Med oppvekst i et gründermiljø er det ikke til å undres over at den akademiske karrieren fløt over i forretningsvirksomhet. I dag er føttene solid plantet i begge leirer.
Sverre Planke foran benken med anortositt i de flunkende nye kontorene på Blindern. Foto: Halfdan Carstens
Denne saken ble først publisert i GEO 08 desember 2020.
– Det er tøffe tider, Karius.
Med referanse til Thorbjørn Egners barnebok, unner Sverre Planke seg en liten spøk midt oppe i alvoret. For VBPR (Volcanic Basin Petroleum Research AS), som han for drøyt 20 år siden stiftet sammen med sin bedre halvdel, Ellen Eckhoff Planke (også hun geolog), går selvsagt heller ikke fri når oljeselskapene har satt inn tidenes største sparekampanje. Med ti ansatte, alle forskere, er selskapet avhengig av relevante, fremragende produkter og interesserte, betalingsvillige kunder.
Dessverre henger kundene litt på gjerdet.
– Selv om vi er sterkt involvert i forskning, er det lite penger å hente her. Vi er derfor avhengige av å livnære oss på kommersielle produkter, så som konsulentrapporter, og fremfor alt multiklientstudier, forklarer Planke.
– Vi jobber i grenseland mellom forsking og utforskning, utdyper han, og alle som har fulgt VBPR gjennom 20 år kan underskrive på den uttalelsen.
Mens andre konsulenter i geofaget har konsentrert seg om å hjelpe oljeselskapene med regionale og detaljerte studier på sokkelens åpne områder, har VBPR ligget et steg foran ved å prøve å se det store bildet, i god tid før oljeselskapene setter inn sine muskler.
Innsamling av bunnprøver på Jan Mayen-ryggen er et eksempel på nettopp den strategien. Allerede i 2011, og før Oljedirektoratet var på sporet, samlet VBPR inn prøver som mer enn antyder at det er et aktivt petroleumssystem langs Jan Mayen-ryggen (GEO 03/2012: «Funn av olje stimulerer interessen»).
Tidligere suksesser har gjort at VBPR i dag holder hus i det som må være blant de triveligste kontorlokalene i Oslo-metropolen. Bare noen få steinkast fra Institutt for geofag på Blindern, har selskapet kjøpt, renovert og innredet en to-etasjers gammel villa med sidebygning (Høienhald). Andreetasjen bruker det selv.
Innredningen er svært delikat og innbyr til høytidelighet (husk å bytte til tøfler før du går inn), og der stein hører hjemme, har valget falt på blåskimrende, brun anortositt fra Rogaland (Blue Antique). Hullet i kjellergulvet, der bare en tynn glassplate skiller oss fra kambrosilur-bergartene og vulkanske intrusjoner under Oslo, er så visst også verdig dedikerte geologer.
Lekegrindene i vest
Mange er på fornavn med Sverre. Det er lett å forstå. Mannen står frem som beskjeden og lyttende. Suksessen har ikke gått til hodet på ham. Ingen nykker.
Først og fremst føler han seg hjemme i forskermiljøet, der han nyter stor anerkjennelse og har bidratt med 116 vitenskapelige artikler med mer enn 10 siteringer, og en uendelighet av foredrag.
– De artiklene jeg i ettertid setter mest pris på viser hvordan vi kan kartlegge enorme vulkanske komplekser i undergrunnen basert på seismiske refleksjonsdata og dokumentere hvordan vulkanismen førte til globale miljøkatastrofer gjentatte ganger gjennom geologisk tid.
Samtidig har forskeren satt markante spor etter seg i petroleumsmiljøet med modige prosjekter og salgbare studier. Gjennom et tett samarbeid med spesielt TGS, har selskapet han leder gitt vesentlige bidrag til forståelsen av (spesielt) den norske kontinentalmarginen.
