Unik i verdenssammenheng

NYHET Et pågående forskningsprosjekt har som mål å kartlegge de sedimentære avsetningene gjennom grensen mellom prekambrium og kambrium på Digermulhalvøya i Tanafjorden.

Et pågående forskningsprosjekt har som mål å kartlegge de sedimentære avsetningene gjennom grensen mellom prekambrium og kambrium på Digermulhalvøya i Tanafjorden.


530x382 digermulDigermulhalvøya i Tanafjorden. Kart: Google Maps.

Digermulhalvøya i Tanafjorden har en av de få sedimentære lagpakkene gjennom grensen mellom prekambrium og kambrium som er uten større avbrudd i sedimentasjonen. Her finner vi nesten 3 000 meter med sedimenter avsatt i grunne hav.

Sedimentene er bevart som kvartsitter og siltsteiner. I disse bergartene forekommer store mengder av velbevarte sporfossiler, syreresistente mikrofossiler, skallbærende dyr som trilobitter og brachiopoder, men også mer uvanlige fossiler. Digermulhalvøya er nemlig den eneste plassen i Skandinavia der funn av den såkalte Ediakarafaunaen har blitt gjort. Samlet gjør dette Digermulhalvøya unik i verdenssammenheng.

Populært om norsk geoforskning
Norwegian Journal of Geology (NJG) utgis av Norsk Geologisk Forening og kom i januar ut med sin andre utgave for 2013. Vi har bedt forfatterne om å skrive et sammendrag på norsk. Hensikten er at ideene og den nye kunnskapen i artiklene skal få et bredere nedslagsfelt.

NJG er gratis tilgjengelig på nett: http://www.geologi.no/njg/

Trond Slagstad
Redaktør NJG

Digermulhalvøya er vanskelig å ta seg ut til og det er sannsynligvis en av grunnene til at det er relativt få vitenskapelige undersøkelser derifra. I 2011 begynte vi på et større prosjekt med målsetting å kartlegge lagene på Digermulhalvøya i detalj. Dette er er et langsiktig arbeid som inkluderer feltarbeid hvert år.

Dette er den første studien og handler om Stáhpogieddiformasjonen fra sen ediakara og den underkambriske Breidvikformasjonen på den østre siden av Digermulhalvøya. Der har vi lyktes med å identifisere overgangen fra ediakara til kambrium ved hjelp av sporfossiler og syreresistente mikrofossiler, såkalte acritarcher.

Sporfossilet Treptichnus pedum sammen med blant annet sporfossiler med tre lober er sikre indikatorer for underste kambrium og er nå påvist i hvert fall i den tredje syklusen av Manndraperelva-enheten i Stáhpogieddi formasjonen. Tradisjonelt har grensen vært satt ved basen av Breidvikformasjonen, men har nå blitt flyttet nedover i seksjonen.

Fra samme stratigrafiske intervall som Treptichnus pedum finnes mikrofossilet Granomarginata prima og det spiralformete mikrofossilet Cochleatina, funnet for første gang i Skandinavia. Denne studien gir ny informasjon om plasseringen av grensen mellom ediakara og kambrium, samt økt forståelse av tidlige økologiske samfunn.

Dette gir en pekepinn på de gode mulighetene til flere detaljerte studier som Digermulhalvøya byr på.

Guest Author

https://geoforskning.no/unik-i-verdenssammenheng/

RELATERTE SAKER

NYESTE SAKER