Les de forrige innleggene i debatten:
Per Arne Bjørkum, 23. desember 2021: IPCC forteller oss ikke alt vi trenger å vite
Arne M. Raaen, 28. desember 2021: Oppklaring om vanndampen
Per Arne Bjørkum, 4. januar 2022: FNs klimapanel underformidler viktigheten av vanndamp
Arne M. Raaen, 28. januar 2022: Bjørkum og FNs klimapanel
Arne Marius Raaen sier han lener seg på kjent fysikk når har konkluderer med at «vanndamp ikke er en primærdriver, men kommer inn som viktig positiv tilbakekopling om temperaturen øker av en annen grunn» (min utheving).
Det er riktig at det er slik FNs klimapanel (IPCC) for tiden behandler vanndampen. Det blir mer vanndamp fordi det blir varmere, dvs. vanndamp behandles som en passiv klimagass («feedback» effekt) til tross for at de vet at vanndamp egentlig er en selv-forsterkende klimagass.
Det betyr at når det, uansett grunn, blir mer vanndamp, så blir det varmere. Da kan lufta ta opp mer vanndamp, og da blir det enda varmere. Det som hindrer temperaturen i å stige i det «uendelige», er at mer vanndamp fører til at det blir mer skyer og de lave skyene virker avkjølende.
Det er ingen faglig uenighet om dette. Problemet, og det innrømmer IPCC, er at de ikke er i stand til å modellere variasjon i luftfuktigheten (den varierer mye over korte avstander) og hvordan skyer kommer og går. Av den grunn er man tvunget til å behandle vanndamp på en stemoderlig måte.
Det er denne mangelfulle behandlingen av vanndampen Raaen forsvarer som korrekt fysikk. Uansett, IPCC har lovet å rette opp denne mangelen til neste hovedfagrapport – som kommer om 8 -10 år.
Det er ikke noe galt i å forenkle, gitt at man er tydelig på det, dvs. gjør leserne klar beskjed om hva det medfører. Det har IPCC ikke gjort. Det er det jeg har rettet oppmerksomhet mot fordi det betyr at modellene ikke er så gode som IPCC forsøker å gi inntrykk av. Det er denne underformidlingen av svakheten i klimavitenskapen jeg kritiserer.
Raaen har ellers rett i at Callendar ikke skrev rett ut at vanndamp stod for halvparten av temperaturøkningen. Det var derfor jeg skrev at Callendar, «rett eller galt, mente at mer vanndamp stod for cirka halvparten av den totale temperaturøkningen.» Callendar var, i likhet med Arrhenius av den oppfatning at vanndamp og CO2 var de to viktigste drivhusgassene.
Derfor, når Callandar konkluderte med at CO2 stod for halvparten av temperaturstigningen så må vanndamp logisk sett stå (sånn cirka) for den andre halvparten. Det er også slik de som har satt seg inn i hans arbeid leser ham, så som Andersen et al. (2016).
Jeg har kritisert IPCC for deres fremstilling av klimaforskningen og ikke klimaforskningen sådan. Jeg gjør det fordi temaet er viktig – og vel vitende om at vi mennesker har tatt gale avgjørelser fordi vi trodde vi visste nok. Og vi trodde vi visste nok fordi vi stolte på det flertallet av forskere gikk god for.
Jeg er selvfølgelig tilhenger av at vi som samfunn lener oss på det flertallet av forskere mener, men som forsker ser jeg på det som min moralske plikt å forsøke å eliminere feil og mangler som måtte finnes i rådende teorier.
Raaen mener at vi forskere bør kritisere IPCC, men han ønsker å frata meg muligheten til å kritisere IPCC. Han trekker frem et sitatet fra Nobelsprisvinner i fysikk Steven Weinberg: «It is generally foolish to bet against the judgements of science, and in this case, where the planet is at stake, it is insane».
Jeg kjenner ikke konteksten, men her må Weinberg ha tenkt på politikere og folk flest. Ikke på oss forskere. Om Weinberg hadde hatt forskere i tankene, ville han ha sparket foten under vitenskapen grunnidé – og dens styrke: Det er den enkelte forskers rett til å kritisere det flertallet står for. Vi forskere skal drives av en søken etter sannheten hvor enn den fører oss. Punktum.
PER ARNE BJØRKUM
Forsker i Equinor og professor emeritus i geologi ved UiS
Kilde
Anderson, T. R., Hawkins, E. and Philip D. Jones, 2016, CO2, the greenhouse effect and global warming: from the pioneering work of Arrhenius and Callendar to today’s Earth System Models, Endeavour Vol. 40, p. 178-187.
