Overflaten til Hardangerjøkulen sett fra sør.
Hvor tykk er en bre? Kan vi beregne hvor fort breene beveger seg? Hvor mye vann er det bundet i en isbre? Hvordan vil breen se ut i et annet klima, og hvor mye vil havet stige hvis breene smelter? Dette er spørsmål som mange stiller seg.
For å kunne besvare dem kreves det blant annet kunnskap om topografien under breene. Og da må det foretas målinger av istykkelsen. Dette kan gjøres med smelteboring (hvor et bor smelter seg gjennom isen ned til bunnen), lydbølger (seismikk), eller med radar hvor elektromagnetiske pulser går gjennom isen og reflekteres fra grenseflaten mellom fjell, luft eller vann.
Radar er den mest vanlige metoden. På norske breer, som stort sett er tempererte, det vil si at temperaturen i isen ligger på trykksmeltepunktet, er det nødvendig å bruke radarbølger med stor bølgelengde. På den måten unngår vi at radarpulsen svekkes av det ”frie” vannet i breen. Antennene for både sender og mottaker blir derfor typisk omtrent 20 meter lange. Sondene blir så festet bak en snøscooter, og sammen utgjør de et ”tog” som er opptil 100 meter langt.
På Hardangerjøkulen er det tidligere gjort slike dybdemålinger på deler av breen. Våren 2010 ble det utført breradarmålinger på hele breen, og resultatene ble noe annerledes enn de vi hadde fra før. De nye målingene viser at landskapet under breen er mye mer kupert enn det overflaten på Hardangerjøkulen gir inntrykk av. 
Bunntopografien under Hardangerjøkulen sett fra sør.
Hardangerjøkulen er som mange breer i Norge klassifisert som en platåbre. Det vil si at den ligger den som en kåpe over et høyereliggende fjellplatå. Det er derfor enkelt å kjøre på kryss og tvers med et ”radartog” og finne bretykkelsen langs profillinjene. Avhengig av farten vi kjører med, vil tykkelsen kunne måles for omtrent hver fjerde meter. Disse dataene blir matet inn i et karttegneprogram (ArcGIS) som benyttes til å generere et kart over bretykkelsen, og dermed også et kart over bunntopografien.
Kart av overflate- og bunntopografien til Hardangerjøkulen er vist på de to figurene. Her ser vi at selv om overflaten på breen er relativt jevn, er topografien under breen kupert. Vi forventet å finne noen daler under breen, slik som for eksempel under Jostedalsbreen, men størrelsen og dybden på disse er overraskende.
De nye dataene viser at det er seks store bassenger under Hardangerjøkelen. Bretykkelsen er størst i øvre del av dreneringsområdet til Rembesdalsskåka. Her er breen opptil 380 m tykk og fyller en stor botn i sørvestre del av platået. Blåisen og Midtdalsbreen drenerer som forventet ut som dalbreer fra platået. Rett øst for Ramnabergnuten kalver breen i dag ut i et vann som har blitt betydelig større de siste årene. Med grunnlag i bunntopografien, vil breen trolig forsette å kalve tilbake enda én kilometer før berggrunnen blir liggende over dagens vannspeil.
Mellom Midtdalsbreen og Rembesdalsskåka ligger dagens isskille (høyeste punkt på breen) omtrent 700 m øst for vannskillet under breen. Noe mer vann vil derfor drenere mot Finse enn mot Rembesdalen enn i dag hvis breen forsvinner. En markert dal med retning nord/sør kan ses mellom Blåisen og Matskardnipa. Breens overflatetopografi antyder imidlertid ingen slik dyp dal i dette området.
Det er nå allment akseptert at de fleste breene i Norge smeltet helt vekk etter siste istid, og at de ble nydannet for ca. 6000-4000 år siden. De er dermed ikke rester etter breer fra siste istid. Undersøkelser på nordsiden av Hardangerjøkulen viser at breen var helt bortsmeltet flere ganger etter siste istid, men at den har eksistert kontinuerlig de siste 3800 årene.
Fordi fjellgrunnen under Hardangerjøkulen er en del lavere enn dagens breoverflate, må klimaet ha vært kaldere om somrene, og/eller det må ha vært mer nedbør om vintrene enn det er i dag for at det skulle kunne dannes en bre der.
Under nydannelsen drenerte småbreer ned i de store dalene og fylte dem helt med is, og breen ble etter hvert slik som i dag. Den største utbredelsen siden slutten av siste istid hadde Hardangerjøkulen under ’den lille istid’ på midten av 1700-tallet.
De siste årene har flere breutløpere fra Hardangerjøkulen smeltet betydelig tilbake. Mellom 2001 og 2010 trakk frontene til Rembesdalsskåka og Midtdalsbreen seg henholdsvis 321 og 143 meter tilbake. Fordi Hardangerjøkulen har så liten høydemessig utbredelse, skal det bare en liten klimaforbedring til før snøgrensen kommer over det høyeste området på breen, og hvis klimascenarioene slår til, kan den igjen forsvinne.
Denne saken ble først publisert i GEO 07/11.
