Når støvet har lagt seg og sceneteppet har falt, gledestårer er tørket og jubelen stilnet, kan en igjen høre vag buldring fra fjellet. Blekket i kapittelet om Veslemannen er fortsatt ikke tørt, så ikke lukk boken ennå.
Mannen i fugleperspektiv. Foto: Einar Anda / NVE
Mens blekket fortsatt er vått
«No kjæm han» bryter det ut fra dalbunnen. Stillheten brytes av et tordenskrall, men ingen ser etter lynet. Gjenklangen av blokker og stein som treffer fjellsiden fyller Raumadalen, og en sky av støv brer seg nedover dalsiden som havtåken over kysten.
Lyden har vært kjent kost for innbyggerne det siste året, men aldri har den runget så klart. Mørket har lagt seg, og selv om det er vanskelig å se, skjønner alle hva som har hendt.
Bak teppet av skredskyen skjuler det seg et stort hull i fjellet, som i 5 år har truet folk, fe, gård og grunn. I bunnen av dalen kan lys skimtes fra pressekorps. De rettes mot lettede gårdseiere, en gråtkvalt ordfører og engasjerte geologer.
Endelig kan flagget heves, champagnen kan sprettes, direktesendinger kan lukkes, og jernbaner kan åpnes. De evakuerte kan endelig flytte hjem til hus og fjøs for godt. I natt kan de sove godt, drømme søtt og være trygge.
Eller er de egentlig det?
Kan liten tue velte stort lass?
I en av Møre og Romsdalens mange dype daler, ligger deler av kommunen Rauma under en sovende kjempe av stein. Det storslåtte fjellpartiet Mannen har siden istidenes slutt skuet over Romsdalens frodige natur og oppblomstringen av et lite samfunn.
Han har begynt å bli nysgjerrig på dette samfunnet. Som et barn på en flytebrygge, skuende etter kråkeboller, krabber og sjøstjerner, lener han seg forsiktig ut fra sitt fjellplatå for å få et bedre overblikk.
En liten del av ham, også kalt Veslemannen, ble mer nysgjerrig enn resten og beveget seg utålmodig mot kanten i større og større byks. 5. september 2019 var dagen Veslemannen lente seg for langt, og raste ned Raumadalens bratte vegg.
Konsekvensene ble mindre fatale enn først antatt, da både gårder, jernbane og kraftlinjer kom helskinnet fra hendelsen.
Veslemannen utgjorde omtrent 1% av det totale volumet til Mannen, som neppe kommer til å være like nådig. Om Veslemannens fall vil påvirke sin eldre bror er uvisst, og videre undersøkelser er derfor nødvendig.
Liten tue kan velte stort lass, og Mannen er et lass en ikke vil velte.
Rødjakkene
Veslemannen har vært på dagsordenen i fem år og har gang på gang bydd på store overskrifter. Rekordstore bevegelser, rødt farenivå og evakuering har alle vært ord som hyppig har prydet førstesidene, men det virket som om tittelen «Veslemannen har falt» aldri skulle følge.
Det var lenge enighet om at fjellet kom til å rase før eller senere, spørsmålet var bare når.
Alle fjell prøver å hinte om sine hensikter gjennom sine bevegelser, men buldring og braking er gamle og glemte språk, og det er få som har øre for det.
En gruppe klarsynte individer har ansvaret om å overvåke, tolke og formidle ustabile fjells ulike gestikulasjoner. De samme som beskytter oss mot flom og skred og forvalter våre vassdrag og energiressurser.
De kan kjennes igjen på sine røde jakker, og symbolet på ryggen som stolt staver NVE.
Finn 5 000 feil
Veslemannens kroppsspråk ble lenge studert ved bruk av flere ulike verktøy. En etter en ristet Veslemannen verktøyene av seg, og måtte derfor overvåkes med en stasjonær bakkebasert radar. En høyteknologisk, forvokst flaggermus som med radiobølger lager bilder av fjellsiden og måler avstanden mellom dem.
Flaggermusen er en ekspert på «finn 5 000 feil», og klarer med millimeters presisjon å se hvilke områder som endrer seg mest på de ulike bildene.
Bildene viste at vann var oljen som smurte Veslemannens maskineri. Under langvarige perioder med mye regn fyltes sprekkene til det vesle fjellpartiet med vann, og ble urolig.
