Det har vært mange skogbranner også i år. Canada har vært hardest rammet. Der har branner fjernet fire ganger mer skog enn i et vanlig år. Rundt 131 000 kvadratkilometer skog har forsvunnet og frigitt 290 millioner tonn av klimagassen CO2. Det tilsvarer drøyt 2 200 tonn CO2 per kvadratkilometer eller Norges klimagassutslipp over seks år.
Mange bekymrer seg for at det skal bidra til økt gjennomsnittstemperatur på jorden og at skogbranner derfor gjør det enda vanskeligere å nå temperaturmålet i Parisavtalen.
Effekten av skogbranner er imidlertid mer sammensatt enn det som kommer fram i media. Mye beror på hvor skogen forsvinner. Forsvinner skog i tropene, vil den bakkenære temperaturen ifølge en rapport som er utgitt av skogforskere (Not Just Carbon, 2022), stige. Selv om trær tar opp mer solvarme enn annen vegetasjon, er effekten av mindre skog at det blir inntil fem °C varmere – fordi effekten av den avkjølende fordampingen dominerer.
For den arktiske skogen er det imidlertid albedoeffekten som dominerer. Fjerner man skogen, blir det mindre opptak av solvarme og derfor synker temperaturen. Vi må imidlertid også ta hensyn til at et middels stort tre i Canada i vekstsesongen vil produsere inntil et halvt tonn vanndamp i døgnet og at vanndamp er en kraftigere drivhusgass enn CO2.
Hvis vi antar at det er 10 000 trær per kvadratkilometer (det er et lavt anslag), vil hver kvadratkilometer skog produsere 5 000 tonn vanndamp i døgnet. Vanndamp har i snitt 10 dagers oppholdstid i lufta. Det vil derfor til enhver tid være 50 000 tonn vanndamp for hver km2 skog. All vegetasjon produserer vanndamp gjennom fotosyntesen, men mye mindre enn trær.
Det betyr at en levende skog produserer mer vanndamp fra trær i løpet av en vekstsesong enn den mengden CO2 skogen sender ut i atmosfæren under skogbrann. Fjerner man skogen, blir det med andre ord netto avkjøling og den effekten kommer i tillegg til den avkjølende albedoeffekten. Det tar dessuten mange år før skogen tar seg opp igjen etter en brann. Effekten av tapet av (drivhusgassen) vanndamp, vil derfor være mye større enn det jeg har anslått.
Den frigjorte CO2-gassen, som kommer kun én gang, vil fordele seg jevnt over hele kloden. Det vil kunne bidra til noe økt temperatur andre steder, men fordi det totalt sett blir mindre drivhusgasser i atmosfæren, vil skogbrannen i Canada føre til at gjennomsnittstemperaturen for jorda synker. Det betyr at hvis mye av den arktiske skogen forsvinner, kan det bli vesentlig kaldere her nordpå.
Noen mennesker er opptatt av at vi kan få en ny istid. Erfaringen tilsier at istidene kommer brått. Vi geologer har ikke helt forstått dette. Jordas posisjon i forhold til sola, og jordas helning, styrer hvor mye sollys som tas opp av bakken her nordpå. Det kan ikke forklare hvorfor istiden kommer så plutselig, men litt lavere temperatur kan påvirke helsen til skogen. Den arktiske skogen er langt mer sårbar enn den tropiske skogen – hovedsakelig fordi den består av få tresorter. Hvis store deler av skogen skulle forsvinne, enten på grunn av sykdom eller branner, kan det derfor sette i gang en selvforsterkende prosess som kan gi en istid.
Istidene begynte for litt under tre millioner år siden. Det skjedde etter at Golfstrømmen startet (fordi forbindelsen mellom Nord- og Sør-Amerika ble snøret igjen). Golfstrømmen er viktig for temperaturen her nordpå, men den er også en viktig kilde for vanndamp som kan bli til snø – og derfor danne tykk is. De arktiske skogene motvirker/hindrer imidlertid en ny istid ved deres evne til å fange solvarme og til å sende drivhusgassen vanndamp ut i lufta.
Kontinuerlig skog er også med på å transportere vanndamp inn fra havet og flere 100 kilometer innover land via det man omtaler som en «biotic pump». Det er spesielt viktig at det første leddet i transporten av vanndamp, den kystnære skogen, er intakt. Fjerner vi for mye av den, tar vi vekk det første leddet i den «biologiske pumpen». Da tørker innlandet raskt inn (se også her). Da blir det kaldt her nordpå og gode betingelser for en ny istid – så lenge Golfstrømmen går.
I rapporten som skogforskerne har lagt frem nevner de aspekter ved skogen som FNs klimapanel ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til. Den kritikken har klimapanelet tatt til seg. I neste fagrapport, som ser ut til å komme i 2028, vil klimaforskerne gå grundigere inn på effekten skogen har på klimaet. De lister opp fire prosesser som vist i figuren under.
Som vi ser, er trærnes produksjon av vanndamp («evapotranspiration») med, men kun som en del av vannets kretsløp. Skogforskerne oppfordrer ikke klimapanelet til å ta hensyn til drivhuseffekten av mer vanndampen fra trær. Det betyr at FNs klimapanel kan gå glipp av en meget viktig prosess.
Vanndamp fra trær kan nemlig fungere som en pådriver på temperaturen slik CO2 fra fossile energikilder er det. Til tross for skogen som har gått tapt på grunn av branner, har mer CO2 lufta ført til at det har blitt mer «dampende» trær på den nordlige halvkulen. Det kan forklare hvorfor lufta over den arktiske skogen har blitt inntil 30 prosent fuktigere (AR6 WG1, 2021). Og temperaturen har steget med inntil 6 °C. Klimapanelet ser imidlertid ikke at skogen kan være en viktig kilde for vanndampen – slik forfatterne av en artikkel som kom i Nature Communications i 2022 gjorde.
I rubrikken «Frequently Asked Questions» (FAQ 8.1) i siste fagrapport (AR6 WG1, 2021), gjør de det klart at vanndamp ikke er en aktiv pådriver for klimaendringene, den er ikke «a radiative forcing from anthropogenic emission». Temperaturen må ifølge klimapanelets tenkning stige før det kan bli mer vanndamp i luft. Det er riktig så lenge man kun ser på fysisk fordamping fra en vannflate.
Trær fungerer imidlertid annerledes. Lufta nær bakken er ikke mettet på vanndamp og trær vil kunne produsere mer vanndamp hvis det blir mer CO2 i lufta selv om temperaturen ikke har økt. Mer vanndamp fra flere og større trær vil, fordi vanndamp er en kraftig drivhusgass, bidra til at det blir varmere. Dette bør klimapanelet ta hensyn til. Om ikke i modellene (det kan ta sin tid), så i alle fall i analysene. Man kan i alle fall ikke fortsette å bare se på skogens rolle i forhold til CO2-regnskapet. Det sitter nok langt inne, ettersom klimapanelet ikke en gang har tatt hensyn til drivhuseffekten av at lufta i snitt har blitt (7 prosent) fuktigere.
PER ARNE BJØRKUM
Professor emeritus i geologi ved Universitetet i Stavanger.
