Skjelvet som rystet Nordsjøen 21. mars ble godt merket i Bergen. Foto: Pixabay
Norge er et tilsynelatende stille og rolig land når det gjelder jordskjelv, all den tid de virkelig store jordskjelvene vi hører i hovedsak forekommer langs grensene mellom de store jordplatene som jordas skall – litosfæren – er delt inn i.
Den nærmeste plategrensen finner vi langs midthavsryggen som går igjennom Nord-Atlanteren og over Island, og som gir betydelig jordskjelvaktivitet der. Til tross for beliggenheten, langt inne på en jordplate, har vi «norske» jordskjelv mer eller mindre daglig, men de fleste er så små at de ikke er følbare.
En del av skjelvene skyldes fjernkrefter fra plategrensen i Nord-Atlanteren som «dytter på» store, gamle sprekkesystemer under havbunnen på norsk sokkel. Andre igjen kan relateres til at jordskorpa justerer seg etter at isen forsvant etter siste istid. Selv om de norske jordskjelvene sjeldent er følbare, registreres de av et nettverk av måleinstrumenter som lytter kontinuerlig etter jordens rumling.
Til tross for at jordskjelvaktiviteten stort sett går ubemerket hen for folk flest, har en i noen områder i Norge potensiale for større og mer ødeleggende jordskjelv. Selv om skadepotensialet kan være stort, er sjansene for slike hendelser svært, svært små.
Kombinasjonen av stort skadepotensiale og lav risiko er vanskelig å kommunisere, men kan sammenlignes med det å ta fly. Sjansen for en ulykke er nesten forsvinnende liten, men når det først skjer kan konsekvensene være store.
Derfor er en diskusjon om jordskjelvberedskap viktig og relevant også i Norge. En slik diskusjon må imidlertid foregå på et riktig og informert grunnlag.
I grålysningen mandag 21. mars skjedde det største jordskjelvet på Vestlandet siden 1989. Skjelvet hadde en styrke på 4,6 og forårsaket merkbare rystelser over store deler av Sør-Norge.
I dagene etter skjelvet har jordskjelv fått mye oppmerksomhet i offentligheten. Det gir et godt utgangpunkt for god forskningsbasert fagformidling og folkeopplysning om jordskjelv.
Da er det synd at stiftelsen NORSARs direktør Anne Lycke istedet, som ved flere tidligere anledninger, bruker situasjonen til å dele et misvisende narrativ om jordskjelv-overvåkning og -beredskap i Norge.
Til tross for at Lyckes tidligere utspill har blitt kritisert for å være unyanserte og til dels opportunistiske, fortsetter hun i samme spor når jordskjelv på nytt aktualiseres i mediebildet.
Lyckes narrativ er todelt: 1) Det mer enn antydes at det i Norge ikke finnes en overordnet myndighet/organisering for jordskjelvfaglig kompetanse, risikovurdering og beredskap, og 2) NORSAR bør bli tildelt ansvaret for å være en slik fagmyndighet.
Lycke synes dermed helt å ha oversett at Norge har et seismisk nettverk (Norsk Nasjonalt Seismisk Nettverk, NNSN) av høy internasjonal kvalitet, ledet av institutt for geovitenskap (GEO) ved UiB, som registrerer, analyserer og leverer data og kunnskap til det norske samfunnet og dermed danner grunnlag for Norges jordskjelvberedskap.
NNSN har siden etableringen i 1992 hatt et nasjonalt ansvar for jordskjelvregistrering og analyse, råd og veiledning til nasjonale myndigheter med tanke på samfunnssikkerhet og beredskap, samt forskningsbasert utdannelse av jordskjelvseismologer. Dette kjenner Lycke svært godt, ettersom NORSAR er en samarbeidspartner i NNSN.
