Søndag 5.12.2021 - Uke 48

Samarbeidspartnere

FNs klimapanel påstår at havet vil ta opp mindre CO2 i fremtiden fordi havets kjemi endrer seg. Det stemmer ikke, hevder Per Arne Bjørkum.


BjørkumFoto: Inge Haga

Frem til nå har havet tatt opp cirka 25 % av den CO2-gassen vi har tilført lufta ved forbrenning av fossile energikilder. Til sammenlikning sto EU i 2020 for 7 % av de globale utslippene.

Havets opptak av CO2 ser så langt ut til å følge Henrys lov, uten at dette nevnes av FNs klimapanel (IPCC) i deres siste hovedfagsrapport (IPCC – AR6)

Henrys lov sier at opptaket av en gass øker proporsjonalt med andelen av gassen i lufta. FNs klimapanel legger imidlertid til grunn at det relative opptaket av CO2 vil avta utover i dette århundret, det vil si opptaket vil ikke følge Henrys lov.

Loven er gyldig for alle gasser som løses i vann uten å reagere med vann. Det gjør CO2.

CO2 danner karbonsyre som så løses opp i HCO3- , CO32- og H+. Vi forventer derfor ikke at CO2 skal følge Henrys lov like godt som for eksempel O2 - som ikke reagerer med vann.

FNs klimapanel bygger sin forutsigelse om redusert CO2-opptak i havet på en teori som ble lansert i 19671 av oseanografen Roger Revelle (1909-1991) der han lanserte en formel for den såkalte Revelle-faktoren.

Den var ment å beskrive hvordan havets karbonatkjemi bidrar til å redusere opptaket av CO2 fra lufta.

Teorien om avtagende opptak av CO2 står og faller med at antagelsen om at når havet blir surere (mindre basisk) vil karbonatmineraler løses opp og da får havet tilført CO32- og HCO3- «nedenifra» noe som vil presse noe av den oppløste CO2-gassen ut av havet.

Den antagelsen bestrides imidlertid av kjemikere som jobbet med temaet på 1970-tallet (da var klimaforskere bekymret for at vi var på full fart inn i en ny istid).

I én av artiklene2 ble det konkludert med at opptaket av CO2 følger Henrys lov opp til 1 200 ppm (deler per million, 3 ganger dagens nivå) - hvorpå opptaket avtar relativt sett.   

Dette arbeidet ser ut til å ha vært glemt. Det ble gjenoppdaget i en artikkel som ble publisert i 2010. I en kommentar skrevet etter at artikkelen var godkjent, gjør forfatterne oppmerksom på at de også opererte med Revelle-faktoren.

Forfatterne unnlot imidlertid å nevne at disse kjemikerne hadde en helt annen tolkning, en tolkning som tilsier at havets karbonatkjemi/bufferkapasitet ikke blir påvirket med de CO2-nivåene vi ser for oss.

At det er slik, gjorde jeg oppmerksom i mitt innlegg om hvorfor mer i CO2 i lufta ikke truer korallene. I det innlegget burde jeg også ha nevnt at hvis karbonat (CaCO3) løses, konsentrasjonen av Ca2+ øke. Det er imidlertid ingen rapporter på at den har økt.

Det er lov å undre seg over at fagmiljøet ikke har sett dette åpenbare problemet, men saken er den, at Ca2+ ikke inngår i Revelle-faktoren (den baserer seg kun på den totale konsentrasjonen av karbon- som vi ikke kan måle).

Så trolig har vi her et eksempel på at «Det er teorien som bestemmer hva du ser [etter]» som Albert Einstein (1879-1955) formulerte det.

Det er selvfølgelig lov å ha et annet syn, men da man må komme med en faglig begrunnelse. Det har ikke FNs klimapanel gjort. I hovedfagsrapporten er det ingen referanser til artikkelen som de gjenoppdaget (sic) i 2010.

I forskning kan man få tilgivelse for å ikke kjenne til all relevant litteratur, men det er ingen aksept for å overse den. Det er imidlertid mulig FNs klimapanel allikevel tar høyde for at det finnes andre modeller for CO2-opptak i havet ettersom de kun har «middels konfidens» (sic) til modellen (kapittel 5.4.2).

Det er verdt å merke seg at kjemikerne på 1970-tallet ikke så noen grunn til å tvile på sine faglige analyser. 

For å forstå hvorfor FNs klimapanel har latt være å omtale artikler som gir håp om en bedre fremtid, må vi ta hensyn til at de har lagt seg på en føre-var tenkning. Da har man ingen intensjon om å være objektiv.

Vi trenger derfor all den kritiske tankekraften akademia kan mønstre. Det er nemlig viktig at andre kikker klimaforskerne i kortene fordi vitenskapshistorien lærer oss at det ofte er utenforstående som ser problemene først. 

PER ARNE BJØRKUM

Professor emeritus i geologi, UiS

Referanser

1) Revelle, R. and H. E. Suess, 1957: Carbon Dioxide Exchange Between Atmosphere and Ocean and the Question of an Increase of Atmospheric CO2 during the Past Decades. Tellus, 9(1), p. 18–27.
2) Sundquist, E. T., L. N. Plummer, and T. M. L. Wigley, 1979, Carbon Dioxide in Ocean Surface: The Homogeneous Buffer Factor, Science,  p. 1203-1205 1979.

Samarbeidspartnere

Nyhetsbrev

200 ledige stillingerb

 

200 Fortell om din forskning


Redaktør: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.å

Om: Info om Geoforskning.no

Kontakt: Kontaktinformasjon Tips oss

Webløsning ©2013-15 av Web Norge. Skjerm: