Da isbreene ble mindre

Studier av fjordene på Svalbard indikerer at breene trakk seg tilbake med opptil 200 meter per år mot slutten av siste istid.

Havbunnskart fra Billefjorden som viser glasiale lineasjoner som ble formet under en isstrøm. I tillegg ser vi små morenerygger som ble avsatt under kortvarige opphold og/eller fremrykk av breen mot slutten av siste istid.

De fleste breene på den nordlige halvkule trekker seg tilbake og deres framtidige skjebne er av stor interesse for samfunnet og forskningsverdenen. Geologenes oppgave er blant annet å undersøke hvordan og hvorfor breene har endret seg i fortiden, for bedre å kunne forstå årsakene til dagens endringer.

Under siste istid var breen over Barentshavet over 2 km tykk og den strakk seg helt ut til eggakanten nord og vest for Svalbard. Deler av denne breen besto av såkalte isstrømmer som er områder der isen beveget seg forholdsvis raskt.

Kart over Svalbard som viser bosetningene, samt fjordene som er omtalt i teksten. Klikk for større bilde.

Slike isstrømmer finner vi også i dag, for eksempel i deler av innlandsisen over Antarktis og på Grønland. Her forflytter ismassene seg med opptil flere meter i løpet av en dag. På grunn av den raske bevegelsen kan ismassene skrape bort mye av den underliggende fjellgrunnen. Slik formes daler og fjorder.

På bunnen av dagens fjorder er det spor etter istidens breer. Blant annet finner en tallrike rygger som er orientert på langs av fjorden (figuren øverst). Dette er såkalte ‘glasiale lineasjoner’ som har blitt dannet av en hurtigstrømmende is.

Ekkolodd og kjerneprøver

Ansatte og masterstudenter fra Institutt for geologi ved Universitetet i Tromsø har de siste årene samlet inn og analysert data fra fjordene på Svalbard for å forstå breenes skjebne mot slutten av siste istid.

Vi har blant annet brukt flerstråleekkolodd, et instrument som er montert i skipets skrog. Det sender ut mange lydsignaler som reflekteres av havbunnen. De reflekterte signalene prosesseres, og resultatet blir detaljerte kart av havbunnens landskap.

Videre har vi brukt data som har blitt samlet inn med et penetrasjons-ekkolodd. Dette instrumentet er også montert i skipets skrog, og sender ut lydpulser som er kraftigere enn fra et vanlig ekkolodd. Dette gir geologene mulighet til å ‘se’ noen titalls meter ned i avleiringene under fjordbunnen.

Det ble også tatt kjerneprøver. Det gjøres ved at et stålrør blir presset ned i fjordbunnen for å hente opp prøver av de bløte avleiringene som ligger der. Kjerneprøvene ble senere analysert på laboratoriet for å forstå opprinnelsen til avleiringene og hvilket miljø de ble avsatt i.

I en sen fase av siste istid var solinnstrålingen på den nordlige halvkula større enn i dag. Havnivået steg med flere titalls meter og transporten av relativt varmt og saltholdig vann fra Mexicogulfen økte. Dette førte til at breen over Barentshavet begynte å krympe.

Sannsynligvis forsvant isen over store deler av Barentshavet nokså raskt fordi det ikke fantes noen fjell hvor den kunne ‘holde seg fast’. Fjellene på Svalbard var imidlertid ‘holdepunkter’ som førte til at isen kunne ligge noe lenger i fjordene enn i resten av Barentshavet.

Mange avbrekk

Penetrasjonsekkoloddprofil som viser morenerygger som ble avsatt under kortvarige opphold og/eller fremrykk av breen mot slutten av siste istid. Enkelte morener er tildekket med flere titalls meter av sediment slik at de ikke lenger er synlig på dagens havbunn.

På batymetriske kart fra dagens havbunn kan en se flere hundre små rygger som er noen få meter høye og som er orientert på tvers over fjorden. Våre data viser at disse ryggene er dekket med opptil flere meter med avleiringer. Det tyder på at de ble dannet mot slutten av siste istid.

Ryggene er tolket til å være morener som har blitt dannet ved kortvarige opphold og/eller fremrykk av datidens breer. Mens isen trakk seg tilbake om sommeren, stoppet den opp eller rykket noe frem i løpet av vinteren, slik at ryggene ble avsatt. Dette betyr at avstanden mellom to rygger kan gjenspeile omtrentlig hvor mye breene trakk seg tilbake i løpet av et år.

Våre data tyder på at isen trakk seg periodevis tilbake med opptil 140 meter per år i Smeerenburgfjorden (figuren over) og opptil 170 meter per år i Billefjorden. I ytre deler av van Keulenfjorden var tilbaketrekningen først omtrent 80 meter i året, men økte så til om lag 190 meter per år.

Flere analyser av sedimentkjerner tyder på at tilbaketrekningen av breene i fjordene på Vest-Svalbard var avsluttet for rundt 11 200 år siden. På det tidspunktet var de fleste breene sannsynligvis mindre enn i dag. Pågående forskning tyder imidlertid på at tilbaketrekningen i enkelte fjorder på Nord-Svalbard foregikk noe langsommere og at brefremstøtene var større enn i de fleste andre fjordene.

Forståelsen av isens dynamikk i fjordene på Svalbard mot slutten av siste istid har økt betydelig gjennom de siste årene. Likevel gjenstår det fremdeles behov for studier for blant annet å bedre forstå hvorfor enkelte fjorder ble isfri senere enn andre.