Spor etter et skred på flatmark tyder på at et jordskjelv med styrke 6 – 8 rystet Ringsaker for noen tusen år siden.
Skrevet av Jan Mangerud, Anna Hughes, Johan Petter Nystuen og John Inge Svendsen.
Jan Tore Hemma og Ole Nashoug viser fram den ene veggen i grøfta. Her ser vi hvordan torven i ei gammal myr er blitt begravet under et skred bestående av et diamikton og et lag svære steiner – det fantes enda større stein enn de som sees på dette bildet. Foto: Johan Petter Nystuen
Denne saken ble først publisert september 2018.
Jan Tore Hemma grov på høsten 2016 dype grøfter på et nydyrkingsområde på gården sin ved innsjøen Næra i Ringsaker, ikke langt fra Lillehammer. Hensikten var å bli kvitt store mengder svær stein og samtidig få god drenering.
På to meters dyp støtte han på et brunt torvlag med tykke trestammer som var dekket av diamikton (en jordart som består av en blanding av leire, sand og stein).
Over dette lå det et meter tykt lag av svære steiner og blokker. Hemma forundret seg over å finne torv under slike grove jordmasser og varslet Ole Nashoug på Mammuthus i Hamar, som igjen varslet oss om funnet.
Vi dro dit en desemberdag i 2016 da det var frost i jorda og et tynt snølag; ikke de beste forhold for å studere en slik graving. Men vi kunne raskt fastslå at det bare var to muligheter for å få avsatt slike grove steinrike lag over ei torvmyr:
De grove massene måtte enten være avsatt fra et stort skred eller avsatt som morene av isbreen under siste istid. Vi forkastet nesten forklaringen med skred fordi markene her er så slake, de skrånet bare 2,6 grader, og vi fant det helt usannsynlig at svære steiner skulle seile ut på så flat mark.
Men dette kunne enkelt avgjøres med en C-14 datering av torven: Hvis det var skredmasser som dekket torven måtte den være yngre enn siste istid som her sluttet for 10 500 år siden, mens hvis innlandsisen hadde gått over torven, måtte den være eldre enn 50 000 år.
Og det var altså det siste vi helst trodde da vi besøkte Hemma i desember 2016.
Yngre enn siste istid
Til vår store overraskelse viste C-14 dateringen at torven er yngre enn 10 500 år – og derved at de grove massene er avsatt av et skred. Vi har senere datert toppen av torven til å være om lag 6300 år gammel.
Skredet må altså ha skjedd senere (være yngre) enn dette, men hvor mye senere vet vi foreløpig ikke.
Vi studerte nå detaljerte radarbilder (LiDAR) og fant 800 m breie skredkanter i lave morenerygger i lia 1 km ovenfor Hemmagårdene. Dette er strømlinjeformete rygger som er avsatt under breen, og de består av hardpakket morene. Det hadde altså virkelig vært et skred i morenene på denne slake skråningen.
Nå gjaldt det å forstå hvordan det kunne skje. Vi kontaktet geologer som arbeider med skred i Norge, men ingen hadde sett moreneskred i så slake skråninger. Håndboken som brukes ved kartlegging av skredfare sier at slik morene er stabil så lenge skråningen er under 25 grader.
I sterk kontrast til dette fant vi at skråningen var under 4 grader der skredet startet og bare 2,6 grader lenger ned langs skredfaret. Det er altså klart at skredet ved Hemma representerer en meget spesiell hendelse.
6 – 8 på Richters skala
Den mest sannsynlige forklaringen fant vi i lignende forhold beskrevet fra Nord-Sverige og Nord-Finland. Her har det lenge vært kjent svære forkastninger hvor det etter istiden har vært bevegelser med spranghøyder på opptil 10 m, og som derfor må ha gitt kraftige jordskjelv.
De senere år har geologer kartlagt jordskred på slake skråninger nær disse forkastningene. Forskerne mener at forkastningsbevegelsene ga opphav til jordskjelv med styrke 6 – 8 på Richters skala, og at disse kraftige jordskjelvene igjen utløste skredene på de slake skråningene.
Vi overfører denne tolkningen til Ringsaker, selv om styrken på jordskjelvet ved Hemma er usikkert. Imidlertid må det ha vært et svært kraftig skjelv for å kunne utløse et skred som dette.
Prosessen som har ført til dette skredet er at jordskjelvet ristet jorda så sterkt at sedimentene ble flytende, en prosess vi kaller likvifaksjon og som er vel kjent ved jordskjelv i dag. I Norge er kvikkleire et annet eksempel på likvifaksjon av sedimenter.
Likvifaksjon forutsetter at sedimentene har et stort vanninnhold, og det er vanskelig å forstå for en hardpakket morene. Men det har altså utvilsomt skjedd her og vi har kalkulert at ca. 1 million kubikkmeter morenemasse skled ut under denne hendelsen.
Ved denne typen «graut-skred» blir stein skjøvet opp, samtidig som finstoff vaskes ut. Diamiktonet og steinlaget som dekker torven er derved begge avsetninger fra den samme utrasingen, selv om de to lagene ser svært forskjellige ut. Det hadde antagelig vært en periode med mye regn som hadde mettet morenejorda med vann før jordskjelvet.
I Finland gikk slike skred i en periode for 9 000 – 11 000 år siden, altså like etter istiden, men noen skred skjedde også i periodene 5 000 – 6 000 og 1 000 – 3 000 år siden.
Når det gjelder årsaken til forkastningene og derved skredene, er det særlig to forklaringer som er foreslått. Under siste istid var deler av Skandinavia presset ned bortimot 1 000 m av vekten av en opptil 3000 m tykk bre.
Den ene hypotesen er at landhevningen etter at isen smeltet ledet til forkastninger og derved jordskjelv. Den andre hypotesen peker også på breen, men antar at vekten av innlandsisen holdt igjen bevegelser som naturlig skulle ha skjedd i mange små steg under perioden på 20 000 år som isen sist dekket landet. Derved ble det bygd opp spenninger i jordskorpa som ble utløst i form av store forkastninger da isen smeltet.
Gamle forkastningssoner
Det er flere gamle forkastningssoner i den nordlige delen av Mjøsområdet, blant annet Brumunddalsforkastningen som ligger noen kilometer unna skredområdet ved Næra.
Disse forkastningene er fra permtida for omkring 260 millioner år siden da det såkalte Oslofeltet ble dannet, men de utgjør svakhetssoner som kan bli aktivisert når det på nytt bygger seg opp spenninger i jordskorpa, slik som under siste istid som sluttet for bare 10 000 år siden.
Brumunddalsforkastningen tilhører samme forkastningssystem som går langs Oslofjorden, og som filmen «Skjelvet» har benyttet som bakgrunn for et katastrofalt jordskjelv.
Men det er ingen grunn til å forvente et så svært skjelv som denne filmen omhandler – og det går heller ikke an å forutsi jordskjelv på den måten «geologen» i filmen gjorde.
Artikkelen bygger på en artikkel som nettopp utkom i Norwegian Journal of Geology:
Jan Mangerud, Hilary H. Birks, Lene S. Halvorsen, Anna L. C. Hughes, Ole Nashoug, Johan Petter Nystuen, Aage Paus, Rolf Sørensen, John Inge Svendsen: The timing of deglaciation and the sequence of pioneer vegetation at Ringsaker, eastern Norway – and an earthquake-triggered landslide. http://njg.geologi.no/images/NJG_articles/NJG_Vol98_Nr3_Art1_Mangerud.pdf