Selv trekker han likevel fram det ti år lange samarbeidet med TGS i forbindelse med utforskningen av petroleumspotensialet vest og øst for Grønland. Mens TGS samlet inn seismikk og grav/mag-data, gjorde geologene feltarbeid på land og tok bunnprøver av «utgående» sedimentære lagpakker på havbunnen (skrapeprøver og kjerneprøver) rundt hele den store øya. Vel tilbake på de trygge kontorene, resulterte ekskursjonene i kombinasjon med de geofysiske dataene i tykke rapporter.
– Grønland byr på det meste. I tillegg til svært godt eksponert geologi og noen av de flotteste blotningene i verden, er naturen fantastisk. Ikke nok med det, både kulturen og historien, med blant annet norrøne bosetninger, er fascinerende. Et kinderegg, slår Planke fast.
Island er også et favorittland. Selvsagt. Øya er jo full av vulkaner, og med tanke på navnet på selskapet, er det ikke annet å forvente enn at han har tilbragt mye tid her.
– Med en mengde vulkaner, og et endeløst vulkansk landskap, er Island for oss en analog til Norskehavet for 55 millioner år siden.
Island er et fantastisk land å besøke for dem som er interessert i vulkanske prosesser og landskaper. Her står Sverre på en vulkansk rygg utenfor Reykjavik som størknet i en sprekk i iskappen under siste istid. Foto: Ellen Eckhoff Planke
To måneder på havet
Med forskningsopphold i tre land, og vitenskapelige ekskursjoner til alle befolkete verdensdeler, har Sverre Planke mange begivenhetsrike år bak seg.
Neste år blir likevel ganske spesielt. Da skal han i 60 dager – fra 6. august til 6. oktober – være Co-Chief Scientist på forskningsskipet JOIDES Resolution (GEO 06/2020, side 59). Anledningen er et tokt på dypt vann utenfor Midt-Norge («Mid-Norwegian Continental Margin Magmatism») i regi av IODP (International Ocean Discovery Programme).
– Vi skal bore 9 hull mellom 200 og 800 meter ned i sedimenter og vulkanske bergarter, på det som regnes som en klassisk, vulkansk margin med usedvanlig høy aktivitet Det knytter seg derfor betydelig interesse til den, og den er blant de meste studerte over hele verden. Borehullene vil plasseres utenfor Møremarginen, langs Jan Mayen bruddsone og utenfor Vøringmarginen, forteller Planke.
«Staben hans» vil bestå av 30 forskere og 30 laboranter som alle er dedikert til å ta imot kjerner, legge dem i kasser, gjøre de første visuelle inspeksjonene og kjemiske analysene, og begynne det omstendelige tankearbeidet som skal vedvare i flere år. Vi kan levende forestille oss at det blir hektisk. Ellers utgjør mannskapet totalt 125 personer, der borere, kokker, skipsmannskap, og hva det ellers måtte være, inngår.
Formålet med toktet er todelt.
– For det første skal vi studere samspillet mellom kontinental oppsprekking, vulkanisme og paleoklima, og for det andre skal vi undersøke hvorfor massiv oppsprekkingsvulkanisme oppstod langs den midt-norske vulkanmarginen.
Det er ikke første gangen at Planke er på tokt med IODP. Forrige gang holdt det imidlertid på å gå riktig galt. En orkan av det kraftige slaget utenfor Sørvest-Grønland knuste livbåtene og var nær ved å senke boreskipet. Toktet ble derfor avbrutt (GEO 06/2020: «Hvor dypt kan det bores»).
Hendelsen ga en aldri så liten flashback til den første grønlandsturen hans. Tilfeldighetene ville at han tidlig på 1990-tallet traff på et par karer som ville gå på ski over Grønland. De trengte en tredjemann til å trekke pulk og utstyr, og dette var et tilbud den skiinteresserte mannen ikke kunne si nei til.
– Dessverre fikk en av de andre en betennelse i beinet, og allerede etter én uke måtte vi bil hentet ut med helikopter.
