Som ny instituttleder er oppgaven først og fremst å sørge for stø kurs. Instituttets ubetingede suksess skal videreføres under ny ledelse.
Egil Tjåland har lang fartstid fra NTH og NTNU. Det var her han ble sivilingeniør, og det var her han tok sin doktorgrad før han ble førsteamanuensis på samme sted som han tok utdannelsen. Fra 1.8.2013 er han ansatt som instituttleder ved Institutt for petroleumsteknologi og anvendt geofysikk. Foto: Halfdan Carstens
Oppgaven er formidabel. Institutt for petroleumsteknologi og anvendt geofysikk ved NTNU har blitt den mest populære tekniske utdanningen her i landet, og i utlandet har institusjonen opparbeidet seg et rykte som virker som fluepapir på ambisiøse PhD-studenter.
– Det er en gave å få lov til å lede dette instituttet, smiler Egil Tjåland, nytilsatt instituttleder i en nyopprettet åremålsstilling. Ordningen med valgte ledere er avsluttet. Heretter må de gjennom en ansettelsesprosedyre.
Tjåland er samtidig fullt klar over det ansvaret som nå hviler på hans drøyt 50 år gamle skuldre, som følge av at Jon Kleppe, etter til sammen 25 år som instituttleder og dekan ved Fakultet for ingeniørvitenskap og teknologi, valgte å gå tilbake til sin professorstilling i reservoarteknologi.
– Min største utfordring blir å sørge for at instituttet fortsatt skal være ledende og tilby det mest attraktive studiet for teknisk interesserte, mener Tjåland, som vanlig positiv og full av pågangsmot.
– Studentene har skjønt at oljeindustrien er landets viktigste, at det er en industri å satse på, og det er vår oppgave å underbygge motivasjonen deres slik at de blir gode ambassadører for næringen gjennom sine kvalifikasjoner, legger han til.
Vi treffer Tjåland første dag på jobben. Men allerede dagen etter er han på vei til Svalbard for å lede feltkurset SVALEX som samler 90 studenter fra fem universiteter. Med Tjåland som prosjektleder har kurset, siden det ble arrangert første gang i 2001, blitt en fenomenal suksess, og nytt av året er at Statoil har invitert 60 studenter fra University of Texas, Austin, til et eget, spesialdesignet kurs. I Tjålands første fire uker i den nye stillingen blir han derfor å finne på omtrent 78◦N, omgitt av fremtidens geologer og geofysikere.
– Instituttet vårt utdanner geologer og geofysikere til petroleumsindustrien. I et tett samarbeid med Institutt for geologi og bergteknikk dekker vi de fagområdene som faller inn under betegnelsen «leting og produksjon av olje og gass», forklarer Tjåland.
Foruten de klassiske geologi- og geofysikkfagene kan studentene derfor fordype seg i boring, produksjon og reservoarteknologi.
Tjåland, med oppvekst i Stavanger, unnskyld Sola, er selv geofysiker med utdannelse fra det samme instituttet tilbake i 1986, et av kullene som har rykte på seg for å ha fostret mange flinke geofysikere. Før studiet unnet han seg imidlertid å jobbe som geofysisk assistent i BP, og etter at diplomen var levert flyttet han tilbake til Stavanger for å tiltre som geofysiker i samme selskap. Tre år senere ble savnet av kjæresten i Trondheim imidlertid så stor at han valgte å flykte nordover for å ta en doktorgrad ved instituttet med professor Bjørn Ursin som veileder, og der har han blitt værende siden som førsteamanuensis.
Men nå venter en helt annen hverdag. Han skal trekke et lass med 35 fast tilsatte, 18 professor II, og drøyt 60 doktorgradsstudenter.
– Det teknisk/administrative støtteapparatet og verkstedet er også viktige for instituttet, og samlet har vi et godt miljø som det er viktig å holde på. Derfor vil jeg fortsette med de årlige, tverrfaglige samlingene våre der alle får mulighet til å fortelle om det de holder på med, forteller Tjåland.
Tjåland skryter av instituttet. Det har han all grunn til, for det har kommet godt ut av en rekke evalueringer, og det har gjennom mange år drysset priser over flere av forskerne.
– Vi har et veldig bra forskningsmiljø. Det har satt spor og blitt lagt merke til, både nasjonalt og internasjonalt.
– Men vi må også ha kvalitet på utdanningen, vi må holde nivået, og et av tiltakene våre er å jobbe tett med andre universiteter. Samarbeidsavtalen vi gikk inn med Universitetet i Austin i januar i år er et eksempel på dette.
Tjåland dro selv til Austin sammen med daværende instituttleder Jon Kleppe og tidligere rektor Torbjørn Digernes for å undertegne en avtale som innebærer utveksling av både forskning og undervisning, men hvor nordmennene ikke lenger bare er mottakere.
– Vi er blitt læremestrene. Ringen er sluttet, konstaterer Egil Tjåland, med henvisning til de tidlige teknologiavtalene der nordmenn dro til USA for å få opplæring og erfaringsoverføring.
Denne saken ble først publisert i GEO 05/13.
