IPCC viser at det aller meste av energien som forlater jorda stammer fra et luftlag høyt oppe i atmosfæren. Kilde: AR6 WG1 (2021), Figure 7.2
Til nå har jeg kritisert FNs klimapanel (IPCC) for påstanden om at CO2 bidrar til å avkjøle jorda ved å omsette kinetisk energi til stråling som sendes ut til verdensrommet fra et luftlag høyt oppe i atmosfæren (se Pierrehumbert, 2011).
Her vil jeg drøfte IPCCs påstander om energiomsetningen mellom jorda og universet.
Drivhusgassene sørger for at jorda har en temperatur som er 10 % høyere enn den ville vært uten drivhusgasser (opp fra 255K til 288K). Ifølge IPCCs modell (Pierrehumbert, 2011) sørger drivhusgassene for det meste av den termiske varmetransporten fra jorda til verdensrommet – se høyre side i figuren over.
Det betyr at drivhusgassenes evne til å omsette kinetisk energi til stråling (ved at drivhusgasser eksiteres ved å kollidere) må være mer effektiv enn eksiteringen som skjer på grunn av absorpsjon av varmestråler fra bakken.
Her møter mekanismen et problem. Når gassmolekyler eksiteres ved kollisjoner, vil et ledig eksitasjonsnivå bli okkupert. Varmestråler fra bakken finner dermed færre mulige eksitasjonsnivå. Dette er et forhold man må ta i betraktning ved beregning av absorbsjonskoeffisienter. Så langt jeg kan se, er det INGEN som gjør det.
Man kan undres hvorfor. Jeg har ikke et fullgodt svar, men én forklaring kan være at eksitering ved kollisjon ikke er inkludert i de digitale klimamodellene. Klimaforskerne har forenklet oppgaven og i stedet valgt å simulere resultatet av prosessen.
Man ser for seg at hele atmosfæren oppfører seg som et sort legeme (Pierrehumbert 2011, Figure 1) og derfor sender ut varmestråler med samme bølgelengde som jorda ville gjort om den hadde vært kaldere.
Her må det imidlertid ha gått for fort i svingene. Ettersom varmestrålene antas å komme fra eksiterte drivhusgasser, vil strålene måtte ha deres fingeravtrykk. Satellittene skulle derfor, for eksempel, ha registrert ekstra intens stråling rundt 15 mikrometer, som er det området CO2 er mest «aktiv», men, som vist i figuren under, registrerer satellittene redusert stråling i det bølgeområdet.
Som vi ser, er antagelsen om at atmosfæren oppfører seg som et sort legeme, introdusert ad hoc for å løse et falskt problem. Ad hoc hjelpe-antagelser er ikke uvanlig, men de gjør at teorien blir mer komplisert og at det blir vanskeligere holde oversikten.
Klimaet er dessuten komplisert i utgangspunktet. Det involverer så mange prosesser at det neppe er mulig for et menneske å få oversikt over alle de logiske koblingene i teorien. Desto viktigere er det at så mange som mulig går kritisk gjennom rapportene til IPCC.
Det har ikke vært særlig rom for å drive fagkritikk, men det vil kanskje endre seg nå som det går opp for stadig flere at vi ikke kommer til å nå CO2-målene (se her og her). Da vil stadig flere lure på hvor ille det vil bli – egentlig. Og finnes det klimatiltak IPCC ikke har oppdaget?
Det fine er at man ikke behøver å være aktiv klimaforsker for å finne feil eller svakheter i det IPCC presenterer. Ifølge Karl Popper, er det nemlig ofte utenforstående som ser problemene først.
PER ARNE BJØRKUM
Professor emeritus i geologi ved Universitetet i Stavanger
