Bergarter av kritt alder dekket en gang store deler av Trøndelag, og beskyttet underliggende forvitret grunnfjell fra erosjon. Store elver eroderte i neogen gjennom de flatt-liggende sedimentene og ned i gneisunderlaget.
Sammenligning mellom (A) Grand Canyon og (B) Gauldalen. Nye modeller for trias-jura dypforvitring i Midt-Norge viser at vi i tertiær hadde store elver som eroderte gjennom omtrent 1 km tykke sedimenter av hovedsakelig kritt alder. I likhet med Grand Canyon, ble det erodert ut en «Indre Canyon» i de harde dekkebergartene der øvre del av Gaula går i dag. Sunndalen og Orkdalen hadde sannsynligvis også sin opprinnelse i såkalte ‘påtvungne daler’. Landheving og glasiasjoner i kvartær fjernet de siste flatt-liggende sedimentene i Midt-Norge og gjorde dalførene dypere og bredere. Elvene i disse yngre dalene ‘stjal’ altså vannet fra den gamle Dovrebanedalen som ble stykket opp i flere biter, og ligger igjen som rester.
Grand Canyon i den sørvestlige delen av USA er 1 600 meter dyp på det dypeste, omtrent 450 kilometer lang, og varierer i bredde fra 500 meter til hele 29 kilometer (bilde A over).
Canyonen, eller gjelet, ble dannet over en periode på 10 millioner år som følge av en kombinasjon av landheving og elveerosjon.
Grand Canyon kan fungere som en parallell til dalførene vi en gang hadde i Trøndelag.
For mer enn 150 millioner år siden, i trias og jura, hadde Norge et varmt og fuktig klima med gode vekstforhold for regnskoger. Klimaet sørget for en sterk forvitring gjennom millioner av år, og i sprekkesoner dannet ved tidligere forkastningsaktivitet, fikk overflatevannet god kontakt med bergartene.
Dette førte til forvitring, det vil si oppløsning av mineraler, slik at bergartene smuldret opp. De oppløste mineralene førte til krystallisasjon av nye mineraler, særlig leirmineraler som smektitt (svelleleire), illitt, og kaolinitt. Geofysiske målinger viser at forvitringen fortsetter til mer enn hundre meters dyp. Store elver fraktet sedimenter ut i havet.
Rester av slik forvitring finner vi igjen i sprekkesoner over store deler av Trøndelag, og også på noen sammenhengende flater, for eksempel på Gråurdfjellet og i Gisnadalen i Oppdal, og mellom Gauldalen og Orkdalen sør for Hølonda (se bilde B over og C under).
Aldersdateringer av slik leire viser at det meste ble dannet i trias og jura. En av de største elvene i Midt-Norge før istidene, gikk i den såkalte «Dovrebanedalen» (definert av professor J.H.L. Vogt, 1914), fra Dovrefjell gjennom Drivdalen, Berkåk, Soknedal, nedre del av Gauldalen og ut til kysten gjennom ytre Trondheimsfjorden.
De nye aldersdateringene viser at Dovrebanedalen sannsynligvis ble dannet i trias og jura.
I Coop-prosjektet (Crustal onshore-offshore project) som ble finansiert av Norges geologiske undersøkelse (NGU), Oljedirektoratet (OD), Nye Veier og 22 energi- og oljeselskap, kunne NGU også vise at omtrent halvparten av dagens morener i Trøndelag består av restene fra opprinnelig dypforvitret fjell.
Vi viste også at de fineste kornene i den marine leira i Trøndelag opprinnelig ble dannet i trias, men avsatt i kvartær.
En diplomoppgave fra 1992 (NTNU/RWTH-student Gjermund Weisz) viste at jurasedimentene i Beitstadfjorden innerst i Trondheimsfjorden, en gang var begravd til et dyp på 1,8 – 2,3 km.
Siden fjellene vest for Beitstadfjorden har en høyde på ca. 600 meter over havet, mens selve fjorden er ca. 200 meter dyp, så har det vært mer enn 1 000 meter tykke sedimenter over landområdene i Trøndelag.
C) Flate-forvitret grønnstein med smektitt langs Holsjøveien sør for Hølonda (hvit X til høyre i bilde B) er sannsynligvis en rest av den opprinnelige forvitringsflata fra trias-jura, da dinosaurene rådde grunnen.
Områdene som i dag er fastland, ble i tertiær og kvartær hevet opp, slik at de relativt flatt-liggende sedimentene fra trias, jura og kritt ble erodert bort.
Denne erosjonen skjedde først langs nye elveløp som gravde seg gjennom de bløte sedimentlagene og ned til det hardere gneis-underlaget. Sunndalen, Orkdalen og øvre del av Gauldalen ble sannsynligvis dannet på denne måten.
Tidligere direktør ved NGU, Hans Reusch, utviklet for mer enn hundre år siden en tilsvarende modell for Østlandet, og definerte for eksempel Nittedal som en «påtvungen dal» fra tertiær tid. Vi finner lite dypforvitret fjell i disse yngre dalene.
|
Dette visste du ikke…
Foto: Ronny Setså / Privat
I denne spalten formidler geologer populærvitenskapelig kunnskap fra sitt eget spesialfelt som allmennheten kan ha glede av å få vite mer om.
Odleiv Olesen og Håkon G. Rueslåtten utfordrer Arne Bjørlykke, tidligere administrerende direktør ved NGU, UiO-professor og direktør ved Naturhistorisk museum. |
Litteratur
Reusch, H. 1902: Vore dale og fjelde. Hvorledes formen af Norges overflade er dannet, kap. IX. Naturen 26, 129-137. http://marcus.uib.no/instance/issue/ubb-tskr-naturen-1902-05.html
Riis, F. 1996: Quantification of Cenozoic vertical movements of Scandinavia by correlation of morphological surfaces with offshore data. Global and Planetary Change 12, 331–357.
Vogt, J.H.L. 1914: Præglaciale dalløb i Trøndelagen. Norsk Geologisk Tidsskrift 3, 1-45. https://njg.geologi.no/images/NJG_articles/NGT_03_1_01__1-46.pdf
Weisz, G. 1992: An investigation of Jurassic coals from Haltenbanken and Beitstadfjorden. A comparison of composition and maturity. NTH-RWTH Diplomoppgave, 79 s.
