Dette kuperte terrenget utgjør en del av Mohnsryggen som skiller Norskehavet fra Grønlandshavet. Illustrasjon: Senter for dyphavsforskning
Jorda består av 30 prosent landområder, 20 prosent kontinentalsokler og 50 prosent dyphav, og halvparten av jordas overflate blir forvaltet av FN på vegne av oss alle etter møtet i Genève i 1958.
Etter hvert ble ISA – International Seabed Authority – etablert med underliggende avdelinger som Legal and Technical Commission (LTC). LTC vurderer for tiden å tillate kommersiell drift på mangannoduler.
geo365.no: ISA: No hasty decisions despite deadline breach
En rekke forskningsgrupper fra universiteter og geologiske undersøkelser startet utforskningen av havbunnen, og vi vet i dag mye om forekomstene. Det er i hovedsak tre typer malmressurser: sulfidforekomster, mangannoduler og manganskorper.
Hittil har det i dyphavene ikke vært økonomisk med gruvedrift på havbunnen. Men med en overgang fra fossil til elektrisk energi, så vil metallprisene øke. For å være forberedt på framtidig gruvedrift har FN ved ISA har utarbeidet retningslinjer for undersøkelser og produksjon av forskjellige typer ressurser. Dette arbeidet har pågått i over 20 år og en rekke forskere har deltatt på seminarer og arbeidsmøter. Alle som har fått tillatelser til å foreta undersøkelser, må gjøre det etter regler etablert av LTC hvor etablering av miljøovervåking er grunnleggende krav. Alle data og kunnskap må rapporteres til ISA.
Det er i dag mangannoduler i Stillehavet (blant annet i Clarion-Clipperton Zone mellom Mexico og Hawaii og rundt Cook-øyene Islands) som ligger nærmest for mulig økonomisk produksjon.
Mangannoduler dannes i oksygenholdig vann, og nodulene blir oppløst under reduserende forhold, for eksempel ved sedimentasjon. Selve nodulene består av jern-manganhydroksider og på OH– gruppene blir kobber, nikkel og kobolt (Cu2+, Ni2+ og Co2+) adsorbert på overflaten. Cu, Ni og Co lager ikke egne mineraler og dette er en stor fordel, da metallene kan fjernes fra jern-manganhydroksidene ved å forandre pH-nivået.
Mangannodulene ved Cook-øyene har et høyt innhold av Co, og dette området er ett av få områder der slike ressurser ligger innenfor et lands «kontinentalsokkel». De rikeste områdene er langs store strukturer på havbunnen i Stillehavet og det er mange som mener at metallene er knyttet til seismisk aktivitet i disse strukturene.
Det er etter hvert kommet mye ny informasjon om biotopene på bunnen av Stillehavet. Selv om den biologiske aktiviteten er liten på 6 000 meters dyp, så finnes det spesialiserte biotoper i områdene med mangannoduler. Men det er imidlertid ikke omfattende biotoper knyttet til manganodulene, slik det er tilfellet for sulfidene på spredningsryggene. Et realistisk bilde av miljøproblemene ved en eventuell utvinning av mangannoduler, vil en først se etter prøveproduksjon.
Sulfidforekomstene knyttet til spredningsrygger og øybuer står i en særstilling blant malmforekomstene på havbunnen. De unike biotopene dannes rundt skorsteinene der sulfidslammet kommer ut på spredningsryggene fra «svarte skorsteiner». Biotoper som eksisterer rundt skorsteinene, lever av oksidasjon av sulfidmineraler. Det vil si at de lever av det mange biologer vil kalle forurensning, eller det noen kaller gruveslam. Dette er organismer som tåler høye temperaturer, og patenter av DNA fra disse organismene er verdt milliarder av dollar.
I ISA har det vært stor oppslutning rundt ikke å tillate gruvedrift på disse biotopene. Det er derfor merkelig at regjeringen ikke freder disse biotopene, og derved stopper – eventuelt får kontroll på bioprospekteringen etter slike organismer.
Jeg var på 1980-tallet med på å lage en landsplan for nye nasjonalparker i Norge under ledelse av Olav Gjærevoll (NOU 1986: 13). Vi foreslo 27 nye nasjonalparker og nå er fredningen av nesten alle parkene gjennomført. Det var viktig å frede arealene før det ble planlagt veier eller annen arealutnyttelse.
I NOU 1986-13 poengterte vi at havområdene måtte bli bedre representert med marine nasjonalparker. Vi tenkte da på kaldtvannskoraller på sokkelen, som delvis er ødelagt av bunntråling, men også kunnskapen om biotopene knyttet til black smokers, som da var oppdaget.
Lengre vekk fra spredningsryggen finner vi utdødde biotoper og lag med sulfidslam. Dette slammet kan produseres med et lavt miljøavtrykk. Et hovedproblem med dette slammet er at deler av det er veldig finkornet, og det er vanskelig å lage salgbare mineralprodukter. En hydrometallurgisk prosess kan muligens gjøre slammet mer økonomisk.
Etter 40-50 år med kunnskapsinnhenting om mineraler på havbunnen, er det mangannodulene i Stillehavet som ligger nærmest økonomisk utnyttelse på grunn av sitt høye innhold av kobolt. Metallene kobber, nikkel og kobolt opptrer ikke som egne mineraler, men er absorbert på overflaten av jern- og manganhydroksider. Dette gjør det enklere å fremstille rene metaller ved hydrometallurgiske metoder. Da jeg satt i LTC, regnet vi på metallpriser og lønnsomhet og fant at metallprisene måtte dobles før mangannodulene var økonomisk interessante. Nå begynner metallprisene å nærme seg dette nivået.
Verden trenger metaller hvis vi skal fortsette elektrifiseringen og redusere bruken av fossil energi. Vi kan robotisere gruvene og produsere metaller ned til 2-3 km dyp på land, og/eller vi kan utnytte havbunnsmineraler. Debatten har blitt unyansert – for eller imot gruvedrift på havbunnen.
Vi tillater bunntråling som fører til store ødeleggelser av biotoper på havbunnen (som kaldtvannskoraller), uten store protester, mens det ser ut til å være umulig å ha en nyansert debatt om gruvedrift enten på land eller på havbunnen.
Åpningen for mineralproduksjon på havbunnen burde vært balansert med fredning av de unike biotopene, som er uavhengige av sollys, langs spredningsryggene på norsk sokkel. Fredning av biotopene på spredningsryggene på norsk sokkel bør skje nå – vi har kunnskap nok, og vi vil derved få kontroll på bioprospekteringen. Det bør lages et godt regelverk for undersøkelse og produksjon for områder med utdødde biotoper lengre bort fra spredningsryggen.
Stortingsmeldingen om mineralvirksomhet på havbunnen er mangelfull. Erfaringen fra ISA og fra undersøkelser og prøvedrift i øystater i Stillehavet mangler i stor grad. For å redde verdifulle biotoper må nå områdene med sulfidskorsteiner fredes i nye undersjøiske nasjonalparker.
ARNE BJØRLYKKE
Tidligere medlem av Legal and Technical Commission, International Seabed Authority
Tidligere professor i mineralske råstoffer ved UiO og direktør ved NGU og Naturhistorisk museum.
arne.bjorlykke@gmail.com
