Hva har skapt fjellene i Sør-Norge?

Dagens topografi i Sør-Norge kan skyldes heving i flere omganger og erosjon kontrollert av rifting og lokal forkastningsaktivitet.

Skrevet av Karen C. Johannessen¹, Fabian Kohlmann¹, Anna K. Ksienzyk¹, István Dunkl² og Joachim Jacobs¹

¹Institutt for geovitenskap, UiB, ²Geoscience Center, University of Göttingen

Skjematisk fremstilling av sammenheng mellom forkastningsaktivitet, erosjon og apatitt fisjonssporaldre. De yngste fisjonssporaldrene kommer fra liggen til Hardangerfjordskjærsonen i indre Hardanger. Brå endringer i alder over korte distanser kan tilskrives lokal heving og variasjoner i denudasjonshastighet grunnet forskyvning langs forkastninger. Den grå, stiplede linjen på kartet indikerer plasseringen til Hardangerfjordskjærsonen.

Opprinnelsen til topografien i Sør-Norge er omstridt og har vært et sentralt diskusjonstema både nasjonalt og internasjonalt de siste årene.

I stridens kjerne ligger spørsmålet om hvorvidt dagens landskap representerer erodert kaledonsk topografi eller snarere er et resultat av landheving i paleogen og neogen.

Sør-Norge mangler et sedimentært arkiv fra de siste 300 millioner år, og tolkningen av mesozoisk og kenozoisk landhevingshistorie har i stor grad vært basert på sedimenter avsatt i havet.

Vertikale skorpebevegelser og denudasjon kan estimeres direkte ved å studere avkjøling av grunnfjellet ved hjelp av lav-temperatur termokronologiske teknikker.

I denne studien har vi tatt i bruk fisjonssporanalyse og (U-Th)/He datering av apatitt fra vertikalprofiler for å undersøke avkjølingshistorien til indre deler av Nordsjømarginen i Eidfjord-området lengst øst i Hardangerfjorden.

Distribusjonen av termokronologiske aldre, samt temperaturmodeller basert på alders- og sporlengdeparametere, indikerer lokale variasjoner i avkjølingshastighet, både innad i vertikalprofiler og på tvers av Hardangerfjorden.

Dette tolkes som et resultat av differensiell denudasjon (landnedslitning) som følge av forskyvning langs småskala forkastninger med spranghøyde på 500 – 1 000 meter. Ulike kenozoiske temperaturhistorier for tilgrensende strukturelle blokker avdekker forkastningsaktivitet i løpet av de siste 60 millioner år.

Vedvarende tektonisk aktivitet og hurtig denudasjon av Hardangervidda gjennom kenozoikum synes uforenlig med bevaring av landskapselementer siden paleogen tid.

Det foreslås i stedet at dagens topografi er et resultat av periodisk heving og erosjon kontrollert av regionale rift-relaterte bevegelser og lokal forkastningsaktivitet.