– Så mine to første opphold på Grønland holdt begge på å ende med katastrofe, er den lakoniske kommentaren.
Varmt og kvelende
For dem som har fulgt forskerens vitenskapelige produksjon, kommer det ikke som noen overraskelse at et tokt til en vulkanmargin er noe han vil være med på. Når sant skal sies, er han også en av pådriverne for ekspedisjonen.
At forslaget om å bore på den norske atlanterhavsmarginen gikk gjennom et trangt nåløye, har helt sikkert også sammenheng med at han i akademiske kretser er en anerkjent fagmann – over hele verden – på basalter og vulkanitter. Også i industrien nyter han stor respekt, noe som ikke minst har kommet til uttrykk i det mer enn 20 år lange samarbeidet med TGS.
Helt siden før tusenårsskiftet har Planke interessert seg for hvordan vulkanutbrudd har vært årsak til klimaendringer opp gjennom den geologiske historien, for ikke å si massedød, og i 2004 hadde han sammen med Henrik Svensen et slags vitenskapelig gjennombrudd med en artikkel i Nature («Eocene global warming. Hydrothermal vents prompt methane release»).
I artikkelen foreslo de at en global temperaturøkning på 5-10 grader C for 55 millioner år siden, med en varighet på ca. 250 000 år, var forårsaket av at glødende lava varmet opp karbon-rike bergarter, og at voldsomme gasseksplosjoner spydde enorme mengder klimagasser opp i atmosfæren.
Senere forskning har riktignok vist at utslippene i stedet bidro til å forstå hvorfor de ekstreme temperaturene varte så lenge som de gjorde, og at det kanskje var andre mekanismer som trigget varmeperioden (geoforskning.no: «Gåten er fortsatt ikke løst»).
Den samme tankegangen – vulkanutbrudd som varmer opp sedimentære bergarter med mye karbon og giftige stoffer – ligger bak teorien som kan forklare én av de fem store masseutryddelsene opp gjennom fanerozoikum.
På omtrent samme tid som Sibir «stod i fyr og flamme», i overgangen mellom perm og trias, ble store deler av livet på Jorda utslettet – en hendelse kjent som «Den store døden».
Sammen med forskere ved Universitetet i Oslo, har Planke lenge jobbet med denne problematikken, noe som har resultert i flere reiser til det indre av Sibir (GEO 05/2012: «Giftige gasser kan forklare eldgammel gåte»). Senest i høst ble teorien utdypet i Nature Geoscience (geoforskning.no: «Mekanismene bak massedød kartlagt»).
– Jeg tror den hypotesen står seg nå, sier Planke.
Snø! Hvor er snøen?
Med oppvekst i en familie hvor «business» var en del av det daglige kostholdet, var det mot alle odds at Sverre Planke endte opp som geolog. Eller kanskje nettopp derfor, for det må ha gjort et visst inntrykk når han som ungdom lærte at hjemmet var pantsatt til pipa, og parallelt fikk ørene tutet fulle av opp- og (!) nedturer for det familiefirmaet som gjennom lange tider var på avisenes førstesider. Kanskje fristet en sikker jobb?
Selv har han en annen forklaring.
– Jeg har alltid vært interessert i naturvitenskap, og dessuten har jeg alltid vært mye ute i skog og mark. Både ski og orientering har vært kjære hobbyer.
– Men det var biolog jeg egentlig skulle bli. Så begynte jeg så vidt på Blindern før jeg fortsatte i Trondheim for å ta kjemi, forteller han.
Flyttingen nordover ble avgjørende. Sammen med en kamerat fant han ut at han heller ville studere i Skottland. Men for å få stipend var det nødvendig å studere til enten siviløkonom eller sivilingeniør. Valget falt på det siste, men du blir ikke siv.ing. i biologi. Geologi er derimot nyttig og ble med i fagkretsen på Strathclyde University i Glasgow. Så viste det seg at Skottland manglet noe helt vesentlig. Snø.
