Faktisk.no ønsker å fjerne all tvil om hva som er fakta/sant eller ikke. Etter et oppslag om at én av fire nordmenn tviler på at klimaendringene i all hovedsak var menneskeskapte, publiserte de en artikkel med tittelen «Jo, sammenhengen mellom CO2 og klima er bevist mange ganger» (mine uthevinger). Der stemples de som tviler på det FNs klimapanel (IPCC) sier om (den kvantitative) sammenhengen mellom økt CO2 og høyere temperatur, som fornektere av vitenskapen.
Problemet er at også mange akademikere er tvilerne. De er profesjonelt forpliktet å tvile på det som blir publisert. Samtidig forventes de å ha et rasjonelt forhold til vitenskapen. Hvis Faktisk.no har full dekning for det de påstår, havner disse akademikerne i en svært vanskelig posisjon. Så la oss se hva Faktisk.no skriver.
Faktisk.no legger mye vekt på bruken av ordet «bevis» – trolig fordi de argumenterer mot Derimot.no, Klimarealistene og Fakta360.no, og etterspør bevis for det IPCC hevder. Faktisk.no forklarer hva de legger i ordet bevis ved å vise til det engelske begrepet «evidence» og skriver:
«Oxford Languages legger til grunn at «evidence», den direkte oversettelsen av bevis til engelsk, er definert som tilgjengelige fakta eller informasjon som viser om en påstand er korrekt eller ikke.» (mine uthevinger)
Dette er imidlertid ikke en korrekt oversittelse/omskriving av det som står i Oxford Languages. Der blir «evidence» definert som:
«The body of facts or information indicating whether a belief or proposition is true or valid.» (mine uthevinger)
«Evidence» (holdepunkter) betyr altså noe som indikerer noe og som gir deg grunn til å tro at noe trolig er sant eller gyldig. Når man skriver om vitenskap på norsk, er det slik man skal forstå begrepet bevis. Faktisk.no (og mange klimaskeptikere) bruker evidens som synonymt med bevis, på engelsk «proof» (som brukes i matematikk, jus og logikk).
I motsetning til nevnte fagområder, har naturvitere ingen kriterier for sannhet – bare for hva som ikke kan være det. Det vitenskapelige er ikke en garantist for sannhet slik Faktisk.no fremstiller den. Den vitenskapelige metoden blir kun brukt til å teste hypoteser eller en vitenskapelig teori.
Når vi anser en teori for å være gyldig(«valid»), og derfor legitim å legge til grunn for vår tenking og handling, er det fordi den har «overlevd» forsøkene på å avdekke svakheter i den. Ikke fordi den er bevist i ordets strenge betydning. I naturvitenskap er det derfor helt nødvendig å skille skarpt mellom evidens og (endelige) bevis.
Når teorier feiler, er det ofte fordi forskerne overså noe som viste seg å være viktig. IPCC har også oversett noe i siste fagrapport, men det har Faktisk.no ikke oppdaget. De viser nemlig til en figur fra AR6 (gjengitt under) som «viser hvilke faktorer som har hatt størst betydning for den globale oppvarmingen siden 1750».
Som man ser, har man bare tatt hensyn vanndampen i stratosfæren – og ikke i det nederste luftlaget, troposfæren. Det til tross for at det er der det aller meste av vanndampen befinner seg – noe jeg har tatt opp her.
Faktisk.no viser til en av grunnleggerne innen klimaforskingen, Guy Stewart Callendar (1898-1964). Han kom fram til en (kvantitativ) sammenheng mellom økt CO2 i atmosfæren og den globale gjennomsnittstemperaturen, men Faktisk.no unnlater å nevne at Callendar mente at halvparten av oppvarmingen kom av at lufta hadde blitt fuktigere. Hans arbeid fra 1938 er også omtalt i IPCCs nyeste hovedfagrapport, men heller ikke der nevner de hva Callendar mente om betydningen av mer vanndamp.
Det kan virke som drivhuseffekten av vanndamp har falt ut av tenkningen. Mistanken styrkes av at i en artikkel som nylig kom i Nature (2023), som handlet om effekten av alle drivhusgasser utenom CO2, er vanndamp ikke nevnt. Og i en artikkel som kom i Nature (2021) og som tar for seg skogens betydning for dannelse av skyer og derfor temperaturen, blir drivhuseffekten av mer vanndamp heller ikke nevnt. Går vi derimot til 20 år gamle publikasjoner, ser vi at drivhuseffekten av vanndamp er tatt hensyn til i analysene.
Jeg har kontaktet noen av våre hjemlige klimaforskere om drivhuseffekten av mer vanndamp. De svarer høflig, men legger til at dette har de ikke kompetanse på. Rasmus Benestad forsikret meg om at effekten drivhuseffekten av vanndamp selvfølgelig er tatt hensyn til.
Rasmus Benestad er medforfatter på et oppslag i Store norske leksikon – Drivhuseffekten. Der står det at økingen i CO2 på 50 prosent «er mange ganger større enn mengden av de andre drivhusgassene.» (min utheving). Det er imidlertid ikke riktig.
Lufta har ifølge siste fagrapport også blitt syv prosent fuktigere. I prosent er det mye mindre enn økningen i CO2, men det totale innholdet av vanndamp er cirka 10 ganger høyere enn innholdet av CO2. Det betyr at målt i kilo har innholdet av vanndamp økt mer enn innholdet av CO2 – og målt i vekt ifølge oppslaget om Drivhuseffekten (Snl) er vanndamp en kraftigere drivhusgass enn CO2.
Jeg har tatt dette opp med Benestad, men han har ikke villet kommentere på «regnestykket». Han ga uttrykk for at han ikke hadde tid til å fortsette kommunikasjon – og rådet meg til å ta et innføringskurs om klima.
Det er vanlig å ta feil, men i vitenskapens historie finnes det ingen tilsvarende eksempler på at et helt fagmiljø har vært på et riktig spor og så forlatt det. Man kan bare spekulere om grunnen. Personlig tror jeg det skyldes at dagens klimaforskere ikke har studert de første fagrapportene. Der var nemlig drivhuseffekten av vanndamp fremhevet og betraktet som viktigere enn drivhuseffekten av mer CO2 – se her.
Vi geologer har også oversett koblingene mellom skog, vanndamp og temperaturen på jorda. De som er interessert i å gå dypere inn sammenhengen mellom «dampende» skog, CO2 og klima, kan lese det jeg skrev om klimaet på jorda de siste 400 millioner årene i geoforskning.no.
Det er kanskje for mye å forlange at journalistene i Faktisk.no skulle ha oppdaget at drivhuseffekten av (mer) vanndamp har falt ut av analysene i de to siste fagrapportene, men hvis man velger å skrive om vitenskap må man i det minste setter seg grundig inn i den vitenskapelige tenkemåten.
Ønsker man å være et sannhetspoliti, må man vite hva som er kriterier for sannhet/fakta. Det kan være lov å omtale målinger som klimaforskerne legger frem som fakta, men ikke de kvantitative sammenhengende – og forklaringene – som Klimapanelet legger frem. De skal alltid kunne kritiseres. Det siste har journalistene i Faktisk.no åpenbart ikke forstått.
Når Faktisk.no kritiserer noe, gir de alltid forfatterne anledning til å komme med tilsvar i samme oppslag. Jeg har tilbudt Faktisk.no det samme. Det har gått fire uker, og de har ikke svart – slik de har gjort (med en gang) når jeg har gitt dem positive tilbakemeldinger.
PER ARNE BJØRKUM
Klimaanalytiker og professor emeritus i geologi ved Universitetet i Stavanger
