Den største hevingen av Norge i forbindelse med istidene skjedde på midt-norsk sokkel og i Norskerenna. Her kunne hevingen være mer enn 300 meter.
Figur 1. Kart som viser tykkelsen av sedimenter avsatt gjennom istidene (basert på mange kilder). Klikk for større bilde.
Årsaken til og tidspunktet for dannelsen av de norske fjellene (Nordryggen) er gjenstand for diskusjon.
Helge Løseth hevder at Nordryggen ble dannet i to faser, først heving i midt/sen miocen (15 til 5 millioner år siden), og deretter mer heving i kvartær.
Vi har sett nærmere på den siste fasen og gjort et nytt estimat av den glasiale erosjonen med bruk av erosjonsmodellering, og beregnet den tilhørende isostatiske respons (landheving).
Resultatene viser at kystområdene sør for Lofoten har hevet seg betydelig mer enn resten av Nordryggen.
Det er tidligere publisert estimater av den glasiale erosjonen og isostatiske beregninger (se for eksempel Riis & Fjeldskaar, 1992).
Glasial erosjon
Det har sannsynligvis vært 30 – 40 istider på våre breddegrader de siste 3,5 millioner år, som alle har påvirket landskapet vårt i større eller mindre grad.
Glasial isostasi fører til at landet synker og hever seg ettersom isen kommer og går. Isostatisk respons av erosjon er imidlertid en permanent effekt.
LES OGSÅ: Hva har siste istid gjort med landskapet vårt?
LES OGSÅ: Hvordan har siste istid omfordelt bergartene?
Vi har rekonstruert erosjon og avsetning på regionalt nivå over hele den glasiale perioden. Dette er basert på kartlegging av den glasiale avsetning (figur 1 øverst), som er en sammenstilling fra en rekke vitenskapelige publikasjoner.
Modelleringen av den glasiale erosjonen er prosessbasert og forutsetter at det er massebalanse mellom avsetning og erosjon.
Resultatene kalibreres mot observasjoner, og det tas hensyn til isstrømmer og til bergartene som ligger under isen. Algoritmene passer på at en beveger seg innenfor realistiske erosjons- og avsetningsrater.
Det tas også hensyn til mange lokale geologiske forhold (se mer detaljer i Amantov et al., 2011). Resultatene er presentert her.
Landheving
Figur 2. Beregnet landheving forårsaket av glasial erosjon.
For å beregne den isostatiske responsen av denne erosjonen, er vi avhengig av en modell av jorda.
Vi har tidligere sett at landhevingen etter siste istid viser at litosfæren har liten stivhet (elastisk tykkelse på ca. 40 km). Denne modellen brukes for å beregne effekten av glasial erosjon, i det vi antar isostatisk likevekt.
Den isostatiske responsen er vist i figur 2 (over). Vi ser at det i glasial tid er lite heving av den sørnorske delen av Nordryggen.
Våre estimater tilsier at den største hevingen på grunn av glasial erosjon har foregått i kystområdene sør for Lofoten og i Norskerenna. I disse områdene kan det ha vært mer enn 300 meter heving.
Referanser
Amantov, A., Fjeldskaar, W. & Cathles, L., 2011. Glacial erosion in the Baltic Sea region: Effect on the post-glacial uplift. In: Harff, J., Björck, S. and Hoth, P. (eds). The Baltic Sea Basin. Springer Verlag New York, LLC, ISBN 3642172199.
Riis, F. & Fjeldskaar, W., 1992: On the magnitude of the Late Tertiary and Quaternary erosion and its significance for the uplift of Scandinavia and the Barents Sea. In: Larsen, R.M. etal. (eds): Structural and tectonic modelling and its application to petroleum geology, Norwegian Petroleum Society, Elsevier, pp. 163-185
