvarming på 2° til 3°C, ble ulempene oppveid av fordelene.
Noen av fordelene av mer CO2 i atmosfæren var økt plantevekst og derfor økt matproduksjon. Europa ville riktignok få et noe tørrere klima, men det blir helt eller delvis kompensert ved at planter klarer seg med mindre vann når CO2-innholdet i lufta øker.
Enkelte områder vil få 50 – 100 % mer nedbør, men i det store og det hele blir en fuktigere atmosfære sett på som en netto fordel for matproduksjonen. Fordi de prognoserte at det ville bli mange grader varmere i arktiske strøk (det har slått til), konkluderte de med at verden vil få tilgang til mer dyrkbar mark, spesielt i Canada og (det gamle) Sovjet.
Forfatteren av den hemmelige rapporten understreket imidlertid at for noen ville det bli krevende og være behov for «store økonomiske og sosiale tilpasninger». De var bekymret for havstigningen dersom deler av isen på Sydpolen og/eller Grønlandisen smeltet, men understreket at det var nødvendig med grundigere studier.
IPCC har ikke lagt opp til en «sammenstilling» av fordeler og ulemper. IPCC har «kun» rettet søkelyset på ulempene – de har tenkt føre var – i én retning. Derfor er det lagt stor vekt på ekstremvær, dvs. vær som ødelegger og tar liv, mens normalværet, det som opprettholder livet, blir gitt lite oppmerksomhet.
Vi har vent oss til det, men «føre var» er en type tenkning som politikere forventes å praktisere, ikke forskere. Vi forskere skal søke den objektive sannheten – hvor enn den måtte lede oss.
Jeg stoler derfor mer på den mer objektivt anlagte australske klimarapporten enn det FNs klimapanel har publisert. Selv om den australske rapporten bygger på enklere klimamodeller enn de Klimapanelet har utviklet, har de tatt hensyn til at vanndamp er en drivhusgass.
Alle modeller er forenklede representasjoner av det vi vet. Det er derfor ikke kritikkverdig at noe utelates slik Klimapanelet har gjort – så lenge man korrigerer for det. Det har forfatterne av Klimapanelets siste fagrapport imidlertid ikke gjort.
Hadde de gjort det, slik jeg forsøkte meg på i et innlegg i Dag og Tid (06.01.23), ville mange av problemene som Klimapanelet sliter med, så som at landjorda varmes opp svært ulikt, trolig ha vært løst. Innlegget i Dag og Tid ligger bak en betalingsmur, så jeg «gjentar» noen av beregningene her.
Vanndamp som drivhusgass
CO2 utgjør 0,04 % av luftas vekt og er den «samme» over alt og opp til cirka 5 km over bakken. Vanndampen utgjør i snitt 0,25 % av luftas vekt, men konsentrasjonene varierer mye i løpet av året, og døgnet, men er alltid størst nær bakken.
På en god arktisk sommerdag kan det være rundt to prosent vanndamp i lufta. Det betyr at det er 50 ganger mer vanndamp enn CO2. Ettersom vanndamp er en kraftigere drivhusgass enn CO2, og lufta varmes opp nedenifra, utgjør vanndampen over 98 % av den totale bakkenære oppvarmingen på litt over 30 °C.
Det betyr at en 7 % øking luftfuktigheten, som FNs klimapanel opererer med for de siste 150 årene, er ansvarlig for nesten 90 % av den pågående oppvarmingen som disse to gassene til sammen sørger for, mens CO2, som har økt 50 %, kun stå for litt over 10 %.
Over de arktiske skogene har luftfuktigheten økt med inntil 30 %, trolig fordi mer CO2 i lufta gjør at trærne vokser seg større (og derfor produserer mer vanndamp). Samtidig har temperaturen steget med inntil 6°C – som er tre ganger mer enn gjennomsnittet for landjorda. Det betyr at over disse «dampende» skogsområdene, som omkranser Polhavet, er vanndampen ansvarlig godt over 90 % av oppvarmingen disse to gassene til sammen står for.
