FNs klimapanel (IPCC) opererer med at økningen av metan i atmosfæren står for en oppvarming på anslagvis 0,5 °C. IPCC har imidlertid ikke lagt frem en separat analyse av effekten av mer metan. De har bestemt effekten ut fra at metan (kg for kg) er 80 ganger kraftigere drivhusgass enn CO2. Det betyr at hvis effekten av (mer) CO2 er feil, blir også effekten av (mer) metan feil.
Klimaforskerne har konkludert med at CO2 har stått for en oppvarming tilsvarende 0,8 °C. Det tallet har de kommet frem til ved å se på hva som ellers påvirker temperaturen og er summert i en egen figur (Summary for Policymakers, 2021) som er vist her:
Her er «alt» med, unntatt vanndamp. Vanndamp er også en drivhusgass som det er blitt cirka 7 prosent mer av i atmosfæren i løpet av de siste 150 årene.
Forskerne har ikke gode målinger på vanndamp, men baserer seg på at når det blir varmere, blir lufta fuktigere. Man legger derfor til grunn at luftfuktighet har økt jevnt og trutt de siste 150 årene, det vil si at det er en god korrelasjon mellom økingen i temperatur og luftfuktighet, men IPCC har valgt å ikke vise det, slik de har gjort for CO2 og temperaturen.
Trolig vil en slik datasammenstilling vise at temperaturen har økt mest der luftfuktigheten har økt mest, så som over de arktiske skogene (der har luftfuktigheten ifølge siste hovedfagrapport økt med inntil 30 prosent og temperaturen med inntil 6 grader).
Unnlatelsen av vanndamp i figuren kan forstås hvis vi tar utgangspunkt i hvordan de tenker om sammenhengen mellom vanndamp og temperaturen: temperaturen må stige før det blir mer vanndamp – noe som er tydelig formulert på en nettsiden til NASA:
“So while carbon dioxide contributes less to the overall greenhouse effect than water vapor, scientists have found that carbon dioxide is the gas that sets the temperature”. (min utheving).
Vanndamp er altså ifølge IPCC ikke en gass som driver temperaturen – det blir kun mer av den hvis og bare hvis det blir varmere (da vil lufta kunne holde på mer vanndamp) av grunner som ikke har noe å med vanndamp å gjøre.
Det er imidlertid ikke hele sannheten. Lufta nær bakken kan alltid ta imot mer vanndamp selv om temperaturen ikke stiger. Lufta nær bakken er nemlig ikke mettet på vanndamp fordi når lufta blir tilført vanndamp, blir den lettere og derfor stiger den til værs – og blir erstattet av kaldere og tørrere luft.
Her kommer trærne inn. Trær er landjordas storprodusenter av vanndamp, og de vokser seg større når det blir mer CO2 i lufta, det være seg fra bruken av fossile energikilder eller vulkaner, og da vil de produsere mer vanndamp. Det betyr at vanndamp også blir en klimapådriver og burde ha vært med i figuren over.
I siste hovedfagrapport har man en god beskrivelse av hvordan trær produserer vanndamp, men har, under sterk tvil, konkludert med at det ikke blir mer vanndamp når CO2-innholdet lufta stiger.
Uansett, utelatelsen av vanndamp hadde ikke behøvd å bety så mye om man hadde tatt konsekvensen av at lufta i snitt er blitt 7 prosent fuktigere. Det har IPCC ikke gjort – noe jeg har problematisert her. Beregninger av effekten av mer vanndamp tyder på at økningen av vanndamp kan forklare inntil 90 prosent (1 °C) av den bakkenære oppvarmingen på 1,1 °C.
Det betyr at metan og CO2 til sammen trolig står for mindre enn 10 prosent av den globale oppvarmingen. CO2 har imidlertid en indirekte effekt via vanndampen fra trærne og er derfor viktig, men metan har ingen slik indirekte effekt og står derfor for oppvarming som trolig er 1/10 av det IPPC har regnet seg frem til, dvs. 0,05 °C.
Det betyr at utslipp av metan fra produksjon og bruk av fossile energikilder, drøvtyggere og fra tining av permafrost har så liten betydning for temperaturutviklingen utover i dette århundret at vi trolig kan se vekk fra den.
PER ARNE BJØRKUM
Klimaanalytiker og professor emeritus ved Universitetet i Stavanger
