Når og hvordan ble strandflaten dannet?

Skrevet av Odleiv Olesen, Halfdan Pascal Kierulf, Marco Brönner, Einar Dalsegg, Ola Fredin og Terje Solbakk

Grunnlaget for dannelsen av strandflaten ble lagt da det i trias og jura hersket et varmt og fuktig klima i det landområdet som senere skulle bli Norge.

Utviklingsmodell for den ytre strandflaten i Nordland. I kritt-tiden sto havnivået 200-300 m høyere enn i dag og sedimentære bergarter ble avsatt innover et dypforvitret grunnfjell langs norskekysten. I siste del av tertiær sank havnivået og fastlandet ble dessuten hevet og utsatt for erosjon. I kvartærtiden og spesielt de siste 600,000 år førte de mange nedisingene til økt erosjon og ytterligere landhevning i øst. De sedimentære lagene og underliggende dypforvitring ble dermed skråstilt og avkuttet langs kysten. Bredden av strandflaten avhenger av 1) fallvinkelen på grenseflata mellom gneisunderlaget og de overliggende sedimenter, 2) intensitet og dyp av forvitringen og 3) alder på hevningen og erosjonen. Eventuelle forkastninger langs kysten kan bidra til å redusere bredden på strandflaten (slik som utenfor Stad og Lofoten).

«Strandflaten» er navnet på det grunne, kystnære sjøområdet som strekker seg fra Stavanger i sør til Magerøya i Finnmark i nord. Det fremstår som en stor flate, kun brutt opp av sund og fjorder.

Bredest og mest karakteristisk er strandflaten langs kysten av Trøndelag og Helgeland, hvor den er opptil 50 kilometer bred.

Forflytning av masser fra kysten og ut på sokkelen i neogen førte til differensiell last på jordskorpen. Mens kystområdene ble hevet som følge av avlasting, ble områdene utaskjærs utsatt for økt last og innsynkning.

Dermed ble sedimentære lag og underliggende dypforvitring skråstilt – hevet ved kysten, og innsunket lengre ut. Denne erosjonen medførte at forvitret grunnfjell og sedimentære lag ble avkuttet langs kysten.

Dypforvitringssonen kan dermed sees som et lag med bløtere bergarter som er skråstilt og avkuttet på samme måte som de sedimentære lagene utenfor strandflaten (se figur).

Det har vært ulike teorier om hvordan og når strandflaten ble dannet, inkludert bølgeerosjon og frostforvitring. De nye teoriene om dypforvitring utfyller de tidligere antagelsene. Det har først foregått en dypforvitring i berget, som igjen har lagt grunnlaget for erosjonen av strandflaten.

Dannelsen har dermed startet lenger tilbake i tid enn både Reusch og Nansen i sin tid konkluderte. Når dypforvitringen hadde gjort sitt gjennom millioner av år, var grunnen allerede delvis omdannet til løsmasser.

Dermed kunne både bølger og is grave bort det løse gneisunderlaget og ta det med seg ut i havet. Resultatet ble den brede strandflaten som vi ser i dag.