Kjært gjensyn på andre siden av kloden

Til venstre: Moelvtillitten i Moelv, Ringsaker. Til høyre: Elatineformasjonen i Flinders Ranges, Australia. Foto: Ingrid Anell

Solen brenner nakken vår fra en klarblå himmel, rundt oss stiger det røde støvet fra våre føtters raske marsj gjennom det vidstrakte ørkenlandskapet som omgir oss, og fluene surrer rundt ansiktene våre.

Vi er langt hjemmefra. Australias enorme røde ørkenlandskap, der salttektonisme har skapt et bølgende landskap av fjell og daler som er erodert på kryss og tvers, er ikke noe vi er kjent med fra hjemlige trakter.

Blikket trekkes mot horisonten der blendende hvite, brede kvartsittklipper, rester av en prekambrisk strand, ruver seg dramatisk. Under klippene ser vi skråninger med hundrevis av meter med knallrød sandstein fra et eldgammelt deltasystem.

Det krever en gruppe iherdige geologer som er lovet geologisk verdensarv å vende seg bort fra disse fjellene og i stedet klatre ned i et støvete elveleie omgitt av gamle kenguruskjeletter og brokete grener fra den siste styrtfloden.

Det er ikke mye å se på, egentlig, konglomeratet. Litt rødbrun i fargen, med forskjellige kantete blokker som ligger spredt rundt finkornede sedimenter. En ganske usjarmerende stein, kan man si. En tynn flate som bare var blottlagt i elven, og ville gå ubemerket hen for de fleste.

Hadde vi gravd oss gjennom kloden hadde vi kommet ut, riktignok ikke i Norge, men midt i Atlanterhavet. Men selv om vi er på den andre siden av jordkloden, i dette ukjente golde landskapet, så nettopp i denne tynne eksponeringen, kjenner jeg meg igjen.

Disse kantede blokkene og fragmentene, usortert i en gjørmete matriks, er for meg et gjensyn. Det er ikke lukt eller lyd vi kjenner igjen andre på, det er utseende.

Mennesker er det dyret på planeten som kanskje har det mest varierte utseendet (Sheehan og Nachman, 2014) og det er slik vi kjenner igjen mennesker. Vi møter tusenvis av mennesker gjennom hele livet, men vi preger detaljene, bredden mellom øynene, leppenes kontur, ørets feste til kinnet. Mennesket har nok alltid søkt etter gjenkjennelse, likheter og mønstre.

Geologi er ikke unik i det. Men i geologi stirrer vi ikke dypt inn i noens øyne, vi ser etter gjenkjennelse over tusenvis av kilometer, over milliarder av år. Grensene til kontinentene som passer sammen, som et puslespill. De samme fossilene fra landdyr, men nå er adskilt av et enormt hav. Lag av stein som er for like til å være på forskjellige kontinenter.

Mange av geologiens prinsipper er basert på gjenkjennelse, å følge en reflektor over en forkastning eller kartlegge lag som dukker opp på den andre siden av en antiklinal.

Der boligbebyggelsen ender i Moelv i Ringsaker kommune, blant trær og mose, kan du lete etter en eksponert steinflate. Den er rød i fargen, med store forskjellige kantede blokker. Denne steinen er ulik alt annet vi ser når vi drar på ekskursjoner med sedimentologistudentene. Men den er helt utrolig lik steinen jeg står og stirrer ned på på andre siden av jorden.

Dette er Moelvtilliten. I Flinders nasjonalpark ser vi på Elatina-formasjonen. Begge er tilliter avsatt av isbreer, begge er avsatt på grensen til ediacara. Faktisk finner vi «den gylne spiker» (golden spike), den eneste som finnes på den sørlige halvkule, over Elatina-formasjonen, i akkurat denne elva. Det er nettopp her tidsperioden kalt edicara begynner. Det er nettopp her komplekst liv begynner på planeten Jorden.

Å overbevise studenter om sedimentologiens sjarm kan være en utfordring. Ikke fordi sjarmen til sedimentologi ikke eksisterer, jeg pleier mer eller mindre teatralsk å lovsynge sedimentologiens sjarm.

Joda, det er i bunn og grunn snakk om sand og gjørme. Lag med sand og gjørme, tusenvis av meter med sand og gjørme. Som student i en forelesningssal i Edinburgh sammen med 189 andre unge geologer, halvsov jeg sannsynligvis gjennom malende monotone forelesninger om sand og leire.

Men sjarmen, sjarmen ved å kunne lese millioner av år av jordens historie som en bok, med tusenvis av lag, det er umulig å motstå. Men i Norge er boken usammenhengende, gjengrodd og ufullkommen.

Dessuten er den gammel, som en smuldrende relikvie fra en støvete hylle, så hard at sidene er limt sammen og dens spennende historie knapt kan ses.

Nei, jeg forstår at det er vanskelig for elevene mine å forstå at de veikryss jeg drar dem til rundt Mjøsa, virkelig vitner om en fantastisk og mangefasettert historie som er gjenfyllingen av Hedmarksbassenget.

Hedmarksbassenget ble dannet og fylt av sedimenter for mellom 750 – 542 millioner år (Ma) siden. Den oppsto som en rift under delingen av superkontinentet Rodinia og ble deretter skjøvet over til Mjøsa-området under den kaledonske fjellkjededannelsen. Tusenvis av meter med turbidittavsetninger, konglomerater fra submarine vifter, skifer, sandstein, til og med tidevannsbreksjer av kalkstein, pryder kantene av Mjøsa.

Prekambriske bergarter kan være vanskelige å tolke. Vi finner ingen fossiler, ingen sporfossiler.

Vanligvis har vi biostratigrafi som støtte, her må man stole på geologiske prinsippene, nederst de eldste, øverst de yngste. Og zirkondatering som et tilskudd. Men selv zirkoner kan ikke gi en eksakt alder, og om denne tilliten er rester etter varangeristiden (rundt 650 – 600 Ma), eller den absolutt siste prekambriske istiden, den såkalte gaskiers (579 Ma), er ikke helt bestemt (Bingen et al., 2005).

Men er det ikke fantastisk, til og med nesten utrolig, at du kan reise til den andre siden av kloden, traske midt ut i en ørken og gå rundt på en 580 millioner år gammel isbreavsetning?

En forekomst som reflekterer en isdekket verden på grensen mellom milliarder av år med intethet og et varmere hav hvor komplekse livsformer spiret. Og nå i dag når jeg ser på ansiktene til mine egne kompliserte livsformer, reflekterer de både mine nordiske trekk og min manns australske.

På samme måte som kontinenter kolliderer, og deretter trekkes fra hverandre med bevarte lag av deres delte historie, så møtes vi mennesker og skaper bilder av oss selv som sprer seg over jorden. På samme måte som vi gjenkjenner unike egenskaper på et ansikt, kan et enkelt lag holde den røde tråden som knyttet sammen to helt forskjellige kontinenter for millioner av år siden.

Geologiens magi er dette, å stå på en gammel isbre, i den stekende australske solen, og kjenne seg selv igjen.

INGRID ANELL

Referanser

Sheehan, M. J., & Nachman, M. W. (2014). Morphological and population genomic evidence that human faces have evolved to signal individual identity. Nature communications, 5(1), 4800.

Bingen, B., Griffin, W. L., Torsvik, T. H., & Saeed, A. (2005). Timing of Late Neoproterozoic glaciation on Baltica constrained by detrital zircon geochronology in the Hedmark Group, south-east Norway. Terra Nova, 17(3), 250-258.