Nyheter - Klima og CO2

Trykk, dybde, porøsitet og permeabilitet er noen av parameterne som må klaffe for å få et egnet reservoar.

Det er hovedsakelig tre typer feller som danner potensielle avgrensede reservoarer for lagring av CO2; stratigrafiske feller, og to typer strukturelle (forkastningskontrollert eller deformasjonskontrollert). Leting etter potensielle CO2-reservoarer er ikke ulik prosessen som gjøres for å finne petroleum. Figur: GEUS

Forskere ser etter en formasjon som er porøs og permeabel og som er fylt med saltholdig vann. Akviferer fylt med ferskvann regnes ofte som uegnede ettersom de representerer potensielle fremtidige grunnvannsressurser.

Videre bør formasjonen være overlagret av gode forseglingsbergarter, gjerne skifer eller leirstein, av en tilstrekkelig tykkelse for å minimere faren for lekkasjer.

Det er også viktig at bergarten ikke er oppsprukket eller har forkastninger som kan la CO2 migrere ut av lageret.

Samtidig må reservoaret være avgrenset slik at CO2 ikke migrerer, det må være feller tilstede.

Slike feller kan enten være stratigrafiske eller strukturelle, hvorav de strukturelle hovedsakelig kan være forkastningskontrollert eller deformasjonskontrollert (se figuren over).

Trykket i reservoaret spiller også en viktig rolle. Et godt CO2-reservoar ligger dypere enn 800 meter slik at trykket er såpass høyt at CO2-gassen komprimeres til en væske og tar mindre plass.

På den annen side vil svært dype reservoarer være dyrere å bore seg ned til, samt at de gjerne har lavere porøsitet og permeabilitet.

Av risikohensyn er det videre viktig at det finnes mye tilgjengelig data fra formasjonen, inkludert seismikk og borekjerner. Samtidig er det ønskelig å unngå «gjennomhullede» reservoarer (mange gamle boringer) på grunn av risiko for lekkasjer.

Det er flere reservoarer rundt Troll-feltet og på Utsirahøyden som regnes som godt egnede for lagring av CO2.