Denne gangen gikk det bra. Men tidligere utbrudd fra vulkanen Taal har vært fatale og katastrofale. Derfor er stadige «påminnelser» høyst nødvendig for å holde beredskapen oppe.
Utbruddet ved vulkanen Taal sett fra fly 13. januar. Foto: Adisidis / Wikimedia Commons
Like over nyttår fikk millioner av mennesker i områdene rundt Taal Lake på Filippinene livene sine satt på vent etter at et utbrudd i vulkanen Taal startet den 12. januar.
Taal – en vulkan som har hatt hele 32 utbrudd de siste 450 årene – er klassifisert som én av totalt 16 globale såkalte Decade Volcanoes. De kjennetegnes ved at de har hatt svært store historiske utbrudd og ligger nært store befolkningssentra.
Innenfor en 30 km radius rundt vulkanen bor 2-3 millioner mennesker, og utvider vi sonen til 100 km finner vi millionbyen Manila og 25-30 millioner mennesker.
I den umiddelbare nærhet til vulkanen (14-17 km) ble denne gangen én million mennesker beordret evakuert. Mot slutten av januar var det ifølge det internasjonale Røde Kors rundt 300 000 mennesker som var tvunget bort fra sine hjem og hadde midlertidig opphold i og rundt ca. 500 evakueringssentre i regionen.
Den 27. januar nedjusterte det filippinske instituttet for vulkanologi og seismologi (PHIVOLCS) farenivået fra 4 til 3, på en skala som går til 5, og utover i februar har situasjonen roet seg ytterligere, og folk har begynt å returnere til hjemmene sine.
Forrige utbrudd i 1977
Likevel, og til tross for at utbruddet i januar drev hundre tusener på flukt fra sine hjem, var utbruddet i januar historisk sett nokså beskjedent. For Taal har gjennom de siste 4-500 år vist seg i stand til å levere langt sterkere krutt.
Vulkanen hadde sitt forrige utbrudd i 1977. Den gangen et relativt lite utbrudd av damp, gasser og aske, uten at det eskalerte til noe større. Taals utbrudd tidligere i år begynte i samme stil, med kraftige drønn og eksplosjoner av damp, gass og aske den 12. januar kl. 13:00 lokal tid.
Dampdrevne utbrudd kan være farlige nok i seg selv, slik som vi nylig så på Whakaari/White Island på New Zealand der 20 mennesker omkom. Utbrudd av denne typen skjer når magma i dypet forårsaker plutselig oppvarming av grunnvann eller overflatevann.
Magmaens voldsomme temperaturer fører til en nærmest øyeblikkelig vannfordampning, og dette gir eksplosjoner og utbrudd av ekstremt varm damp, gass, aske, vann og stein. Slike dampdrevne utbrudd kalles freatiske utbrudd, som i motsetning til de magmatiske utbruddene ikke medfører utstrømning av lava.
Senere, den 12. og 13. januar, utviklet Taals utbrudd seg til å bli mer magmatisk, med fontener av lava som ble slynget opp av krateret, og store skyer av aske, gass og damp med vulkansk lyn tårnet seg opp over Lake Taal og omkringliggende områder.
Dag ble til natt
En av de største farene forbundet med denne vulkanen er imidlertid en kombinasjon av de to typene utbrudd, et utbrudd forårsaket av den ekstremt eksplosive blandingen av magma og vann – et såkalt freatomagmatisk utbrudd. Det at vulkanen befinner seg midt i en innsjø gjør dette til en høyaktuell problemstilling. Slike freatomagmatiske utbrudd er noe av det farligste og mest eksplosive Taal kan by på, noe den har gjort gjentatte ganger gjennom historien.
Det kraftigste utbruddet i nyere historie fant sted i 1754 og varte i hele 200 dager, fra mai til november. Dette var et gigantisk og katastrofalt freatomagmatisk utbrudd som la himmelen mørk på høylys dag i lengre perioder, begravde landsbyer i Batangasprovinsen med tykke askelag, demmet opp elveutløpet fra Lake Taal og oversvømte landsbyer langs innsjøens bredder.
Takket være lavere befolkningstetthet og flaks omkom ikke flere enn noen titalls mennesker, men konsekvensene av at store områder ble lagt øde var enorme.
Pyroklastiske strømmer og store tap av liv
Det dødeligste utbruddet i nyere tid skjedde i 1911. Også denne gangen var det den eksplosive kombinasjonen av magma og vann som forårsaket et utbrudd som ifølge offisielle kilder tok livet av 1 334 mennesker, men ganske sikkert mange flere.
Ett av de desidert farligste fenomenene i forbindelse med slike utbrudd er glohete strømmer av gass, aske, damp og glødende stein som i stor hastighet brer seg utover landskapet med hastigheter på opptil flere hundre kilometer i timen, og gasstemperaturer opp mot 1 000 grader.
Foruten slike pyroklastiske strømmer er nedfall av vulkanske bomber, innsjøtsunamier, ras, gjørmeflommer og jordskjelv andre farefaktorer som vil kunne gjøre seg gjeldende under et kraftig utbrudd fra Taal.
