Konsentrasjonen av uran i drikkevannet vårt viser svært store variasjoner, og mange drikkevannsbrønner har større innhold enn det WHO anbefaler
Bildetekst: Grunnvann løser opp grunnstoffer fra grunnfjellet. Foto: Bjørn Frengstad
Uran er et grunnstoff som kan løses i vann under oksiderende forhold og som feller ut ved reduserende forhold. Naturlig forekommende uran består i det alt vesentligste av 238U-isotopen som ikke er særlig radioaktiv. Den må ikke forveksles med anriket uran hvor den langt mer aktive 235U-isotopen er kunstig oppkonsentrert.
Uran opptrer ikke i ren form i naturen. Typiske uranmineraler er bekblende, branneritt og carnotitt, mens uran er mer vanlig som sporelement i zirkon, apatitt og monasitt. Konsentrasjonen i øvre jordskorpe er 2,5-2,8 mg/kg (≈0,003 prosent) – på linje med tinn og arsen.
Uranioner blir ikke foretrukket når mineraler dannes fra et magma. Uran blir derfor oppkonsentrert i bergartene som størkner sist, nemlig de lyse, granittiske bergartene. Grunnfjellsområdene i Norge har derfor generelt et forhøyet uraninnhold, men stort sett så jevnt fordelt at det ikke er aktuelt for utvinning.
Lokalt i pegmatitter (en grovkornet bergart som opptrer som ganger og linser) kan uraninnholdet være vesentlig høyere; det samme gjelder i svarte skifre fra kambrosilur hvor oppløst uran ble felt ut under reduserende forhold.
Urankonsentrasjonen i grunnvann er avhengig av bergartene og sprekkemineraliseringer på stedet og av redoksforhold og pH-nivå som styres av regnvannets egenskaper og prosesser i jordsmonn og umettet sone. Vannets oppholdstid i grunnen har også betydning.
Undersøkelser av grunnvannsbrønner i berg i Norge viser at urankonsentrasjonene varierer over seks tierpotenser fra mindre enn 0,001 mikrogram/liter opp til 750 mikrogram/liter.
Selv innenfor en homogen bergart som Iddefjordsgranitten, varierer urankonsentrasjonene i grunnvannet over fire tierpotenser. Den vanligste konsentrasjonen (medianverdien) er 2,5 mikrogram/liter.
|
Dette visste du ikke…
Foto: Cecilie Holen
I denne spalten formidler geologer populærvitenskapelig kunnskap fra sitt eget spesialfelt som allmennheten kan ha glede av å få vite mer om.
Bjørn Frengstad utfordrer Sverre Planke, daglig leder ved Volcanic Basin Petroleum Research (VBPR) og professor II ved Senter for Jordens utvikling og dynamikk (CEED) ved Universitetet i Oslo. |
Det er ikke satt noen drikkevannsgrenser i Norge for uran, men Verdens helseorganisasjon (WHO) anbefaler <30 mikrogram/liter. Dette er basert på urans mulige skadelige effekter som et tungmetall og ikke på dets radioaktivitet.
Én av åtte brønner boret i berg i Norge overskrider denne veiledende verdien. For brønner i løsmasser og de store vannverkene basert på grunnvann, er urankonsentrasjonene svært lave.
Uraninnholdet i bergborede brønner viser at grunnvann er langt mer enn H2O. Dersom vannet brukes daglig til drikkevann, kan det være lurt å få det analysert. Enkel vannbehandling under kjøkkenbenken kan effektivt fjerne uran fra vann som skal drikkes.
Uran er også opphavet til radon. Denne radioaktive edelgassen kan dampe av fra brønnvannet i dusjer og oppvaskmaskiner og dermed bidra til radon i inneluften. I så fall bør alt vannet luftes før det kommer til tappekranen.
Kuriosa fra Balkan-krigen
Under krigen på Balkan på 1990-tallet var man bekymret for at FN-soldater ble eksponert for utarmet uran fra panserbrytende ammunisjon. En undersøkelse av svenske soldater viste imidlertid at de hadde mindre uran i urinen da de kom tilbake fra tjeneste på Balkan enn da de forlot treningsleiren utenfor Uppsala.
Vannet som drikkes i Uppsala er grunnvann som naturlig inneholder noe uran fra den lokale geologien, mens man normalt ikke får i seg så mye uranholdig ammunisjon.
