Batymetrisk kart over Norske- Grønlandshavet viser studieområdet til Marianne Håland innrammet i sort. Det hvite polygonet viser utbredelsen av Nordsjøvifta og det røde polygonet Storeggaskredet. Fargeskala viser vanndyp. Illustrasjon: GeoMapApp (Marine Geoscience Data Systems)
– Jeg skjønte raskt at jeg hadde oppdaget et nytt skred, forteller Marianne Håland, masterstudent ved Institutt for geovitenskap, UiB.
Vøringskredet, har hun kalt skredmassene som befinner seg på Vøringplatåets skråning, og det har selskap av flere andre tidligere kjente skred i denne delen av Norskehavet, deriblant Bjørnøyaskredet, Sklinnadjupskredet og det store Storeggaskredet.
Alle er dannet som følge av enorme mengder ustabile sedimenter som har blitt transportert ut på den norske sokkelen under istidene, for deretter å ha rast ut i dyphavet.
– På grunn av dårlig linjedekning i de seismiske dataene som er tilgjengelige, vet vi ennå ikke så mye om utbredelsen av Vøringskredet. Det ser ut til å dekke et betydelig areal, men er klart mindre enn Storeggaskredet.
Marianne Håland, masterstudent ved Institutt for geovitenskap, Universitetet i Bergen, har studert seismiske data fra Vøringplatåets skråning utenfor kysten av Nord-Norge. Foto: Marianne Håland
– Det er antatt å ha skjedd omtrent på samme tid som de øvrige skredene under den siste store glasiasjonen for i underkant av 20 000 år siden. Utløsningsmekanismen for disse skredene er ofte eksterne og kan være for eksempel et jordskjelv, opplyser hun.
Formålet med Hålands oppgave har vært å studere Vøringplatåets skråning i større detalj enn hva som tidligere har blitt gjort. Fokuset har vært kartlegging av sedimentenes karaktertrekk, identifisering av de sedimentære prosessene og bestemmelse av avsetningsmiljø.
Til dette har hun benyttet 2D multikanals seismikk, samt data fra seks vitenskapelige brønner (Ocean Drilling Program og Deep Sea Drilling Project) i området for å korrelere alder og litologi.
Fra rolig hav til kaotiske istider
Den sedimentære lagrekken i studieområdet hennes strekker seg ca. 55 millioner år tilbake i tid.
– Sedimentene avsatt fra 55 – 2,6 millioner år siden reflekterer relativt rolige grunnmarine til marine forhold. I sen pliocen tid (ca. 2,6 millioner år siden) opptrer et betydelig klimaskifte, og vår del av verden blir kastet inn i en periode med vekslende istider – kvartær, forteller Håland.
Sedimentene avsatt fra denne tiden og til den siste istidens endelikt for ca. 10 000 år siden er preget av isens transport av store mengder materiale ut til sokkelen. Dette gir, ifølge Håland, mer kaotiske reflektorer i seismikken. Men hun påpeker at studieområdet hennes aldri var dekket av is.
– Vøringplatåets skråning lå distalt i forhold til isen, og var dermed ikke direkte påvirket. Men det klimatiske skillet i sen pliocen er tydelig i seismikken, med sedimentære lagpakker bestående av vekselvis massebevegelser (skred) og konturittinnfyllinger. Konturittinnfyllingene er avsatt av havstrømmer som har ført med seg finkornede partikler (silt og leire).
Skjematisk framstilling av sedimentasjonshistorien på Vøringplatåets skråning. Kronologisk rekkefølge fra C (nederst) til A (øverst). Illustrasjon: GeoMapApp (Marine Geoscience Data Systems)
To sterke reflektorer avslører endrede mineralfaser
I den dypeste delen av seismikken har Håland observert to sterke bunnsimulerende reflektorer.
– Reflektorene kutter den opprinnelige lagdelingen, og må dermed ha blitt dannet i etterkant av avsetningen. Det er hovedsakelig to prosesser som kan skape disse kraftige reflektorene. Det ene er gasshydrater, og det andre er diagenese.
Håland framholder at reflektorene mest sannsynlig er diageneseskapte. Diagenesen er en kjemisk reaksjon som følge av høyt trykk og temperatur, der mineralene har blitt omvandlet fra henholdsvis opal A til opal CT og fra opal CT til kvarts i reflektorene.
– Disse mineralforandringene har økt tettheten til lagpakkene, og dermed skapt de sterke reflektorene vi ser i seismikken, avslutter Marianne Håland.
