Universitetet i Bergen og Oljedirektoratet – og ikke malmgeologimiljøene – har hatt en sentral rolle i forskningen på norske dyphavsmineralforekomster. Bildet viser en inaktiv sulfidforekomst med sammenraste skorsteiner. Foto: K.G.Jebsen-senter for dyphavsforskning, UiB
Utdanningen av geologer i Norge har vært gjennom store og raske skiftninger. Fra 1960-tallet var geofysikk lagt til Bergen, kvartærgeologi, berggrunnsgeologi og paleontologi i stor grad til Oslo og malmgeologi og malmgeofysikk hovedsakelig til Trondheim.
Det var gode grunner for denne fordelingen. Geofysisk Malmleting og Statens Råstofflaboratorium hadde vært i Trondheim siden begynnelsen av femtitallet og Bergen hadde jordskjelvstasjonen.
Det som skjedde på 70-tallet var starten på en norsk oljeindustri og det ble et stort marked for norske oljegeologer. En del berggrunnsgeologer ble omskolerte til oljegeologer, men ble de like gode oljegeologer som de som fullførte et studium i oljegeologi?
I dag går vi motsatt vei og en økende gruppe av oljegeologer uten utdannelse i malmgeologi har begynt å opptre som malmgeologer. Konsekvensene ser vi i foredrag om spredningsrygger som kan dekke Norges behov for metaller og lignende uttalelser.
Vi ser også i økende grad oljegeologer som uttaler seg om kvikkleire, og jordras uten den minste kompetanse innen geoteknikk. Hva er så spesielt med oljegeologi at de er eksperter på alt?
Oljeforskning og -utdanning tok over
Oljealderen krevde utdannelse av geologer og geofysikere som arbeidet med oljeleting og oljeproduksjon. De fleste var enige om målene med å styrke utdannelsen og forskningen innen petroleumsvirksomheten, men oljen ville ha «alt» på universitetene og i Forskningsrådet.
Vi som arbeidet med malm og mineraler ble kalt uøkonomiske geologer. Malmgeologisk utdannelse og forskning stupte utover på 1990-tallet. Det gjorde også kaledonsk forskning og mye av berggrunnsgeologien.
Forskningsrådet fulgte opp med penger til oljeforskningen og pengene til malmgeologisk forskning tørket inn allerede på 80-tallet. Det gjorde også antallet studenter, og etter hvert forsvant malmgeologi/ mineralske ressurser som fag ved UiO.
Ved siden av en generell kunnskap om malmgeologi, forsvant også fag som malmmikroskopi og prospektering. En viktig del av prospekteringsfaget var kunnskapen om malmleting og kunnskapen om kornstørrelse, sammenvoksinger av malmmineraler. Var det i det hele tatt mulig å lage et malmkonsentrat som kunne selges til en metallurgisk bedrift?
Problemet i Norge var at NTNU ikke ble styrket som en følge av nedgangen. Selv søkte jeg meg bort fra Universitetet i Oslo og til Norges geologiske undersøkelse (NGU) på grunn av situasjonen.
Den manglende utdanningen av norske geologer innen berggrunn og mineralske ressurser har ført til en sterk import av utenlandske geologer ved universitetene og NGU hvor utenlandsandelen av forskere er over 50 prosent.
Mange som kommer til Norge er dyktige, men vi ser at de ofte mangler en bred utdanning som også omfatter kunnskap i malmleting, gruvedrift og metallurgi – fag som i Norge bare undervises ved NTNU. Det er også et problem at valgfriheten i dagens universitetsstudier gjør at viktige fag blir valgt bort.
I Sverige så de denne utviklingen og bestemte at undervisning i mineralressurser skulle samles i Luleå, som en del av et større kompetansesenter innen bergfag, som gruvedrift, bergmekanikk, oppredning og metallurgi. På teknologiske universiteter som NTH og Luleå er også tunneldrift og geoteknikk viktige fag.
Sulfidforekomster – gehalter er ikke alt
Det er nå omtrent 50 år siden USA og Canada startet en omfattende forskning på sulfidforekomster på spredningsrygger og øybuer, og det var forskere som hadde mange års erfaring fra sulfidforekomster på land som ledet forskningen spesielt i Galapagos og Middle Valley utenfor vestkysten av USA og Canada (Steven Scott og James Franklin ledet mye av forskningen).
Det viktige var at erfaringen fra å se de dypere delene (feeder-system under havbunnen) på land og prosessene på havbunnen ved ubåtdykkinger skapte et komplett bilde av de malmdannende prosessene. På NGU jobber Tor Grenne som en av verdens beste eksperter på sulfidforekomster på spredningsrygger.