NNSN er finansiert gjennom en kombinasjon av offentlige midler og midler fra Oljeindustrien gjennom Norsk Olje og Gass. Av sikkerhetshensyn er alle selskap som opererer på norsk sokkel pålagt å samle inn slike data. All data og jordskjelvinformasjon ligger åpent tilgjengelig på www.skjelv.no.
Gjennom NNSN har UiB ansvar for å informere offentligheten om aktuelle jordskjelv, jordskjelvrisiko og seismologi generelt, og gjør dette i samarbeid med blant andre NORSAR.
At informasjon og data ligger åpent tilgjengelig er et sentralt prinsipp. Det gir bl.a. mange forskere og forskningsmiljøer mulighet til å jobbe med dataene for at vi kollektivt skal oppnå en så god forståelse av jordskjelv og tilknyttet risiko som mulig. Parallellen til dette så vi f.eks. under pandemien: at data deles åpent gir en stor merverdi fordi mange forskere med tilgang til data kan gjøre en større forskningsinnsats enn om tilgang var forbeholdt noen få.
Dataene fra NNSN danner også grunnlaget for rådgivning til myndigheter og industri, og på denne måten er åpenhetsprinsippet med på å gi oss det best mulige utgangspunktet for en god jordskjelvberedskap i Norge. Samlet har UiB gjennom NNSN en ledende rolle i arbeidet, i samarbeid med NORSAR og de mange svært kompetente seismologene der.
I NRK Helgemorgen 27.1.22 mer enn antyder Lycke at NORSAR nærmest alene står for jordskjelvberedskapen i Norge og gjør dette «på dugnad». Dette kan vanskelig beskrives som noe annet enn en fullstendig feil og uetterrettelig fremstilling av virkeligheten.
NORSAR selger sine seismiske soneringskart gjennom årsabonnement som koster i størrelsesorden 50.000 til 270.000 kroner, ikke inkludert mva. Det står de selvsagt fritt til å gjøre – men dugnad er det ikke.
Den andre delen av Lyckes historiefortelling gir inntrykk av at NORSAR er det eneste fagmiljøet i Norge med slik kunnskap og dermed bør tildeles et nasjonalt kompetanseansvar for jordskjelvrisiko og beredskap. Igjen er dette et vrengebilde av virkeligheten.
Seismologi ble etablert som fagfelt i Bergen i 1899, og Norges første seismograf ble installert ved Bergen Museum i 1905. Siden da har Bergen hatt et aktivt og internasjonalt anerkjent seismologimiljø. UiB har døgnkontinuerlig vakttelefon og har hatt det i mer enn 35 år.
Våre seismologer mottok de første henvendelser inn på vakttelefonen mandag 21. mars noen minutter etter jordskjelvet skjedde kl 6.32 om morgenen. En foreløpig lokalisering og styrke for jordskjelvet var overlevert fra UiB til NRK før nyhetsutsendelsen kl 7. Gjennom hele dagen var seismologer fra UiB i tett kontakt med både media og med oljeindustrien slik at selskapene kunne ta informerte valg om hvordan hendelsen skulle håndteres.
Vi ønsker velkommen en debatt om tilstanden til norsk jordskjelvberedskap, og om mandatet til å kartlegge, registrere og hjelpe samfunnet med forberedelser og forståelse av jordskjelv. Men debatten må være informert og balansert, og utgangspunktet må være godt samarbeid og god koordinasjon mellom de ulike seismologiske fagmiljøene i Norge.
Om Lyckes mål er at NORSAR skal få en større del av ansvaret har hun med sin fremstilling av tingenes tilstand levert en dårlig søknad.
ATLE ROTEVATN
Instituttleder ved Institutt for geovitenskap, Universitetet i Bergen
GUNN MANGERUD
Dekan ved det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, Universitetet i Bergen
MATHILDE SØRENSEN
Professor i seismologi ved Institutt for geovitenskap, Universitetet i Bergen
LARS OTTEMÖLLER
Professor i seismologi ved Institutt for geovitenskap, Universitetet i Bergen
