Annual Surface Mass Balance (SMB) in Gigatons/year. Source: Blunden, Boyer og Bartow-Gillies, 2023 (s336)
Per Arne Bjørkum beskriver en artikkel i Nature om isen i Antarktis som «skrekkelig lesning». Han mener artikkelen er vitenskapelig uholdbar, fordi «forfatterne ikke har tatt hensyn til den totale massebalansen». Dessverre er den skarpe kritikken basert på en misforståelse.
Bjørkum viser til figuren (over) fra American Meteorological Society (AMS), og hevder den viser «at siden 1985 har den totale mengde is (Surface Mass Balanse, SMB) i Antarktis vært tilnærmet uendret». Det er feil. Surface Mass Balance er, som navnet sier, nettoeffekten av endringer som skjer på overflaten av isdekket fra år til år. Det inkluderer mengden snø som faller, og tap på grunn av sublimasjon og avrenning av smeltevann, slik AMS beskriver det i rapporten (s336).
SMB inkluderer ikke de to viktigste negative bidragene i massebalansen for den totale ismengden; kalving og smelting av isbremmen på undersiden.
Som figuren viser, varierer SMB betydelig fra år til år, avhengig av vær og vind. I 2022 var snøfallet rekordstort i Antarktis, og man må tilbake til tidlig 1980-tallet for å finne sammenlignbare mengder med nedbør. Men figuren sier ingenting om «den totale mengde is» i perioden, slik Bjørkum hevder.
Massebalansen for isen i Antarktis kan imidlertid beregnes fra gravitasjonsmålinger. GRACE-satellittene har målt endringer i gravitasjonsfeltet siden 2002, se NASA og figuren under. Siden da har ismengden minket med om lag 2 500 gigatonn, eller i snitt 146 gigatonn pr. år.
Det store snøfallet i 2022 førte til en netto massetilvekst. Med denne økningen er den totale massen tilbake på 2019-nivå, ikke 1980-nivå slik Bjørkum påstår. Kritikken av Nature-artikkelen bygger derfor på en grunnleggende feiltolkning av de faktiske målingene.
Essensen i artikkelen er advarselen om at oppvarmingen av Amundsenhavet kan føre til kollaps av isbremmen i Vest-Antarktis. Oppvarmingen til nå vil fortsette ut dette århundret, selv med de mest optimistiske utslippsscenarier, på grunn av treghet i systemet. Ismassen i dette området, hvis alt smelter, kan føre til en havnivåstigning på flere meter over de neste århundrer.
Bjørkum mener at varmere hav, som gir økt snøfall, kan kompensere for dette. Det er høyst tvilsomt, ettersom en nedbørmengde tilsvarende rekordåret 2022 over 300 år netto vil bidra med mindre enn 30 cm i redusert havstigning, forutsatt samme massetap ved isbremmen som i dag. Det siste er urimelig, ettersom varmere hav som gir mer nedbør, også vil øke smeltingen.
Men Bjørkum har rett i en ting; vi trenger ikke å bekymre oss for konklusjonen i artikkelen. Tidsperspektivet er for langt til det. Bekymringene kan vi trygt overlate til generasjoner som kommer etter oss.
SIGMUND HANSLIEN
Pensjonert petroleumsgeolog