Det siste store og dødelige utbruddet kom i 1965, da rundt 190 mennesker omkom, hovedsakelig som et resultat av nettopp pyroklastiske strømmer, i nok et katastrofalt freatomagmatisk utbrudd. I årene etter putret og sivet det jevnlig med mindre utbrudd, men fra 1977 frem til 12. januar 2020 har det vært stille.
Viktige påminnelser
Med denne historien i bakhodet er det at det filippinske instituttet for vulkanologi og seismologi (PHIVOLCS) arbeider, for å kunne trygge og varsle befolkningen i områdene rundt Taal Lake. Den kollektive hukommelsen er ofte kort, og når det har gått over 40 år siden forrige utbrudd er det lett å «glemme» at man bor ved en aktiv vulkan.
I så måte har man nå fått en påminnelse om at Taal er ettertrykkelig til stede.
En tilsvarende kollektiv påminnelse fikk man på New Zealand i løpet av tiåret vi nå nyss har gått ut av. Etter en lang periode uten store jordskjelvkatastrofer, ble jordskjelvserien i Darfield-Christchurch-området i 2010-11 med katastrofale ødeleggelser og tap av 185 menneskeliv en enorm vekker (Mw 7.1 Darfield – 4. september 2010, Mw 6.2 Christchurch – 22. februar 2011, og Mw 6.0 Christchurch 13. juni 2011).
Christchurch, som tidligere var sett på som relativ trygg grunn med tanke på jordskjelv, var blitt hardt rammet. Dette førte til en oppvåkning i New Zealand, og en mangedobling av innsatsen for å bedre jordskjelvberedskap og sikre bygninger.
Spesielt i Wellington, som ligger ved noen av de farligste forkastningssystemene i landet, fikk man det nå travelt med å stenge og sikre bygninger som på ingen måte er konstruert for å tåle store jordskjelv. Det er nemlig slik at det største jordskjelvet som er registrert etter at britene for alvor begynte å kolonisere New Zealand rundt 1840, var Wairarapa-skjelvet i 1855 – like utenfor nettopp Wellington (estimert til Mw 8.2-8.3).
En viktig del av oppvåkningen i New Zealand har vært en enorm oppskalering av innsatsen for å formidle kunnskap ut i befolkningen. Foruten å gjøre alle så godt forberedt som mulig på farene som er forbundet med jordskjelv, er dette også et tiltak for å sikre at den kollektive bevisstheten rundt jordskjelvfarer ikke svinner hen etter hvert som tidsavstanden til forrige tiårs store jordskjelv øker.
Avlastet, men ikke avskrevet
Tilbake til Filippinene. Vulkanen Taal kan sees på som en gigantisk trykkoker som nylig hadde behov for å lette på trykket. Det er nå to veier videre.
Den ene, og mest sannsynlige muligheten er at Tal fikk lettet på trykket og at den fremover vil fortsette å stabilisere seg. PHILVOLCS vil da snart kunne redusere farenivået fra nivå 2 av 5 til nivå 1 (normalnivået).
Det er dog en annen, mindre sannsynlig mulighet for at vannet fra Taal Lake finner sammen med magmakilden under vulkanen. I et slikt scenario vil det kunne oppstå et eksplosivt, livsfarlig freatomagmatisk utbrudd tilsvarende de vi har sett tidligere i historien.
Dette var også en viktig del av bakgrunnen for at PHIVOLCS beordret evakueringen av en million mennesker i en 17-kilometers radius rundt Taal i januar. En slik evakuering vil utvilsomt redde liv under et stort freatomagmatisk utbrudd, men konsekvensene vil uansett ha omfang av en stor humanitær katastrofe, og medhørende lammelse av sentrale samfunnsfunksjoner og infrastruktur i de hardest rammede områdene.
Gitt påminnelsen som nå er blitt gitt av vulkanen Taal, er det det rimelig å anta at den kollektive bevisstheten rundt vulkanfarer nå er på et høyt nivå, både i befolkningen og på myndighetsnivå.
Likevel vil det være avgjørende for PHIVOLCS og filippinske myndigheter som sådan å drive et kontinuerlig informasjonsarbeid for å sikre at denne bevisstheten holdes ved like for å øke beredskap i befolkningen for fremtidige hendelser.
Bebyggelse på øya Taal dekket av aske. Foto: Mark Bryan Lito for Philippine Information Agency – Calabarzon / Wikimedia Commons
Decade volcanoes
Decade-vulkanene er 16 vulkaner som følges og overvåkes nøye på bakgrunn av store historiske utbrudd og nærhet til store befolkningssentra. Taal er en av disse. Liste over decade-vulkanene:
- Avachinsky-Koryaksky, Kamchatka
- Colima, Mexico
- Etna, Italia
- Galeras, Colombia
- Mauna Loa, USA
- Merapi, Indonesia
- Nyiragongo, DR Kongo
- Rainier, USA
- Sakurajima, Japan
- Santa Maria/Santiaguito, Guatemala
- Santorini, Hellas
- Taal, Filippinene
- Teide, Spania (Kanariøyene)
- Ulawun, Papua New Guinea
- Unzen, Japan
- Vesuv, Italia