Fordi vanndamp har kort oppholdstid i lufta, i snitt 10 dager, er drivhuseffekten i all hovedsak regional. Det åpner at hver region kan se på fordelene og ulempene med at det blir mer CO2 i lufta – slik den australske rapporten la opp til. Parisavtalen (2015) tillater imidlertid ikke en slik tenkning. Hvert «gram» CO2 teller like mye – hvor enn det slippes ut.
Hemmelig ExxonMobil-rapport også kritisert
Så langt jeg har funnet ut har ingen kritisert den australske staten, som var bekymret for sin kullproduksjon, for hemmeligholdet, slik man har kritisert ExxonMobil som var bekymret for sin produksjon av olje og gass, – nå sist i oppslag på nrk.no og i Dagbladet med tittelen «Avslørt: Oljegigant visste om klimaendringene».
Kritikken mot ExxonMobil har gått på at de for over 50 år siden visste nok til å ta grep, mens ledelsen i selskapet har hevdet at klimamodellene deres var ikke helt til å stole på – de var ikke verifisert. Det er ifølge IPCC heller ikke dagens modeller. Det problemet har Klimapanelet «løst» ved å regne ut snittet av dem, men snittet av noe man vet ikke er riktig, kan ikke gi riktig svar.
Uansett, det faktum at FNs klimapanel har brukt over 30 år på å konkludere med at det er hevet over enhver rimelig tvil at den pågående globale oppvarmingen i all hovedsak skyldes bruk av fossile energikilder, tilsier at ledelsen i ExxonMobil hadde rasjonelle grunner til å tvile på konklusjonen i rapporten. Det hadde derfor også den australske staten.
Kritikken mot Exxon dreier seg ikke om hvorvidt ledelsen var klar over at CO2 var en drivhusgass og at bruken av fossile energikilder bidrar til at det ble mer av den i atmosfæren. Det var omtalt lærebøker på 1970-tallet. Det var den kvantitative sammenhengen mellom mer CO2 og temperaturen som var beheftet med store usikker, slik den fremdeles er, og så var det stor usikkerhet knyttet til når ulempene ble større enn fordelene.
Det vi kan kritisere ExxonMobil og den australske staten for, er å ikke ha offentliggjort rapportene tidligere. Det hadde nok ikke avklart saken, men da hadde det kanskje ikke vært behov for å etablere FNs klimapanel som etter min mening har rotet det til. Klimapanelet var nemlig på et mer fruktbart spor i starten – man tok hensyn til at vanndamp var en kraftig drivhusgass som forsterket oppvarminga fra mer CO2 med en faktor på hele 3,5.
Det blir uansett feil å kritisere ledelsen i ExxonMobil (og den australske staten?) for å ikke fortelle oss det de påstås å ha visst, så lenge IPCC har brukt 30 år på å vite det «samme». Dagens ledelse i ExxonMobil har, slik jeg ser det, derfor et poeng når de hevder at det er misvisende å hevde at «Exxon visste».
På 1970-tallet forelå det mange studier som hevdet det samme som Exxon og den australske rapporten hadde kommet frem til. Derfor er det legitimt å spørre om merverdien av de seks hovedfagrapportene som IPCC har publisert – gitt de enorme ressursene som har vært brukt.
Ressursbruken ser ikke ut til å avta og det er et dårlig tegn. Hver rapport har blitt lengre enn den forrige – den siste hovedfagrapporten (2021) var på hele 4 000 sider (den ble i 2022 fulgt opp av to like omfattende rapporter). En slik trend tyder på at problemer tårner seg opp – at man er i ferd med å kjøre seg fast.
Einsteins generelle relativitetsteori (1915), som beskriver hvordan universet ble til og oppfører seg, var til sammenligning på mindre enn 100 sider – uten bruk av datasimuleringer.
Kanskje vi kan også lære av Einsteins måte å tenke på. Når han stod fast, kom han seg av og til videre ved å «glemme» det «uløselige» problemet, – for så å oppdage at det ble en del av løsningen! Så kanskje er mer CO2 en del av løsningen på de problemer vi står overfor? Ikke bare for klimaet, men også for energisikkerheten – som har blitt en ny og kanskje større utfordring.
PER ARNE BJØRKUM Klimaanalytiker og professor emeritus ved Universitetet i Stavanger