Se for deg at Veslemannen er en liten gutt som ligger på toppen av en vannsklie, og som idet han setter utenfor ombestemmer seg. Han prøver å klamre seg fast, men når vannet strømmer under ham minsker friksjonen, og Veslemannen sklir sakte ned mot avgrunnen.
Fjellet som ropte ulv
Det står skrevet i stein at et ustabilt fjell beveger seg raskere og raskere før det til slutt faller. Rødjakkene bruker derfor målinger av hurtigheten til bevegelsene for å regne ut når et fjell kommer til å falle.
Når regnet falt som verst over Raumadalen fikk dette Veslemannen ved 16 anledninger til å se rødt. Den geologiske klokken hadde for alvor begynt å tikke.
Mannen med den rødeste jakka slo da alarm og ba både folk og fe ta beina på nakken. Veslemannen var derimot også en seigmann. 15 ganger avtok fjellets bevegelser, rødt ble til grønt, og den geologiske klokken ble stoppet.
Veslemannen var ved flere anledninger et fjell som ropte «ulv, ulv». Heldigvis hadde rødjakkene hørt et lignende eventyr, og husket hvordan det endte.
Spiret
En del av Veslemannen ville i likhet med gutten i vannskIia ikke sette utenfor kanten. De bevegende fjellmassene holdtes nemlig på plass av en fastere fjellbit, som rødjakkene omtalte som «spiret».
På grunn av Veslemannens stadige ekstravagante kroppsspråk førte dette over tid til store påkjenninger på begge delene av fjellet. Den bakre urolige delen ble i likhet med en pakke kjeks i bunnen av en tursekk gradvis knust til smuler.
Spiret fikk derfor gradvis større problemer med å holde de knuste massene på plass, og større og større deler falt ned i dalen bit for bit. Etter en tøff kamp måtte omsider også spiret gi tapt, og sammen med de knuste massene dundret de nedover dalsiden og la seg som et slør.
Forenklet fremstilling av Veslemannens fall. Fjellpartiet ble over lang tid knust til mindre biter på grunn av store bevegelser og det motstandsdyktige spiret. Det ble etterhvert vanskelig å holde disse knuste massene på plass, og flere av bitene raste omsider nedover dalsiden. 5. september falt til slutt spiret og tok med seg de resterende massene.
Tro og ære inntil Mannen faller
Det føltes ut som vi måtte vente en evighet på Veslemannens fall, og flere utenforstående mente det hele var et antiklimaks, da skredet ikke ble så stort som forventet.
Det mange glemmer er at Veslemannen kun var et oppvarmingsnummer, og sceneteppet går nå sakte men sikkert opp for hovedattraksjonen, Mannen.
For om de resterende 99 % av det ustabile fjellet skulle rase, vil det medføre betydelig større konsekvenser for store deler av Raumadalen.
Når to millioner fulle lastebillass tømmes samtidig fra fjellsiden vil verken hus, jernbane eller veier ha noe sted å gjemme seg, og vil på kort tid bli knust til pinneved. Rauma-elva vil blokkeres av massene, og dalbunnen vil gradvis forvandles til et digert plaskebasseng.
Når vannet omsider stiger over demningen vil vannet begynne å grave, og demningen vil briste. Store vannmengder vil rase nedover Raumadalen og føre til ytterligere ødeleggelser og true mange liv.
Fjellpartiet Mannen takker med det for seg og sceneteppet faller. Dette er hans ettermæle. Forhåpentligvis kan vi i fremtiden også omtale Mannen som et antiklimaks når kapittelet er skrevet.
En ny utfordring banker på døren til våre tolker, rødjakkene. La oss igjen sette vår lit til dem, og håpe de får minst like god betenkningstid denne gangen.
Tro og ære inntil Mannen faller.
Potensielle farer ved et stort skred fra Mannen. Skredmassene vil i tillegg til å ødelegge bebyggelse demme opp elva i bunnen av Raumadalen, og danne en stor innsjø på oversiden av skredmassene. Når demningen brister vil innsjøen tappes, og vann vil strømme nedover dalen med ødeleggende kraft.
Denne teksten ble skrevet av Jonas Forsmo (UiB) som en del av eksamen til kurset Overvaking av ustabile fjellsider.
Kurset ble holdt for første gang i år av Institutt for miljø og naturvitskap ved Høgskulen på Vestlandet.
Foto: Privat