– Kameraten min og jeg lette etter snø overalt, men fant ikke godt nok skiføre. Derfor ble det med ett år, så med både venner og slektninger i USA var valget egentlig ganske enkelt. Jeg flyttet til Salt Lake City.
– Utah hadde alt jeg trengte. Flotte skiforhold og spektakulær geologi.
Etter mange turer på bortoverski og en mastergrad i geofysikk ved University of Utah, gikk ferden tilbake til gamlelandet og Blindern. Med grundige studier innen seismologi å vise til, kom han raskt inn i det ekspanderende, maringeologiske forskningsmiljøet ved Institutt for geologi. Der dreide seg om kontinentale marginer, rifting, skorpeutvikling og vulkanisme, og i 1993 disputerte han basert på et arbeid på Vøringmarginen («Rifting and continental breakup: seismic response and crustal evolution with emphasis on the Vøring volcanic margin»), men først etter et forskningsopphold ved Lamont-Doherty Earth Observatory i New York.
– I tillegg til seismikk, inngikk logger og kjerner fra ODP Site 642 på Vøringplatået i Norskehavet. Så dette ble min første eksponering til dyphavsboringene i regi av IODP, minnes han.
I en alder av 27 år var «verden rundt som forsker» godt i gang.
Det gikk mot en lysende karriere som akademiker, og de neste seks årene fikk han erfaring som både post.doc. og førsteamanuensis med tilhørende undervisning. Seks måneder ved universitetet i Adelaide kunne også legges inn både på CV-en og den verdensomspennende reiseloggen han hadde begynt på.
Blant mange senere meritter har han vært tilknyttet to sentre for fremragende forskning (Physics of Geological Processes (PGP) og Centre for Earth Evolution and Dynamics (CEED)) ved Universitetet i Oslo. Her har han fått være sammen med noen av verdens fremste geofaglige forskere og studenter, og på den måten holdt seg oppdatert på forskningsfronten. Særlig har Olav Eldholm, Jan Inge Faleide, Bjørn Jamtveit og Henrik Svensen vært viktige veiledere og kolleger opp gjennom årene.
– Å kunne se vulkanske landskap – geomorfologien – ved hjelp av 3D seismikk har alltid vært en favoritt, og forskningsmiljøet på Blindern, med fokus på vulkanske marginer, har vært svært godt og betydd mye for meg opp gjennom karrieren, sier Planke og sender noen varme tanker til gamle kolleger noen hundre meter lenger mot vest.
Fra forskning til forretning
Etter 18 år i forskermiljøet ble Planke innhentet av fortiden. Eller skal vi heller si barndommen og ungdommen, som var sterkt preget av farens, morens, onkelens og besteforeldrenes etablering av TOMRA.
– Jeg ville jo egentlig ikke drive butikk, minnes han.
Men så viste det seg altså at gründer-ånden hadde gått i arv. I 1999 sendte Sverre og Ellen inn papirene til Brønnøysund. «Selskapets formål er å drive lønnsomt og samfunnsnyttig ved å selge spisskompetanse innen geologi, geofysikk og informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT)», het det. Forskningen på kontinentale marginer skulle kommersialiseres, samtidig med at han fortsatte den akademiske løpebanen på si.
Mest spennende
Med en så innholdsrik karriere, som vi bare har fått et ørlite innblikk i, kan det være vanskelig å trekke frem høydepunktene. Geologen svarer likevel kontant at det er to retninger som har vært svært viktige, og betegnende nok finner vi dem innenfor to vidt forskjellige fagfelt: det ene er forskning, det andre er teknologiutvikling. Det siste ble i høyeste grad også forretning, så eplet falt – som vi nå vet – likevel ikke langt fra stammen.
– Det vi har lært om samspillet mellom vulkanisme og klima opp gjennom den geologiske historien, samt hvordan massedød kan ha vært forårsaket av enorme vulkanutbrudd, er definitivt mitt vitenskapelige høydepunkt.
