Kulturminne av diabas i skjærgården

Sprø stein fra lokale, permiske diabasganger på Sørlandet har antakelig blitt brukt som byggemateriale for gravrøyser.

Gravrøysa vender mot nordvest og skipsleden utenfor Ny-Hellesund i Søgne. For et trenet geologøye tar det ikke lang tid å finne ut at den er bygget opp nesten utelukkende av stein fra lokale diabasganger. Nærliggende morener og rullesteinsrøyser er derimot «raritetskabinetter» med stein fra blant annet Oslofeltet. Jostein Andreassen – lokalhistoriker med interesse for geologi – viser stolt frem sitt geofunn. Foto: Halfdan Carstens

– Vi står på grunnfjell. Berggrunnen i skjærgården her ute i havgapet består nesten utelukkende av metamorfe bergarter – gneis og migmatitt – dannet i urtiden (prekambrium), forteller Jostein Andreassen, lokalhistoriker i Søgne kommune på Sørlandet.

Etter mange år som kjentmann for geologer som i forskningens tjeneste har lett etter diabasganger, kjenner Andreassen skjærgården og øyene som sin egen bukselomme.

Grunnfjellet er nemlig gjennomskåret av 280 millioner gamle gangbergarter som presset seg inn i grunnfjellet da Oslofeltet ble dannet i perm-tiden.

Det er disse – fordi de gir innsikt i vår kulturhistorie – som har fanget interessen hans.

Entusiasten (som i parentes bemerket har fått Søgne kommunes kulturpris) har tatt oss med ut til Skarvøya like utenfor uthavna Ny-Hellesund. I Ny-Hellesund kunne båtene i gamle dager søke trygg havn i dårlig vær, men i dag er det fritidsbåtene som har overtatt.

Et geologisk kulturminne

– Denne diabasgangen kan sees på lang avstand, går tvers over øya i en lengde på 250 meter og hører med til de aller tykkeste jeg har sett, forteller Andreassen.

Men det er ikke selve diabasgangen som spiller hovedrollen i denne historien.

Midt på øya, på en flate eksponert mot nordvest, og like ovenfor restene etter tidligere vulkansk aktivitet, ligger en merkelig steinrøys, delvis tilgrodd, men likevel godt synlig. Andreassen har vært her mange ganger og vist den frem til både geologer og arkeologer.

– Ved første øyekast vil nok mange gjette at vi har å gjøre med stein avsatt under istiden, og som senere har blitt vasket i strandsonen. Men det er mye som tyder på at så ikke er tilfelle.

– Jeg mener bestemt dette er en gammel gravrøys bygd opp av mennesker lenge etter at isen smeltet bort, sier Andreassen.

Amatørgeologen har mange gode kort på hånden for en slik tolkning.

Diabasgangen som stryker over Skarvøya er opp til to meter tykk. Den skiller seg markant fra grunnfjellet den har trengt inn i. Den oransje fargen på overflaten skyldes messinglav. Foto: Halfdan Carstens

For det første består røysa nesten kun av diabas. Det gjør at den er helt forskjellig fra andre rullesteinsrøyser i skjærgården. Det vanlige er at de er bygd opp av både lokal og langveisfarende stein, der de siste gjerne kommer fra Oslofeltet.

– Jeg kaller disse rullesteinsfeltene raritetskabinetter fordi de består av blant annet larvikitt, rombeporfyr, knollekalk og røde sandsteiner foruten forskjellige typer gneis. Jeg har til og med funnet fossiler.

– Det er også usannsynlig at isen skulle legge igjen en haug med ensartet, lokal stein, fremholder Andreassen.

For det andre er røysa eksponert mot skipsleden slik gravrøyser oftest er. Rullesteinsrøysene er derimot eksponert mot øst, den retningen steinen kom fra.

– Isen var mye tykkere og lå mye lenger på Østlandet. Da isbreen kalvet tok kyststrømmen isfjellene med sør- og vestover, hvor de så har strandet og tint. Innholdet – steinene – ble liggende igjen.

Jostein Andreassen er altså ikke i tvil. Han mener det klart rimeligste er at røysa er laget av menneskehånd, fraktet de få meterne fra diabasgangen etter at en prominent person ble stedt til hvile.

– Vi vet også at diabas ble benyttet til økser og kniver. Kanskje lar plasseringen av røysa seg lettest forklare ved at den er bygget av avfallsstein fra diabashogging gjennom tusenvis av år.

Gammel – men hvor gammel?

Men fordi gravrøysa ikke er utgravd, er det ingenting som kan fortelle oss hvor gammel den er. Den blir nok heller aldri utgravd, mener Andreassen, og uten et gravfunn kan selv ikke den skarpeste arkeolog si noe om alderen.

– Med funn av gjenstander kunne alderen blitt anslått til en bestemt tidsepoke, og organisk materiale kunnet gitt enda mer nøyaktig alder basert på C-14-datering.

Andreassen tror imidlertid gravrøysa er fra bronsealderen, eller kanskje jernalderen fordi den er så stor, dvs. at den kan være mer enn 2000 år gammel.

– Jeg ser for meg at dette er en grav tilhørende en betydningsfull mann eller kvinne. Den er nemlig så stor at det er mange undersåtter som må ha båret stein, avslutter Jostein Andreassen, lokalhistoriker med interesse for både arkeologi og geologi.

Les mer om gneis og migmatitt: Grå – men langt fra kjedelig

Våre forfedre benyttet brudstykker av diabas som emne for kniver, økser og andre redskaper. Her viser Jostein Andreassen frem en øks laget av lokal stein og lokalt treverk. Modellen til øksen er fra funn på en steinalderboplass i Danmark der trematerialet har blitt bevart fordi det har ligget i lufttett leire. Dette øksebladet er av nyere dato og har blitt slipt til med smergelskive. Foto: Halfdan Carstens