Mat og kjærlighet. Kanskje det ikke trengs noe mer.
Jeg og kollegaen min snakker om undervisning, og studentenes ulike behov. Til slutt havner vi likevel der, kanskje var det bare mat og kjærlighet de alle trengte.
Jeg ser foran meg et trassig barn. Den absolutt minste menneskelige enheten vi har. Rødkinnet, rasende, umulig lang pøsende underleppe og absolutt ingen interesse for å bruke hatt. Hva trenger dette barnet? Kanskje finnes det uendelig mange svar. Men kanskje en smoothie, og en varm klem, er det som alltid vil fungere.
Jeg ser et klasserom foran meg, vikarens mareritt, bråkete, høylytt, med regnearkene brettet ut i papirfly som skyter som piler over hodet. Kanskje vikaren trenger å skrike for å få kontroll, eller samle alla i en ring og synge kumbaya?
Jeg ser foran meg en hel verden, hvor verdens ledere sliter med å oppnå kontroll, hvor penger, politikk, frykt og religion kolliderer i en kaotisk masse, og folk flest står overveldet foran krigene som bryter ut. Kanskje vi aldri kan få kontroll. Kanskje mat og kjærlighet faktisk ville fungere her også.
Nå i stedet vil jeg at dere skal se et sandkorn foran dere. Den absolutt minste sedimentære enheten vi har. Avrundet, slitt, kuleformet korn, dratt ned fra et fjell og tumlet rundt i en elv som avslutter sin ville ferd i havet og kornet sakte synker til bunns. Sandkornet dras forsiktig med av en strøm som bygger det opp i en rifle, en liten cm-høy bakke. Den ene siden, mot havet, danner en skråning. Den har en viss høyde, en viss lengde, en viss form og en viss helning. Sandkornet, i sin lille rifle, er en del av et større deltasystem som ender i en lang plattform som brer seg ut til kontinentalmarginen, og deltaet og den kontinentale marginen, tro det eller ei, har også en viss høyde, en viss lengde, en viss form og en viss helning.
Studien jeg gjør nå handler om kontroll. Kontroll på forskjellige skalaer. Hva er de grunnleggende overordnede kontrollene for hvordan sedimenter avsettes, og hva er de som er unike, situasjonsbetingede, spesielle. Den lille riflen, med sin vakre s-formede bøy, reflekteres i en vakker s-form på kontinentalmarginen (Fig. 1). Men riflen er bare noen få cm, og kontinentalmarginen er flere kilometer. Likevel er de like, uendelig like, men samtidig ikke.
La oss ta en tur til sandstranden og bygge sandslott. Uansett hvor mye tørr sand du heller i en haug, danner det en viss vinkel. Har du kanskje å lagt merke til at en haug med grus blir brattere enn en haug med sand? Fast bruker du fuktig sand, så kan veggene bli helt rette. Men hvis sanden er veldig våt, blir den en sølepytt. Både riflen og kontinentalmarginen styres av litologi, vill si hva den er laget av, sand, leire, kalk eller blandinger, og hvor mye vann (selv i havet kan det faktisk variere) som er i den (Fig. 2).
Samtidig er det selvsagt mer komplisert enn bare det. For hvordan vi transporterer sedimenter styrer også hvordan de avsettes. De som dras i bunnlast blir brattere enn de som suser forbi i suspensjon. Turbulente strømmer drevet av tyngdekraften kan skape både brattere og svakere bakker. Bølger, stormer, massetransport, dyp, interne bølger og dype havstrømmer kan å kontrollere skråninger. For å ikke nevne hvor mye sediment vi tilfører systemet, jo mindre, jo brattere blir det.
Men det store spørsmålet er likevel, hvorfor er dette av interesse i det hele tatt? La meg fortelle. Vitenskapen om hva som skapte formen og vinkelen på skråninger kan lære oss å forutsi undersjøiske skred, som kan ødelegge infrastruktur på havbunnen, transportere forurensninger og skape biologisk ødeleggelse. Hvis vi vet hvilke sedimenter vi har og hvordan de er fordelt, kan vi bedre forstå reservoarer for lagring av karbondioksid, hydrogen, forbedre hydrologiske modeller for grunnvann og geotermisk energi.
For hva om du bare kunne se en skråning, og vite utrolig mye om den, uten å pirke på den? Eller kanskje den, som krigene, har for mange kompliserte faktorer, fraksjoner, prosesser, som skapte en unik og uforlignelig situasjon, at man ikke vet noe om kontroll.
Kornstørrelse og prosesser.
Ikke like klassisk som mat og kjærlighet, men kanskje en klassiker likevel.
Stort takk til Karianne Staalesen Lilleøren for den årlige norskifiseringen!
Ingrid Anell er førsteamanuensis i sedimentologi ved Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo.
Dette er hennes bidrag til formidlingskonkurransen 2024.