DEL 2. Utenfor kysten av Svalbard har det foregått en skjærbevegelse i hundrekilometersklasse. Data fra havbunnen nord for de to landmassene gir ny innsikt i platebevegelser og fjellkjedefoldinger.
Rekonstruksjon av posisjonen til Lomonosov-ryggen (inkludert Pearyaterrenget) og Grønland relativt til Svalbard ved starten av havbunnsspredning i Norske/Grønlandshavet og Eurasia-bassenget. Programvare fra Gplates (www.gplates.org). Merk posisjonen til Prins Karls Forland. BF: Billefjordforkastningen, HFFZ: Harder Fjord–forkastningen, LF: Lomfjordforkastningen, PKF: Prins Karls Forland, TLFZ: Trolle Land forkastningssone. Geologien på Ellesmereøya etter skjematisk fremstilling av Piepjohn et al.(2016).
For 56 millioner år siden lå Grønland og Svalbard side om side som en del av én stor kontinentalmasse. Lengre sør begynte kontinentet å rifte, noe som ble begynnelsen på det vi i dag kjenner som Atlanterhavet.
Riftingen trakk seg gradvis nordover, og ved Svalbard skapte den en sidelengs (transform) forkastning, tilsvarende San Andreas-forkastningen i California.
I sen kritt og frem til oligocen var Grønland en egen plate, og dens bevegelse relativt til den eurasiske platen skapte foldebeltet langs kysten av vest-Spitsbergen og forårsaket dessuten Eureka-fjellkjeden i kanadisk Arktis.
Ekspedisjoner med luftputebåt har de siste årene gitt oss mer data fra lite fremkommelige områder i Polhavet, blant annet nord for Svalbard (Yermak-platået) og Grønland (Morris Jesup-platået).
I første del av denne artikkelserien kunne du lese om hvordan ferske bergartsprøver fra Yermak-platået støttet opp under teorien om at platået er en kontinental utstikker.
For å bringe en kontinental utligger i en posisjon lik den Yermak-platået har i dag, må kontinental skorpe som omfatter platået og en tynn blokk sørover langs kysten av Vest-Spitsbergen inkludert Prins Karls Forland ha vært en del av Grønland under den transpressive delen av skjærbevegelsen frem til midtre eocen.
Ved Grønland er det overveiende sannsynlig at den østlige delen av Morris Jesup-platået representerer den opprinnelige nordskråningen av kontinentalmarginen nord for Svalbard i paleocen.
Strektegning av Fram-2014/15 seismisk profil over Morris Jesup Spur (øverst) sammenlignet med snitt over Jan Mayen-ryggen (nederst). Jan Mayen profilet er fra Oljedirektoratets ressursrapport 2013 (Fig. 7.14).
Et paradoks?
Et tilsynelatende paradoks oppstår om vi godtar at vi har hatt en skjærbevegelse på flere hundre kilometer langs kysten av Vest-Spitsbergen. Den kystnære landgeologien indikerer nemlig kun bevegelser på noen få kilometer.
Svaret på underestimatet av forflytning kan ligge i resultatene fra de seismiske undersøkelsene som har gitt oss fordelingen av hastigheter i jordskorpa langs vestkysten av Spitsbergen.
De viser en sone med lave hastigheter som strekker seg ned til midtre skorpe slik man finner assosiert med kontinentale skjærsoner med stor forflytning, for eksempel San Andreas-forkastningen, transformforkastningen gjennom Dødehavet og hovedforkastningen i det nordlige Anatolia i Tyrkia.
Karakteristisk for alle disse er at selv om den geologisk observerbare skjærdeformasjonen er på meterskala, er skjærforkastningen omgitt av en 10 – 15 kilometer bred «halo» med 20 – 50 prosent lavere seismiske hastigheter som utgjør en forkastningsparallel lavhastighetskanal.
Vi har derfor et nytt uavhengig geofysisk argument for en kystnær skjærbevegelse i hundre-kilometersklassen.
Området mellom Svalbard og Grønland vist i samme skala som området omkring San Andreas-forkastningen i det sentrale California. Her er mange parallelle forkastninger som avgrenser blokker med varierende forflytning.
Canada og Svalbard – felles elementer
De ferske og unike dataene fra Morris Jesup gir også ny innsikt i sammenhengen mellom tektoniske elementer for Svalbard og kanadisk Arktis.
Deformasjonen på Ellesmere-øya nord i Canada er en uhyre komplisert bevegelse mellom mer eller mindre intakte blokker slik det fremgår av en fersk oppsummering av mange års geologisk kartleggingsinnsats av K. Piepjohn og kolleger fra BGR i Tyskland.
Dagens geologi er et resultat av over 200 kilometer sammenpressing mellom Grønland og sørenden av Lomonosov-ryggen i henhold til rekonstruksjoner av platebevegelsen.
Seismikkprofilet fra FRAM-2014/15 mellom Lomonosov-ryggen og Morris Jesup-høyden viser imidlertid at det har vært liten bevegelse mellom Lomonosov-ryggen og Pearya, området helt nord på Ellesmere.
Pearya-terrenget begrenses i sør av Mount Rawlinson-forkastningen, en stor skjærforkastning. Antar vi så at en klar magnetisk anomalitrend på Lincoln-sokkelen er assosiert med fortsettelse av denne forkastningen mot sørøst, treffer den rett i hakket i kontinentalmarginen nord for Spitsbergen.
Formen på den nordøstlige kontinentale delen av Yermak-platået tilsvarer innhugget i marginen nord for Spitsbergen. Sannsynlige første ordens deformasjonssoner felles for Svalbard og Ellesmere-øya vil derfor være Geer-forkastningen og andre parallelle forkastninger vestafor som seinere utviklet seg til Hovgård-forkastningssonen.
Dagens San Andreas-forkastningssone kan fungere som en parallell til tektonikken mellom Svalbard og Grønland i eocen.
Sonen er preget av en samling parallelle forkastninger der mange blokker «lever sitt eget liv». Forflytningen av en blokk som inkluderer Prins Karls Forland kan ha vært en del av en slik situasjon.
Lundin-Norway sponset ny seismikkinnsamling nord for Grønland i form av en mini-isdrift sommeren 2018.
