Etablering av mindre pilotprosjekter for CO2-injeksjon er en viktig del av CCS-forskningen. Men minst like viktig er det at prosjektene kan overbevise befolkningen om at CO2-lagring er trygt.
SINTEF med samarbeidspartnere har simulert grunnlekkasjer av CO2 i en endemorene i Svelvik. Foto: SINTEF
I USA har man siden 2003 gjennomført 18 pilotprosjekter i ulike geologiske provinser over hele landet. Til sammen har man i disse prosjektene injisert rundt 1,35 millioner tonn CO2.
Prosjektene er gjennomført i regi av «regional sequestration partnership» og i stor grad finansiert av det amerikanske energidepartementet. Satsingen har vært basert på en bred mobilisering av lokale myndigheter, forskningsmiljøer og industri.
Formidling til publikum har vært et viktig element i arbeidet og likeledes dialog med regulerende myndigheter for å legge grunnlag for det regelverk som denne aktivitet skal underlegges.
Pilotprosjektene i USA har banet vei for fem fullskala demoanlegg som alle fanger og lagrer ca. 1 million tonn CO2 per år.
Resultatene fra disse pilotprosjektene viser betydningen av denne satsingen for å utvikle og verifisere de metoder man benytter for å overvåke og forutsi hvordan et lager utvikler seg. De har også vært viktige for å skape forståelse i befolkningen og hos regulerende myndigheter.
To CLIMIT-finansierte piloter i Norge
Her hjemme har CLIMIT-programmet bidratt til å finansiere to slike piloter.
Et av dem er SINTEFs prosjekt CO2 Field Lab på Svelvik der man i samarbeid med engelske og franske miljøer har benyttet en endemorene fra istida til å simulere grunnlekkasje av CO2.
Det andre prosjektet er det UNIS-ledede prosjektet Longyearbyen CO2-lab, der man har jobbet for å kvalifisere jurassiske sandsteiner som et mulig lager/pilotprosjekt for CO2-injeksjon.
Betydningen av slike feltpiloter kan man lese om i årsrapporten fra FME SUCCESS. Her får forskerne bryne seg på reelle problemstillinger og all den kompleksitet som faktisk geologi byr på.
Feilet europeisk modell
Strategien i Europa har vært noe annerledes enn den man har fulgt i USA. EU-kommisjonen etablerte i 2009 en ambisjon om å bygge 10-12 fullskala demoprosjekter basert på en finansieringsmodell der salg av CO2-kvoter skulle danne grunnlaget.
På toppen av dette tenkte man seg et spleiselag av industri og lokale myndigheter. Som vi vet, har denne modellen feilet på flere grunnleggende områder, og status i dag er at i beste fall inntil tre anlegg har en sjanse til å bli realisert.
Et stort hinder for CCS i EU har vært diskusjon om CO2-lagring. Prosjekter i Tyskland, Danmark og Nederland har stoppet opp på grunn av motstand mot CO2-lagring.
Denne motstanden er sammensatt, men skyldes også manglende forståelse for hva CO2-lagring innebærer. På samme måte som Sleipner-prosjektet var en pioner for å overbevise politikere om at CCS er gjennomførbart, så vil lokale CO2-injeksjonsprosjekter bidra til å avmystifisere CO2-lagring blant publikum.
Unntaket Ketzin
Dessverre så har ikke EUs rammeprogram så langt ført til at mange slike prosjekter er blitt gjennomført. Et hederlig unntak er Ketzin-prosjektet utenfor Berlin. Her etablerte det tyske instituttet GFZ i 2005, i nært samarbeid med flere store europeiske kraftselskapet og Statoil, et CO2-injeksjonsprosjekt med basis i et gammelt naturgasslager utenfor byen Ketzin.
Ketzin-prosjektet har fra injeksjonen startet i 2008 injisert 67 000 tonn CO2. Prosjektet har dannet basis for en bredt anlagt forskningsinnsats knyttet til å overvåke og forstå ulike aspekter ved injeksjonen.
Selve CO2-injeksjonen sluttet i 2013 og prosjektet går nå over i en ny fase – feltet skal stenges ned og man skal overvåke hvordan CO2-ansamlingen beveger seg i reservoaret, samt hvordan CO2 har påvirket stål og sement i brønner og utstyr. Denne nye fasen i prosjektet kalles COMPLETE.
Norge ble invitert til å delta i dette arbeidet, og CLIMIT lyste i 2013 ut en konkurranse rettet mot norske FoU-institutter om å delta.
Etter en to-trinns søknadsprosess ble to prosjekter, begge ledet av SINTEF Petroleumsforskning, valgt ut.
Det ene prosjektet adresserer seismisk kartlegging, inversjon av geofysiske data for å kartlegge utbredelsen av CO2-plumen. Det andre prosjektet skal studere hvordan de materialer som er benyttet i brønnene har motstått det korrosive miljøet som CO2 skaper.
Aktivitetene ved SINTEF Petroleumsforskning er koordinert av Michael Jordan.
De som har fulgt med i mediene vet at CCS står svært stille i Europa for tiden. I Tyskland er CCS bortimot «dødt».
Håpet er at prosjekter av typen Ketzin skal bidra til å avmystifisere CO2-lagring slik at det også kan gjennomføres på land i EU. I mellomtiden representerer disse prosjektene viktige arenaer for forskning, utvikling og demonstrasjon av CO2-lagring.
