De geologiske instituttene sliter med nyrekruttering. Paradoksalt nok er det oljeindustrien og den nye interessen for geologi som har skapt problemet.
Professor Alvar Braathen er bekymret over rekrutteringen til akademiske stillinger. Foto: Halfdan Carstens
– Norske universiteter er i et generasjonsskifte, påstår professor Alvar Braathen ved Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo. Han sikter til at gjennomsnittsalderen i den vitenskapelige staben er «farlig høy».
Selv er han langt fra klar for noen pensjonstilværelse. Til det er han for ung – både i hode og kropp. Men mange av kollegaene hans er i «rett alder», og flere av dem som fortsatt både underviser og veileder studenter kan titulere seg som professor emeritus.
– Universitetene vokste betydelig for omtrent 30 år siden. Det var en storhetstid, og mange av dem som den gang ble ansatt har naturligvis rukket å bli 30 år eldre. Med sin lange erfaring utgjør de derfor også en betydelig og verdifull ressurs.
– Problemet er at det ikke er et tilfang av nye vitenskapelige krefter. Blant nyutdannete geologer er det få eller ingen som ønsker en akademisk karriere. De ønsker ikke forholdsvis lave lønninger og en usikker fremtid med en hverdag preget av forskning og undervisning.
Alternativet er nemlig godt betalte jobber, spesielt i oljeindustrien, med mange spennende arbeidsoppgaver i pulserende miljøer. Nyutdannete kan også glede seg til kursing, reiser og en mengde sosiale tilbud som det private næringslivet tilbyr.
– «Alle» ender opp i oljeselskapene, sukker professoren, vel vitende om at de aller fleste doktorgrads-stipendiatene er rekruttert i utlandet. Antallet nordmenn i denne kategorien er foruroligende lavt.
Men nå begynner problemet med nyrekruttering til de vitenskapelige stillingene å melde seg. Det finnes knapt kandidater der ute som kan erstatte den avtroppende generasjonen med professorer. Både kvalifikasjon og interesse mangler.
– Vi sliter med fornying, og nå må vi betale prisen for at planleggingen gjennom lang tid har vært for dårlig.
– Dette til tross for enorme studenttall, men alle forsvinner, det er ingen mekanisme for å ta vare på dem, mener Braathen.
I dag er det vanlig med en såkalt post-doc-stilling etter at doktorgraden er avlagt. Etter det står de på egen hånd, og må gå til industrien hvis det ikke finnes forskerstillinger der de kan fortsette på den jobben de hadde begynt på. Braathen ønsker seg derfor et rekrutteringsprogram med jobbsikkerhet.
– Universitetene burde ha kapasitet til å produsere yngre forskere, fremholder Alvar Braathen, som altså er alvorlig bekymret for at talentene skal forsvinne.
Det er dårlig nytt for utdanningen av nye geologer, for geologisk forskning og – i siste instans – de bedriftene som trenger geologer og geologisk kunnskap.
Denne saken ble først publisert i GEO 02/14.