Det interessante er at forskningen på sulfidforekomster og forskningen på spredningsryggene på den norske kontinentalsokkel ikke ble lagt til NGU som hadde et malmgeologisk fagmiljø, men det ble lagt til Oljedirektoratet i Stavanger og Universitetet i Bergen.
Vi lever i en verden, inkludert Norge, som i økende grad styres av visjoner, og ikke av kunnskap. Det er derfor en kan finne på å si at Norges framtidige behov for metaller finnes på 1 km2 havbunn.
Det finnes mange hundre millioner tonn store sulfidmalmer med høyt innhold av sink og kobber som aldri kunne drives på land på grunn av finkornet malm og sammenvokste mineraler. Man kan ikke bare se på gehalter, men man må også kunne lage salgbare konsentrater. Høy metamorfosegrad er veldig bra hvis vi vil lage rene mineralprodukter.
Nautilus Minerals ble etablert i 1987 basert på et funn gjort av forskere fra Canada på en øybue i Bismarckhavet. De fant 1,6 millioner tonn malm med 8 prosent kobber, 6 gram per tonn (g/t) gull og 30 g/t sølv, og dette er ca. 4 ganger verdien av malmverdien på sulfidforekomster på spredningsrygger. Etter 40 år med teknologiutvikling gikk de i 2019 konkurs.
Det er en utbredt oppfatning internasjonalt at det ikke bør være gruvedrift på aktive sulfidforekomster fordi de inneholder unike biologiske samfunn som er helt uavhengige av sollys. Noen organismer har blitt patentert og inntektene fra disse patentene er flere milliarder årlig – et eksempel er enzymer som tåler høy temperatur som vi kan bruke i vaskemaskiner.
Fortsatt ikke drift etter 60 år
De rikeste områdene med mangannoduler finnes i Stillehavet, i områder med ekstrem lav sedimentasjonshastighet. Mangannoduler består av jern-mangan-hydroksider og metallene (Cu, Ni og Co) sitter absorbert på hydroksidene (2 H+ erstattes av Cu 2+).
Absorbsjonen er pH-avhengig, og ved en forandring av pH kan metallene føres over i vannfasen til hydrometallurgiske prosesser. Et område hvor norske interessenter har vært aktive, er området rundt Cook-øyene der nodulene har et høyt koboltinnhold.
Lav sedimentasjonshastighet gjør at tilførselen av næringsstoffer er lavt, som også har konsekvenser for livet på havbunnen 4 – 6 km under havoverflaten. Noduler er lette å ta opp og det er utviklet metoder for knusing og tilbakeføring av nodulene til havbunnen.
På mange områder forandrer teknologien tilgangen på ressurser. Funnene av mangannoduler og black smokers for 60 år siden har ikke ført til kommersiell drift på metaller på havbunnen.
Dypere og mer effektivt på land
På land har utvikling av stadig større gruvemaskiner i enorme dagbrudd vesentlig senket kravet til metallinnhold i malmen.
Det neste steget er i gang med å rasjonalisere gruvedrift på dypet med elektrisk drift og roboter. Dette kan redusere kravet til ventilasjon og sikkerhet. Flere gruver kan med roboter drives ned til 3-5 km dyp og verdens ressurser av metaller vil øke.
Vi blir til stadighet utsatt for tvilsomme fortellinger og visjoner om veien til det grønne skiftet, men veien går ikke gjennom oljeindustrien. Det ledende landet i Europa på metallproduksjon og på fossilfri metallproduksjon er Sverige – et land uten oljeindustri.
Sverige er en viktig europeisk produsent av blant annet stål og kobber. De har også jobbet systematisk med bruk av sprengt stein og avgangen fra oppredningen til byggenæringen.
Utviklingen har vist at vi bør ta vare på og utvikle kunnskap selv om konjunkturene går opp og ned. Grunnleggende god faglig kompetanse er viktig.
Det er heller ingen god idé å resirkulere oljegeologer inn i malmgeologien uten en omfattende omskolering. Dette er to vidt forskjellige fagområder med relativt lite til felles. Vi må respektere fagkunnskap. Hva kan en oljegeolog om skjærfasthet i kvikkleirer, om flotasjonsprosesser av sulfidmineraler eller fysikalsk kjemi?
Det blir like håpløst som om jeg skulle hive meg inn i Bjørkums debatt om tungolje.
ARNE BJØRLYKKE