Bakgrunnen for dette var det grundige arbeidet langs den norske kontinentalmarginen som kulminerte med artikkelen i Nature i 2004. Fascinasjonen av vulkanske, sedimentære bassenger tvang så frem ekskursjoner til Karoo-bassenget i Sør-Afrika, Sibir i Russland, Svalbard og Argentina, og sakte, men sikkert oppstod ideen om at ikke bare klimagasser, men også giftige gasser ble dannet da de de sedimentære bergartene tok fyr. Resultatet har vi allerede hørt om: hypotesen om at massedøden ved overgangen fra perm til trias skyldtes enorme vulkanutbrudd i Tunguskabassenget i det nordlige Sibir.
Vitenskapelige gjennombrudd gir nødvendigvis ikke klingende mynt i kassen. Det kan imidlertid teknologigjennombrudd gjøre.
– Vårt mål har hele tiden vært å levere bedre oppløsning i den øverste delen av lagrekken enn det de konvensjonelle seismikkselskapene klarer, sier geofysikeren.
Han refererer til P-Cable, et robust seismisk innsamlingssystem for grunne, høyoppløselige data som han utviklet sammen med Christian Berndt, da ved Universitetet i Tromsø (GEO 05/2004; «Ny metode for innsamling av høyoppløselig seismikk», GEO 06/2005; «Forskningstokt til en leirvulkan»).
– P-Cable-teknologien er nyttig for oljeindustrien, men den er også ideell for å forstå grunnleggende geologiske problemstillinger relatert til for eksempel kartlegging av undersjøiske skred og bunnforholdene før bygging av undersjøiske tunneler, samt utsetting av plattformer, plassering av vindmøller og legging av rørledninger for offshoreindustrien, hevder Planke.
– I tillegg til slik industriell utnyttelse tror vi også at teknologien kan anvendes på flere problemstillinger innen forskning. Det kan være i forbindelse med vitenskapelige boringer i tilknytning til sedimentære bassenger, eller spesielle geologiske problemstillinger relatert til for eksempel forkastninger, fluidmigrasjon og massebevegelser.
Etter å ha brukt teknologien med stor suksess gjennom flere år, blant annet i Barentshavet på jakt etter grunne olje- og gassforekomster, ble P-Cable med den patenterte teknologien i 2016 solgt til et japansk selskap.
Et nytt medlem?
Det er selvsagt ikke bare fag og arbeid som står i hodet på mannen. Skiinteressen har alltid vært der, og er der fortsatt. Nå med utgangspunkt vest i Rondane. Der ligger Dovrehytta (se dovrehytta.no), en arkitekttegnet perle over snøgrensen (950 m o.h.) som fungerer som både hytte og kafé. Du leste riktig. Kafé.
– Det er Ellen som er driveren, selv står jeg bare i oppvasken, og vi holder bare åpent tre uker om vinteren samt påskeferien.
– Premisset for å drive er at vi også får tid til å gå på ski hver eneste dag, og jula er bare privat. I to uker holder vi på den måten liv i en gammel familietradisjon fra min egen barndom. Men da var det Krokskogen som gjaldt.
For det meste blir det likevel jobb og fag, og Sverre Planke er – som vi har skjønt – anerkjent i flere leirer. Kolleger beskriver ham som en ekte «explorer», og – basert på hans vitenskapelige resultater i kombinasjon med viljen til å gjennomføre egenfinansierte prosjekter som ligger i grenseland mellom ren forskning og kommersiell virksomhet – er det en gåte hvorfor han ikke er fellow i amerikanske Explorers Club.
Sverre Plankes glødende interesse for å gå på ski ble langt på vei avgjørende for studievalg og videre karriere, og i godt voksen alder har familien bygd en ganske så spesiell hytte tett opp til skiterrenget i Rondane. Foto: Ellen Eckhoff Planke
